Norge må støtte initiativet for å forby atomvåpen

Alle innser at veien fram mot en atomvåpenfri verden fortsatt er lang, men et folkerettslig forbud mot å lage, oppbevare, true med og bruke slike våpen vil gjøre slutt på atommaktenes herredømme over atomvåpendiskursen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I Stortinget har partiene SV, V og SP nå fremmet et forslag som ber regjeringen arbeide for en internasjonal avtale som forbyr atomvåpen. Både KrF, MPG og AP har indikert at de støtter forslaget. Dermed er det et flertall blant de folkevalgte som mener at Norge fortsatt skal lede an i kampen mot atomvåpen. I år er det 70 år siden to amerikanske atombomber umiddelbart drepte over hundre tusen sivile japanere i Hiroshima og Nagasaki og etterlot minst like mange sårede og traumatiserte personer. Helt opp til våre dager har de overlevende – hibakusha – båret frem grufulle vitnesbyrd om de enorme og langvarige lidelsene slike våpen gir. Selv om avskaffelse av atomvåpen var tema for den første resolusjonen som ble vedtatt av FNs hovedforsamling i 1946, utviklet det seg senere et marerittaktig våpenkappløp mellom stormaktene, som kulminerte i et samlet arsenal på over 70 000 atomstridshoder tidlig på 1980-tallet. På den tiden var frykten for atomkrig til å ta å føle på, noe som fikk hundretusener til å marsjere i gatene og forlange nedrustning. Dette, sammen med den politiske avspenningen, førte fra midten av 1980-tallet til flere viktige nedrustningsavtaler mellom USA og Sovjet. Antallet atomvåpen sank, men tallet på atommakter økte. I dag er det mindre oppmerksomhet om atomtrusselen, men fortsatt finnes 16 000 atomstridshoder i verden fordelt på ni land, hvorav USA og Russland står for over 90 prosent. Alle atomvåpenstatene bruker enorme summer på å vedlikeholde og oppgradere sine våpensystemer. Obama-administrasjonen har nylig foreslått å modernisere USAs atomvåpenstyrke for 355 milliarder dollar det kommende tiåret. Russland er i gang med tilsvarende omfattende investeringer. Verden holder med andre ord på å gå inn i en ny opprustningsspiral. Vi husker alle Cubakrisen i 1962 da verden var på randen av en utslettende atomkrig. Mindre kjent er de mange kritiske situasjonene hvor atomvåpenalarmen har gått på grunn av teknisk eller menneskelig svikt. General Lee Butler, som var øverstkommanderende for den amerikanske atomvåpenstyrken tidlig på 1990-tallet, har senere sagt at verden til nå har unnsluppet et kjernefysisk holocaust gjennom en kombinasjon av dyktighet, flaks og guddommelig inngripen, og mest av det siste. De siste tiårene har størst oppmerksomhet vært knyttet til mulighetene for spredning av atomvåpen til nye land eller til terrorgrupper. Ikkespredningsavtalen (NPT) fra 1970 har ikke hindret fire nye land fra å skaffe seg atomvåpen (Israel, India, Pakistan og Nord-Korea) i tillegg til de fem opprinnelige atommaktene USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina. NPT har dessuten lenge vært under press fordi atomvåpenstatene ikke følger opp sin del av avtalen om å ruste ned. NPT handler nemlig ikke bare om å hindre spredning av atomvåpen, men forplikter alle avtaleland til oppriktige forhandlinger om reduksjon i antall atomvåpen med sikte på en fullstendig eliminering av disse. I de 45 årene som har gått, er ikke ett eneste våpen blitt fjernet som følge av slike multilaterale forhandlinger. Det er heller knapt noen fremgang på de 64 punktene i handlingsplanen fra tilsynskonferansen for NPT i 2010, og det er små forventninger til årets tilsynskonferanse. Også Nedrustningskonferansen (CD) i Geneve står fullstendig i stampe på 17. året. Forhandlinger om en avtale for å forby videre produksjon av spaltbart materiale for kjernevåpen er ennå ikke startet opp, 22 år etter at president Clinton foreslo dette. Og prøvestansavtalen (CTBC) fra 1996 er ennå ikke trådt i kraft, fordi noen få land, blant dem USA, ikke har ratifisert avtalen.   Atombomber er masseødeleggelsesvåpen rettet mot sivilbefolkningen. De har knapt noen militær nytteverdi, men fungerer som politiske våpen. Atomvåpenstatene hevder at de trenger atomvåpen for å hindre at andre bruker atomvåpen mot dem, og NATO sier i sitt strategiske konsept at alliansen må ha atomvåpen så lenge andre har dem. Men atomavskrekking er ikke troverdig med mindre man har vilje, midler og systemer på plass til å drepe millioner av mennesker og gjøre byer til radioaktive gravplasser. Våpen i høy beredskap innebærer også fare for detonasjon ved uhell eller misforståelser.  

