Norge må anerkjenne Palestina

Det var fra før lite som tydet på at Israel ønsket å avslutte okkupasjonen, men nå er det offisielt: Israel under ledelse av statsminister Benjamin Netanyahu vil aldri tillate en palestinsk stat. Dette er Netanyahus valgløfte, noe som nå har utløst en debatt om å anerkjenne Palestina. Israels skalkeskjul. 135 land har så langt anerkjent […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var fra før lite som tydet på at Israel ønsket å avslutte okkupasjonen, men nå er det offisielt: Israel under ledelse av statsminister Benjamin Netanyahu vil aldri tillate en palestinsk stat. Dette er Netanyahus valgløfte, noe som nå har utløst en debatt om å anerkjenne Palestina. Israels skalkeskjul. 135 land har så langt anerkjent Palestina som stat. Dette er sju av ti av FNs medlemsstater. Nylig anerkjente også Sverige Palestina, samt at Storbritannia, Irland, Portugal, Spania og Frankrike i sine parlamenter har vedtatt støtte til anerkjennelse. Det dominerende standpunktet i Vesten, og særlig i USA, har lenge vært at en anerkjennelse skal komme som et resultat av fredsforhandlinger. I 1948 ble staten Israel erklært opprettet, med påfølgende krigføring mellom Israel og nabostatene. Israel benyttet anledningen til å fordrive landet for majoriteten av palestinerne som bodde der, og jevne byene og landsbyene deres med jorda – for å gjøre plass til den nye staten. Den brutale fremferden sto likevel ikke i veien for at Israel like etter opprettelsen ble anerkjent av en rekke stater, deriblant USA og Sovjetunionen, og fikk medlemskap i FN. Denne velviljen til å anerkjenne har palestinerne sett lite til. Fredsforhandlingene, og den såkalte «Oslo-avtalen», var årsak til optimisme på 90-tallet. Nå skulle endelig visjonen om to stater – side ved side – realiseres. I dag er vi derimot lenger unna en palestinsk stat enn på lenge. Israel brukte forhandlingene som et skalkeskjul for å fortsette ulovlig utbygging av bosettinger på okkuperte Vestbredden, tross stadige protester fra verdenssamfunnet. Daglig brytes menneskerettigheter.

Nå er det åpenbart at forhandlinger alene ikke vil kunne avslutte okkupasjonen.

Palestinerne lever i dag under et system som mange sammenlikner med apartheid. De fordrives fra sine hjem, nektes å dyrke sitt land, opplever daglig trakassering og blir fengslet i lange tider uten dom. Palestinerne opplever utstrakt bruk av politisk fengsling, og må se mange av sine barn i fengsel. Realitetene er at det er én stat som kontrollerer to folk: ett folk med alle menneskerettigheter ivaretatt, og et annet folk som mangler de mest grunnleggende. Alt dette er velkjent og dokumenteres daglig. Det som derimot er nytt, er at Israel som okkupant ikke lenger legger skjul på at målet ikke er en palestinsk stat. I stedet lover Netanyahu å fortsette utbyggingen av de ulovlige bosettingene. Det palestinske kartet blir stadig mer likt en sveitserost, hvor hullene er israelske bosettinger. Mange sier nå at bosettingene er i ferd med å gjøre en palestinsk stat umulig. Det haster å få slutt på okkupasjonen. Når man tidligere har snakket om pressmiddel, boikott og sanksjoner mot Israel, har man blitt møtt med formaninger om at «dette må løses i forhandlinger». Nå er det derimot åpenbart for de fleste at forhandlinger alene ikke vil kunne avslutte okkupasjonen. Reelt press. Etter den nylige støtten til anerkjennelse i Europa, har debatten om å anerkjenne Palestina skutt fart også i Norge. Store aviser som Aftenposten og Dagbladet har i sine ledere tatt til orde for anerkjennelse. Arbeiderpartiet gikk inn for anerkjennelse på sitt landsmøte nylig, og flere partier skal snart ta standpunkt til det samme på sine landsmøter. Å anerkjenne en palestinsk stat nå vil ikke være å anerkjenne en realitet på bakken. En anerkjennelse vil nemlig ikke avslutte okkupasjonen. Likevel vil det være en prinsipiell støtte til palestinernes rett til en fri stat, og en protest mot Israels motvilje mot nettopp dette. Internasjonalt er det en pågående diskusjon om virkemidler for å legge press på Israel, særlig med tanke på bosettingspolitikken. En nylig lekket rapport fra EU foreslår blant annet reiseforbud for voldelige israelske bosettere, merking av israelske varer fra okkuperte områder, og å advare europeiske bedrifter mot å handle med israelske selskaper i okkuperte områder. Dette er moderate forslag, som foreløpig ikke er realisert. Men i kombinasjon med en anerkjennelse av Palestina, vil det å innføre sanksjoner og boikott av israelske varer og tjenester kunne legge et reelt press på Israel og vise at verdenssamfunnet mener alvor, og ikke bare bruker tomme ord. Etter flere konflikter mellom Netanyahu og Obama er forholdet mellom Israel og USA kjøligere enn på lenge. Det hvite hus har hintet om at deres ensidige støtte til Israel i FN kanskje må revurderes. Dette skjer samtidig som Frankrike, i samarbeid med New Zealand, ryktes å jobbe med en ny resolusjon til FNs sikkerhetsråd for å legge press på Israel. Kanskje vil da USA unngå å bruke vetoretten sin til Israels fordel. Da Norge la til rette for Oslo-avtalen, trodde mange at Norge ville være en av de første til å anerkjenne Palestina. Nå står vi i fare for å bli en av de siste, om vi ikke følger Sveriges eksempel.


  Lie-Gjeseth, Vederhus og Nordtvedt er medlemmer i Palestinakomiteen i Trøndelag.  

---
DEL