Norge verst på handel

Norges handelspolitikk er blant de aller mest uviklingsfiendtlige i verden, viser en internasjonal rangering som ble lansert 22. oktober.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sist helg var gatene fulle av hyggelige bøssebærere kledd i fargerike strikkeskjerf som samlet inn penger til TV-aksjonen og Care.

Journalistene i NRK, også i P2s aktualitetsmagasin «Søndagsavisa», la vekk alle kritiske spørsmål, for å bidra til det som har blitt kalt verdens største dugnad.

Samtidig ligger oljerike Norge i verdenstoppen i statsbistand, når over 1 prosent av BNI – brutto nasjonal inntekt – brukes til bistand.

– Viktigere enn bistand

En tilsvarende mediedugnad for å sette fokus på handelspolitikk er vanskelig å se. Det samme mønsteret var tydelig i valgkampen; den lille tiden som ble brukt på utviklingspolitikk handlet om bistand, ikke handel.

Det ser altså ikke ut til at den norske medieoffentligheten er særlig lydhør overfor de 53 afrikanske statslederne i Den Afrikanske Union, som sier at handel er viktigere for oss enn bistand.

Er årsaken at det ikke er interessant å diskutere Norges handelspolitikk i et utviklingsperspektiv? Vel:

22. oktober publiserte den amerikanske non-profitt tenketanken The Center for Global Development (CGD) sin årlige rangering med tittelen «Commitment to Development Index». På lista over hvilke land som fører den mest utviklingsvennlige handelspolitikken kommer Norge på 3. plass – nedenfra.

Verdens 22 rikeste land er vurdert, og fire land skiller seg ut som klassens suverene verstinger. På en skala der verdien 5 er gjennomsnittet skårer Japan 2.0, Norge 1.2, Sveits 0.7 og Sør-Korea 0.7. Alle EU-landene ligger i nærheten av gjennomsnittskarakteren 5, langt over Norge, mens Australia og New Zealand topper lista.

Årsaken til at Norge kommer så dårlig ut er høye tollsatser mot import av landbruksvarer og omfattende produksjonssubsidier til eget landbruk. CDG har både vurdert de politiske bestemmelsene og de reelle handelsmønstrene.

– Den norske landbrukspolitikken bidrar til å holde fattige land nede, og er helt klart et hinder for utvikling og et bedre liv for fattige bønder, sier David Roodman, forsker ved CGD på telefon til Ny Tid.

11 milliarder

På totaloversikten, der også faktorer som bistand, investeringer og migrasjon regnes inn faller Norge fra en tredjeplass i fjord til en fjerdeplass i år. Sverige, Danmark og Nederland inntar de tre øverste plassene, og alle skårer betydelig bedre enn Norge på handelskomponenten.

De siste fire årene har det vært utenriksministeren og landbruksministeren som representerer Norge i forhandlingene om en ny global avtale i Verdens Handelsorganisasjon, WTO. Politisk ledelse i utenriksdepartementet hadde ikke anledning til å kommentere denne saken.

Den norske importtollen på meieriprodukter er på 142 prosent, på hvete 210 prosent og på kjøttprodukter 280 prosent. I 2008 støttet staten den norske landbruksindustrien med 8 milliarder kroner i produksjonstilskudd, samt om lag 3 milliarder kroner i pristilskudd, totalt 11 milliarder. Dermed blir det svært vanskelig for fattige land å selge varer til Norge, til tross for at verdens minst utviklede land slipper toll.

Roodman presiserer at han ikke etterlyser full frihandel på mat, men en handelspolitikk som først slutter å ødelegge for, og etter hvert også kan gi fordeler for fattige land.

Dårligere enn EU

Norge og Sveits kommer langt dårligere ut enn EU-landene.

– Norge og Sveits har begge muligheten til å være verre enn EU. Og den muligheten bruker de. Dette er to rike land som begge har en meget sterk jodbrukslobby som har stor makt over landbrukspolitikken, sier Roodman.

– Men over en milliard mennesker er ifølge FN underernærte. Betyr ikke det at den globale matproduksjonen må økes?

– Nei, sammenhengen er dessverre ikke så enkel. Det produseres ikke for lite mat i verden, tvert i mot er det mange steder overproduksjon. Å sende mat fra rike land til fattige land må utelukkende være en kriseløsning for å avhjelpe den akutte situasjonen nå. Men dette løser ikke problemet. For å bekjempe fattigdom må fattige land få muligheten til å bygge opp en stabil landbruksnæring, sier Roodman.

Han viser til at overproduksjonen i rike land har ført til store svingninger i råvareprisene, som har gjort det umulig for fattige land å investere i landbrukssektoren.

– Så hva bør Norge gjøre, må all støtte til distriktsjordbruk og kulturlandskap opphøre?

– Nei, dere kan gjerne øke de totalt overføringene til jordbruket, og støtte knyttet til formålene du nevner er helt uproblematisk. Poenget er at støtten må legges om, slik at den ikke lenger er knyttet til produksjonsvolum som i dag. En slik omlegging vil antakelig komme om noen år uansett, men jeg vil råde Norge til å starte nå. Ved å legge om til en grønnere og mer utviklingsvennlig landbruksstøtte nå vil norske bønder få en mykere overgang. Samtidig kan Norge på denne måten legge press på andre land for å få til en utviklingsvennlig avtale i Verdens handelsorganisasjon, avslutter Roodman.

Regjeringen har fortsatt tid til å legge om, men må handle raskt. 30. november arrangerer nemlig WTO et ministermøte i Genève. Ministermøtet er WTOs høyeste organ, og dette er det første av slitt slag siden ministermøtet i Hong Kong i 2005. ■

Utviklingsvennlig handelspolitikk:

Karakteren 5 er gjennomsnittet, lavere karakter indikerer en utviklingsfiendtlig handelspolitikk.

Australia 7,4

New Zealand 7,3

USA 7,0

Nederland 6,0

Finland 6,0

Sverige 5,8

Storbritannia 5,7

Frankrike 5,7

Belgia 5,7

Danmark 5,6

Japan 2,0

Norge 1,2

Sveits 0,7

Sør-Korea 0,7

Kilde: Commitment to Development Index, fra Center for Global Development.

---

DEL