med forfatteren: Hovstein Kviseth
Dette er femte gang Norge er med som ikke-fast medlem i Sikkerhetsrådet, også kalt verdens mektigste rom. Her skal Norge sitte i to år. Hittil har Norge bidratt med over 60 innlegg i Sikkerhetsrådet.
Erna Solberg sa i fjor at Norge vil bruke sin plass til å styrke internasjonalt samarbeid for fred og sikkerhet.[1] Norge har valgt ut fire saker som prioriteres i denne sammenhengen. Dette er beskyttelse av sivile i konflikt og katastrofer, inkludering av kvinner, fredsdiplomati samt klima og sikkerhet.[2]
I Sikkerhetsrådet vil Norge benytte kompetansen utenrikstjenesten har tilegnet seg gjennom en lang rekke fredsprosesser de siste tiårene. Det skulle da også bare mangle. Denne typen kompetanse er etterspurt i Sikkerhetsrådet. Gitt Norges erfaring i fredsprosesser siden 1993 er også dette av landets beste kort å spille. Det at man i andre land kjenner Norge som en av de fremste fredsmeglerne i verden, er også i landets egeninteresse.
Fredsrelevante og komplekse sammenhenger mellom klimaeffekter som økt nedbør,
endring av vannveier, mer tørke noen steder og mindre tørke andre steder, og økt fare for
ekstremvær av mange slag.
Omdømmet Norge har bygget i flere tiår gjennom innsats for fredsmegling , har vist seg særlig verdifullt i utenrikspolitikken. Merkevaren Norge har som «fredsnasjon» kommer også i stor grad herfra. Dette har bidratt til at småstaten Norge inviteres til de stores bord. «Norway pushes above its weight», som en amerikansk diplomat sa det – at Norge inviteres inn i høyere vektklasser, skyldes ofte vårt renommé som fredsmekler.
Norge har som ambisjon å bruke sin stemme i rådet for å styrke samarbeidet mellom Sikkerhetsrådet og FNs fredsbyggingskommisjon. Dette for å fremme fredsdiplomati, men også å sette forebyggende diplomati på Sikkerhetsrådets agenda. Norge inviterer derfor fredsbyggere og menneskerettighetsforkjempere til å orientere Sikkerhetsrådet i ulike saker.
Kvinner og sivilbefolkning i konflikt
Norges andre hovedsak i Sikkerhetsrådet er arbeidet med å inkludere kvinner i fredsprosesser. Selv om få kvinner deltar aktivt i kamphandlinger, rammes kvinner hardt av konflikter. Risikoen for seksuell vold er ofte stor og holder kvinner borte fra skole, jobb eller viktig arbeid, som å hente vann til familien. Mange menn drepes i konflikter, og derfor faller ansvaret deretter for familie og gjenoppbygging av landet i større grad på kvinner. Norge arbeider for at flere kvinner skal delta i fredsforhandlinger og fredsprosesser, at antallet kvinnelige fredsmeklere økes, at kjønnsperspektivet integreres i fredsavtaler, og at man tar opp seksuell vold i konflikt i denne sammenhengen.
Norge vil også arbeide med følgende i Sikkerhetsrådet: beskyttelse av sivile i konflikt og katastrofer; barn og væpnet konflikt; beskyttelse av flyktninger og internt fordrevne; bedre beskyttelse av helse- og humanitære arbeidere i konfliktområder; samt bekjempelse av konfliktrelatert sult.
Norsk vektlegging av klima i Sikkerhetsrådet
Norges fjerde hovedprioritering i Sikkerhetsrådet er «klima og sikkerhet». Dette er et vanskeligere tema. Satsningen synes mindre opplagt enn fredsdiplomati, kvinner og sivilbefolkning i krig og krise.
FNs sikkerhetsråd har opprettet en ekspertgruppe som skal jobbe med «klima og sikkerhet» i de landsituasjonene de diskuterer. Her har Norge et delt lederansvar og vil i tillegg sørge for at klimarelaterte sikkerhetstrusler tas opp i Sikkerhetsrådet når situasjonene i ulike land eller FNs fredsbevarende operasjoner diskuteres.
Fastlåste konflikter rammes også av klimaendringer, og i slike tilfeller vil endringene
også innebære muligheter for fred.
Norges utgangspunkt er kort oppsummert at klimaendringer (eksempelvis avskoging, tørke, nedbør, oppvarming …) sammenfaller med voldelig konflikt. Altså at samfunn som preges av krig, ofte også utfordres av klimaendringer. Dette er noe annet enn en årsakssammenheng. Norge påstår heller ikke at klimaendringer i seg selv utløser krig. På tross av dette synes sammenfallet av krig og lokale virkninger av klimaendringer å være helt sentralt for Norge i Sikkerhetsrådet.
