Norge ut av NATO

Kampanjen Norge ut av NATO har som mål for Norges utenrikspolitikk å sikre landets uavhengighet, bidra til avspenning, nedrustning og fred og å jevne ut kløften mellom rike og fattige folk. Regjeringens meldinger om henholdsvis fortsatt medlemskap i NATO ut over 1969 og ny forsvarsplan for årene 1969-73 bekrefter at kampanjens høyverdige mål er uforenelige med fortsatt medlemskap i NATO.

Orientering 15. juni 1968

Innledningsvis presiseres i forsvarsplanen at «målet for norsk sikkerhetspolitikk i korthet er å trygge vår egen fred og frihet og samtidig gjøre hva vi kan for å bidra til en fredelig utvikling i verden for øvrig». Heller ikke denne målsetting kan realiseres som medlem av NATO. Medlemskapet undergraver vår frihet i betydningen demokratiske avgjørelsesprosesser. Mangelen på sannferdig og tilstrekkelig informasjon om de gjensidige forpliktelser som er etablert gjennom NATOs traktat og integrasjon svekker grunnlaget for klok handling i et demokrati. En velinformert opinion er en forutsetning for demokratiske avgjørelser.

Forsvarsplanen bebuder økt militær aktivitet, økt integrasjon i NATOs styrker, i kontroll-, varslings- og sambandssystemer og NATO-utbygging av militære anlegg i Norge – som satellittsambandsstasjon i Sør-Norge. Disse tiltak er ikke i Norges og Nordens sikkerhetspolitiske interesse, men utgjør provoserende bombemål og øker spenningen på Nord-kalotten.

Forsvarsplanens uttalte mål om «å bidra til en fredelig utvikling i verden for øvrig» er uforenlig med planens utgangspunkt som er at vår nabo Sovjet-Unionen utgjør en trussel mot Norge og at bare NATO kan avverge denne trusselen. På tross av historiske kjennsgjerninger innstilles det psykologiske forsvarsberedskap på en mental
opprustning av norsk opinion rettet mot «fienden» – «angriperen» – «stormakten» som beskyldes for å ha strategisk behov for norsk territorium. Denne vurdering av vår nabos hensikter og mål er unnfanget i NATOs staber og kommandoer, hvor den militære planlegging i 19 år har vært rettet mot den felles, utpekte «fiende». Uten hensyn til de naboforhold som alltid har hersket mellom Norge og stormakten i øst følger regjeringen NATOs vurderinger.

Det kan ikke godtas at vårt medlemskap, samt NATOs virksomhet på norsk territorium, framstilles som nødvendige tiltak utelukkende i den hensikt å komme «oss til hjelp». Gjennom paktens artikkel V og de avtaler, forpliktelser og arrangementer som integrasjonsprosessen i NATO har brakt med seg, er Norge – på en måte som er ganske bindende – forpliktet til eventuelt å gå i krig. Dette betyr en ganske sterk innskrenkning av vår råderett. Når det så i forsvarsplanen hevdes at «vårt militære forsvar er innrettet for å kjempe i vårt eget land», så sier det at oppfyllelsen av Norges forpliktelse til eventuelt å gå i krig vil medføre bruk av norsk territorium. Heri ligger den strategiske betydning av vårt område som NATOs nordflanke. Utviklingen innen NATO har ført til en militær-strategisk utnyttelse av vårt territorium som gjør de avgitte atom- og base-erklæringer helt illusoriske. Den intime integrasjonen har større verdi i det store NATO-perspektivet enn en stasjonering av tusenvis av allierte soldater i Norge ville ha hatt. Det er utillatelig når meldingene unnlater å vurdere den betydning det har for NATOs framskutte strategi at amerikanske ubåter med Polaris-raketter, hvorav en del er overført til Europa-kommandoen allerede i fredstid, opererer i umiddelbar nærhet av norsk og sovjetisk territorium. NATOs og USAs sjømilitære integrasjon og strategi har vært bestemmende for art og omfang av de fellesfinansierte anlegg i Norge – anlegg som utnytter de strategiske muligheter både geografisk og topografisk. Sprengt inn i norske fjell er det ifølge NATO-LETTER plassert sjømilitære anlegg, ubåtstasjon og minelagre, krigshovedkvarter for NATO, sambandsanlegg, hangarer og ammunisjonslagre. Det er utilstedelig å se bort fra at norsk territorium, gjennom NATO-anlegg og i kombinasjon med felles kommandosystem og strategi, vil bli slagmark i tilfelle krig. Disse forhold er ukjent for norsk opinion, og dermed unndratt folkets demokratiske kontroll.

