Da Julian Assange la frem dokumenter og bevis for amerikanske massakrer og krigsforbrytelser, turte ikke norske myndigheter å reise kritikk mot amerikanerne, langt mindre protestere.
WikiLeaks dokumenterte at USA la frem falsk informasjon – propaganda – for å få startet kriger. Dessuten bevis for at CIA hadde programmer for å hacke seg inn på våre myndigheters nettverk – for å legge igjen spor fra russere og kinesere slik at de kunne velte skyld over på dem. Det senere ble avslørt i WikiLeaks-dokumenter med tittel «Marble fremework, Vault 7». Bevisene er entydige, og norske myndigheter har blitt lurt trill rundt.
CIA hadde programmer for å hacke seg inn på våre myndigheters nettverk.
Norge har ofte kritisert unnfallenhet mot stormakter. Men da den stormakten som har fleste militære angrep på samvittigheten, og som har hatt fangleirer med tortur i et utall land, da denne stormakten krever en journalist og publisist, Julian Assange, utlevert for å dømmes til 175 års fengsel for å ha avslørt disse forbrytelsene, da er Norge taus under dekke av at USA er Norges «nærmeste allierte».
Norges skepsis
Men når ble det slik? Ja, USA er definitivt Norges «mektigste allierte», og USA har sikkert blitt oppfattet som «vår viktigste allierte». Men USA er definitivt ikke vår «nærmeste allierte». Vi har ikke mye til felles med USA.
Vi visste at vi ikke kunne stole på våre allierte.
Allerede i 1949 begrenset Norge alliertes øvelser til områder vest for Finnmark. Allierte fikk ikke ha baser på norsk jord i fredstid, fordi vi ikke ville la Moskva tro at Vesten forberedte et angrep på dem fra Norge. Dette ønsket om å berolige Moskva var bevisst norsk politikk. Allierte land fikk heller ikke lagre atomvåpen i Norge i fredstid. Alle disse restriksjonene pekte på en norsk skepsis. Vi visste at vi ikke kunne stole på våre allierte, siden de hadde andre interesser enn vi hadde i Norge. Vi ville ikke risikere å være delaktige i å utløse en krig med Moskva. Det er først i senere år, når vi har fått politiske ledere uten erfaring fra den kalde krigen, at Norge har begynt å identifisere seg med «vår nærmeste allierte». Slik uansvarlighet rådet ikke tidligere.
Norsk suverenitet
Mye av mitt forskerliv har vært viet alliertes ubåter og ubåtsoperasjoner. Og hvis for eksempel en ubåt fra et alliert land, som USA, Storbritannia eller Frankrike, ble oppdaget i norske farvann, ble dette oppfattet som en krenkelse av norsk suverenitet. Ubåten kunne bli slått ut av norske flåtestyrker. Allierte styrker hadde ikke anledning til å bevege seg fritt i landet vårt, for Norge var en selvstendig stat og verken underkastet amerikanere eller briter. Nok så ofte var norske myndigheter nødt til å protestere mot slik ulovlig virksomhet.
Men i senere år later det til at norske myndigheter legger seg flate for USA. Norge har akseptert en ny baseavtale som gir amerikanske styrker suverenitet med egen politimakt på norsk jord. Avtalen gir USAs styrker mulighet til å bevege seg fritt i Norge og mulighet å ta inn de våpen de finner nødvendig. Hvordan kunne en slik forandring finne sted uten at flere la merke til det?
Våre politikere synes å identifisere seg med USA, som om de tror at de må gjøre dette for å få militær støtte, og som om USA ikke har en egeninteresse av å utplassere styrker i Nord-Norge. Spørsmålet er ikke om vi i en krise kan få amerikanske styrker til Nord-Norge, men om vi kan forhindre en altfor provokativ utplassering.