Klimaendringer kan være en driver for både krig og fred, alt avhengig av hvilken sammenheng eller kontekst man studerer. Ved at «klima og sikkerhet» introduseres som relevant på agendaen, legges det imidlertid langt mer vekt på hvordan klimaendringer bidrar til usikkerhet og trusler enn endringers muligheter. Det er likevel et rom for å være konstruktiv i dette: Legger man til grunn at fastlåste konflikter også påvirkes av klimaendringer, vil klimaendring i slike tilfeller også kunne innebære muligheter for fred.
Norge vektlegger særlig klimaendringer som underliggende årsak for diverse konflikter. Dette kan øke vår forståelse av konflikter, men som vi skal se eksempler på under, trenger dette heller ikke være tilfelle. Disse sammenhengene viser seg å være langt mindre opplagt enn de fleste av oss antar.
Politisk uenighet om «klima og sikkerhet»
I Sikkerhetsrådet er det klar uenighet om hvor stor rolle klimaendringer spiller for krig og konflikt. «Klima og sikkerhet» er heller ikke noe nytt på Sikkerhetsrådets agenda, da det nå er 14 år siden Storbritannia for første gang satte det på rådets dagsorden. Britene står i dag på Norges side i saken, sammen med særlig Sverige og Biden-administrasjonen. Men det er også en helt annen side i denne saken, og den blir sjelden portrettert i norske medier, selv om konfliktlinjene er dype og tydelige.
Av de femten medlemmene i Sikkerhetsrådet er særlig Kina, India og Russland skeptiske til å inkludere «klima og sikkerhet» på rådets agenda for fredsbygging og fredsbevaring. Russland har vært særlig tydelig i sine advarsler mot å anerkjenne global oppvarming som en trussel mot global sikkerhet generelt. Dette fordi det tar oppmerksomhet fra andre underliggende viktige årsaker til krig og konflikt. I diskusjonen om «klima og sikkerhet» i Sikkerhetsrådet den 23. februar sa Russland at Sikkerhetsrådet ikke bør begi seg inn i klimaarbeid som andre FN-organer er bedre skikket til. Videre fremholdt russerne at sammenhengen mellom klimaendringer og konflikt ikke gir noen global sammenheng mellom klima og sikkerhet. Som eksempel bruker Russland NATOs bombing av Libya i 2011, der intervensjonen fikk store konsekvensr for den manglende stabiliteten i Mali og andre deler av Sahel det siste tiåret. Russlands poeng er at kaoset som ble skapt av bombingen av Libya, og all våpenflyt fra det borgerkrigsherjede Libya sydover, har vært svært destabiliserende på allerede svake stater i Sahel. Samtidig er det vanskelig å se at klimaendringer i samme tidsrom skulle ha noen tilsvarende negativ virkning på regionens konfliktdynamikk. «Klima og sikkerhet» bidrar dermed til feil vektlegging av Sikkerhetsrådets arbeid i regionen, ifølge Russland.
Om fredsbygging er vårt mål, er klimapolitikk i seg selv ineffektivt. Om derimot
motstandsdyktighet mot et klima i endring er målet, er fredsbygging helt
essensielt.
Kina støtter ofte opp om Russlands linje i dette, men poengterer også at rollen Sikkerhetsrådet skal innta i denne saken, må falle innenfor Sikkerhetsrådets rekkevidde. India ytrer mer grunnleggende motforestillinger og fremholdt i møtet at det ikke eksisterer noen akseptert metodologi som viser at klimaendringer forårsaker konflikt. Dette skal vi se nærmere på i det følgende.
Men først: Norge griper saken an fra motsatt side og vil «bidra til økt forståelse for sammenhengen mellom klima og internasjonal fred og sikkerhet». Her trekkes fagmiljøer i Norge, Sverige og Tyskland inn i politikken. Norge jobber også for at klimaendringene i Sikkerhetsrådets resolusjoner skal beskrives som en «underliggende årsak» til ulike konflikter.[3] Dette er mindre kontroversielt, selv om heller ikke denne politikken nødvendigvis er trygt faglig fundert – noe vi kommer til.
En for stor vektlegging av klima?