Medlemslandenes nasjonale forsvar er tilpasset den felles strategi. Denne bygger på NATO-vedtak om en framskutt i strategi og med bruk av atomvåpen. Det er ikke tatt noe forbehold om at NATOs strategi ikke skulle gjelde for vår del av NATO-området. Under henvisning til stortingsmelding nr. 28/60-61 uttales i regjeringens melding om NATO-samarbeidet at «både komité-innstillingene og debatten i Stortinget viste at det forelå bred enighet om de generelle retningslinjene som norsk atom-politikk burde hvile på». Det har vist seg at disse retningslinjer ikke er i samsvar med folkekravet våren 1961 om et betingelsesløst nei til bruk av atom våpen i Norge. Det er en kjennsgjerning at den folkebevegelse mot atomvåpen som ble ledet av «De 13» ikke nådde sine mål. Det reelle innhold i regjeringens erklæring om atomvåpen i 1961 viste seg i de taktiske direktiver for hæren, 1961. De inneholdt, og inneholder, direktiver for bruk av atomvåpen i det norske forsvar. Det framgår av «Norsk Militært Tids-skrift (1/62) hvor direktivene er omtalt: Vi vet at en angriper kan komme til å ha taktiske atomvåpen til sin disposisjon. Men vi vet ikke om han vil bruke dem. Vi må derfor være forberedt på så vel en konvensjonell som en kjernefysisk krig. Enhver operativ sjef skal vurdere dette når han velger løsning på sitt
oppdrag. Og valget blir hvilken risiko han i den foreliggende situasjon vil akseptere i den ene eller andre retning. Vi må således kunne føre striden med og uten disse midler. Dette stiller store krav til vår tilpassing.»

Sprengt inn i norske fjell er det ifølge NATO-LETTER plassert sjømilitære anlegg, ubåtstasjon og minelagre, krigshovedkvarter for NATO, sambandsanlegg, hangarer og ammunisjonslagre. 

I den nevnte stortingsmelding (28/60) er de militære myndigheters syn på atomvåpen som følger: «Hensynet til egen sivilbefolkning vil alltid være en begrensende faktor når atomvåpen skal anvendes på eget territorium. Befolkningsmessig er dog vårt land bedre stillet på dette området enn de fleste NATO-land. Norge er et av de tynnest befolkede land i Europa. I utsatte deler av landet finnes det områder som er ubefolket, i andre områder er befolkningstettheten gjennomgående så liten at den ikke reiser uoverkommelige evakueringsproblemer. Når det gjelder høye luftsprengninger for luftfartsformål, ansees dette ikke å innebære særlig risiko for sivilbefolkningen. Sikkerhetsmessig vil den beste løsning selvsagt være at våpnene blir brukt mot fienden før han i tilfelle setter foten på norsk jord. Kan således en invasjonsflåte rammes med atomvåpen mens den ennå er i rom sjø, vil dette av sikkerhetsmessige grunner også operativt sett være en avgjort fordel. En effektiv taktisk bruk av atomvåpen i eget forsvar nødvendiggjør derfor et intimt og koordinert samarbeide mellom Sivilforsvaret og det militære forsvar.»

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.