Norge tok et viktig initiativ i 2012, og verdens oppmerksomhet er nå rettet mot vårt svar på Østerrikes løfte.

  En enkelt atombombe kan utslette en storby. Eksplosjonen utløser varme som på sola, og stormer som mange tornadoer. Trykkbølgen knuser hus og sprenger levende liv i filler. Radioaktiv stråling dreper både akutt, gjennom strålesykdom de påfølgende uker og måneder, og ved utvikling av kreft mange tiår i ettertid. Nye simuleringsstudier viser at selv bruk av mindre enn én prosent av de eksisterende atomvåpenarsenalene vil forårsake langvarige miljø- og klimaeffekter med verdensomspennende hungersnød til følge.   Atomavskrekking er et hensynsløst og utillatelig sjansespill med livet og livsgrunnlaget på jorda. Eliminering av atomvåpen er derfor et humanitært imperativ. Enhver stat har rett og plikt til å arbeide for atomnedrustning. Likevel har de etablerte nedrustningsprosessene ikke levert noen resultater de siste tiårene.  

Alle innser at veien fram mot en atomvåpenfri verden fortsatt er lang, men et folkerettslig forbud mot å lage, oppbevare, true med og bruke slike våpen vil gjøre slutt på atommaktenes herredømme over atomvåpendiskursen.

  I denne situasjonen har flere humanitære organisasjoner og enkelte land tatt nye initiativ under det som nå kalles det humanitære nedrustningssporet. Den internasjonale Røde Kors/Røde Halvmånebevegelsen vedtok i 2011 å arbeide for et folkerettslig forbud mot atomvåpen ut fra våpnenes katastrofale humanitære konsekvenser og fraværet av tilstrekkelig beredskap for å komme sivilbefolkningen til unnsetning ved eventuell bruk. Norge tok i 2012 initiativ til den første av tre internasjonale statskonferanser om de humanitære følgene av atomvåpen: i Oslo mars 2013, i Nayarit, Mexico februar 2014 og i Wien, Østerrike desember 2014. Den siste konferansen samlet hele 158 land og munnet ut i det som kalles Østerrikes løfte (Austrian Pledge), hvor Østerrike lover å arbeide sammen med andre for å stigmatisere, forby og avskaffe atomvåpen. Dette skal skje både i de etablerte fora for atomnedrustning, som NPT, men også gjennom å fylle det folkerettslige hullet som fraværet av et forbud mot atomvåpen utgjør. Atomvåpen er i dag det eneste masseødeleggelsesvåpen som ikke eksplisitt er forbudt i henhold til folkeretten. Konvensjonen mot biologiske våpen trådte i kraft i 1975, og forbudet mot kjemiske våpen i 1997. Landminer og klasevåpen ble forbudt i henhold til folkerettslig bindende avtaler i henholdsvis 1999 og 2010. Begrunnelsene for alle disse forbudene har vært våpnenes uakseptable humanitære konsekvenser for sivilbefolkningen. Det er en tilsvarende prosess de til nå mer enn 50 landene som har sluttet seg til Østerrikes løfte, ønsker å trekke i gang for atomvåpen. Alle innser at veien fram mot en atomvåpenfri verden fortsatt er lang, men et folkerettslig forbud mot å lage, oppbevare, true med og bruke slike våpen vil sette en ny internasjonal norm og gjøre slutt på atommaktenes herredømme over atomvåpendiskursen. Norge tok et viktig initiativ i 2012, og verdens oppmerksomhet er nå rettet mot vårt svar på Østerrikes løfte. Så langt har utenriksminister Brende vegret seg med henvisning til Norges medlemskap i NATO. Men eksperter på internasjonal rett hevder at dette ikke hindrer Norge i å arbeide for avskaffelse av atomvåpen. Faktisk er en atomvåpenfri verden NATOs egen målsetting. Et stort flertall av befolkningen ønsker et forbud mot atomvåpen. Som nevnt innledningsvis mener dessuten et flertall i Stortinget at Norge må fortsette å utøve lederskap i en sak som er så avgjørende for menneskehetens fortsatte eksistens. Regjeringen gjør klokt i å lytte til folket og til folkets representanter. Mæland er leder i Norske leger mot atomvåpen, samt styreleder i ICAN Norge.

---
DEL