Da statsminister Solberg 23. februar i år holdt sitt innlegg i Sikkerhetsrådet med tittelen «klima og sikkerhet», kom det frem lite konkret om hvilke klimaeffekter som anses å være drivende bak konkrete konflikter. Det eneste håndfaste Solberg støttet seg på angår Sahel-beltet i Afrika. Her påstår Norge at klimaendringer påvirker folks levekår og bidrar til økt konkurranse om knappe ressurser. Det påstås også at avskoging leder til konflikt. Det påstås også at klimaendringene i Somalia og Lake Chad-området har muliggjort økt rekruttering til væpnede grupper.[4]
En som utfordrer dette overordnede bildet, er professor Tor A. Benjaminsen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han påpeker at krisen i Sahel er sammensatt, med ulike politiske årsaker. På tross av dette florerer ideen om at konfliktene er klimaskapt. Dette følger av det han kaller «klima-determinisme» – en forestilling om at klimaendringer er en avgjørende årsak til migrasjon og voldelig konflikt.[5] Mike Hulm er en kjent klimaforsker som beskriver det samme fenomenet som «klima-reduksjonisme».[6] Altså at vi reduserer vår forståelse av forholdene ved å legge for stor vekt på klimaendringenes rolle i det som skjer. Det betyr altså ikke at klima ikke kan være en underliggende årsak, men at det legges for mye vekt på dette aspektet i konfliktdynamikken.
Sahel er også den delen av verden som oftest brukes som et eksempel på klimadeterministiske forklaringer på ufred. Benjaminsen kompliserer tilnærmingen ved å påpeke at klimaeffektene i regionen i praksis vil innebære at den totale nedbøren vil øke, og bli mer konsentrert i en kortere regntid. Hvordan dette vil påvirke økologi og produksjonssystemer, vet vi ennå ikke nok om. Hva angår levekår, mener Benjaminsen det er nærliggende å anta at fastboende bønder vil få det vanskeligere enn gjetere, som er mer fleksible og kan flytte på seg. Klimaendringene gjør det også mer sannsynlig at gjengroingen i Sahel fortsetter, enn at det blir ørkenspredning. Risiko for at avskoging skal medføre økt konflikt i dette området, er derfor irrelevant, gitt de klimatiske forhold.
Benjaminsen gir også et bilde på klimadeterminismens politiske dynamikk. Etter å ha forsket på Mali i 20 år fikk han besøke landet sammen med utviklingsminister Solheim i 2008. Statsrådsbesøket var rettet mot nettopp hvordan klimaendringene utfordrer Mali og Sahel mer generelt. Solheim holdt 15 taler om temaet, og dette var også første gang Benjaminsen som erfaren forsker hørte lokale stemmer med forberedte taler om akkurat dette. Benjaminsens egen erfaring med lokales forståelse av landets sikkerhetstrusler dreide seg heller om korrupsjon, tuaregopprør i Nord-Mali og at landet er blitt transittstat for smugling av mennesker og varer.[7] Her kan det være andre langt viktigere forklaringer på svake stater it Sahels manglende stabilitet. Kanskje vil det være enklere å bidra med fredsbygging enn – i Sikkerhetsrådet – å drøfte utslippskutt og klimapolitikk.
I det norske politiske ordskiftet virker likevel oppfatningen om at et varmere klima vil innebære mer krig og konflikt, som nærmest enerådende. Oppfatningen leder politikken inn mot noen løsninger heller enn andre. De fredsrelevante og komplekse sammenhengene mellom klima-effekter som økt nedbør, endring av vannveier, mer tørke noen steder og mindre tørke andre steder, plantevekst og økt vannopptak i plantene grunnet økt CO2 konsentrasjon i atmosfæren, og økt fare for ekstremvær av mange slag, er alle element i dette. Selvsagt er klima relevant for fred, men sammenhengene er ikke enkle, og går heller ikke bare i en retning.
[1] Regjeringens pressemelding 17.6.20: «Norge valgt inn i FNs sikkerhetsråd».
[2] Regjeringen.no 20.5.21: «Norske prioriteringer i FNs Sikkerhetsråd».
[3] UDs pressemelding 8.1 2021: «Norge tar sentrale lederoppgaver i FNs sikkerhetsråd».
[4] Innlegget «Climate and security» er publisert på Norway in the UN, Norway.no, datert 1. 3.21.
[5] Tor A. Benjaminsen, «Den nye klimadeterminismen», publisert i Bistandsaktuelt 14.3.21.
[6] Mike Hulm, «Reducing the Future to Climate: A Story of Climate Determinism and Reductionism», The University of Chicago Press Journals.
[7] Tor A. Benjaminsen, «Den nye klimadeterminismen», publisert i Bistandsaktuelt 14.3.21.
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