Den amerikanske statsmaktens brutalitet
Vi er i dag utsatt for en massiv propaganda. USA blir beskrevet som forbilde, og medienes ensidighet gjør at det er få som kjenner den amerikanske statsmaktens brutalitet. Brutaliteten har en historisk opprinnelse i drap på millioner av sitt eget urfolk. USA har i moderne tid gjort seg skyldig i flere statskupp og militære invasjoner enn noe annet land. De opererer verden over fra hundretalls militærbaser, og med spesialstyrker som er ansvarlige for hver sin verdensdel. USA anerkjenner faktisk ikke andre lands territorielle integritet. De griper inn, torturerer og dreper der de finner det nødvendig. Med USAs ekstraterritorielle lover tar amerikanske myndigheter seg rett til å kreve enhver journalist, ikke bare Julian Assange, utlevert til avstraffelse. USA er en statsmakt som ikke burde ha mye til felles med Norge.
USA har i moderne tid gjort seg skyldig i flere statskupp og militære invasjoner enn noe annet land.
USA er en alliert vi må forhandle med og forholde oss til. Men USA er neppe en makt vi liker. Den kanskje største krisen Norge har hatt med USA, var Kongsberg-Toshiba-saken i 1987-88. Kongsberg Våpenfabrikk hadde bidratt til utvikling av programmer og verktøy som Sovjet kunne benytte for mer stillegående ubåt-propellerer. På det avgjørende møtet i Washington mellom USA og Norge ville USAs assisterende forsvarsminister Richard Perle straffe Norge, som da var representert med forsvarsminister Johan Jørgen Holst, Alf Roar Berg fra etterretningen og Erik Klippenberg fra Forsvarets forskningsinstitutt. Men USA var også representert av sjefen for US Naval Intelligence, Bill Studeman. Han grep inn og sa at Norge er ansvarlig for mye av den ubearbeidede etterretningen som USA har, inklusive 90 prosent av de sovjetiske ubåtssignaturene som US Navy har i sine arkiver. Det ville være et mistak å straffe Norge. Perle ble nødt til å snu. Dette fortalte Berg meg senere (han har også bekreftet dette referatet). Studeman ble etter dette sjef for National Security Agency og visesjef og fungerende sjef for CIA.
Julian Assange
Norge er et av de viktigste landene for amerikansk etterretning, og det må også nordmenn få vite. Det gir oss mulighet til å tale Washington midt imot. Vi er ikke nødt til å legge oss flate. Vi kan kreve at journalisten Julian Assange, som har avslørt USAs krigsforbrytelser, blir satt fri. På samme måte som Carl von Ossietzky avslørte Tysklands krigsforberedelser, avslørte Assange USAs. Den eneste forskjellen er at Assanges materiale er så mye mer omfattende og graverende enn Ossietzkys.
Tildelelsen av Nobelprisen til Ossietzky «fikk Hitler og Aftenposten til å rase», skrev Dagbladet. Og en norsk støtte til Assange i dag, som ville vært på sin plass, ville sikkert også fått president Biden og mange aviser «til å rase». Ossietzky ble, som Assange, syk i fengselet. Men mens tyskerne lot Ossietzky få behandling i sykehus, nekter britene Assange dette, slik hans kone Stella fortalte ved Norsk PENs møte om Assange på Litteraturhuset i Oslo i fjor.
CIA hadde, mens Mike Pompeo var sjef, langt fremskredne planer om å kidnappe og drepe Assange. Dette er senere indirekte blitt bekreftet av Pompeo. Han krevde nemlig at alle fra CIA som har lekket denne informasjon, måtte bli stilt for retten. 175 års fengsel er også en strafferamme som ikke finnes for journalistikk i Norge.
Massemord
Noen ville kanskje si at Nazi-Tyskland ikke kan jevnføres med USA. Det er naturligvis riktig. Nazi-Tysklands industrielle massemord på jøder var av en helt annen karakter enn USAs industrielle massemord på asiater (japanere, koreanere, vietnamesere, laoter og kambodsjanere). De senere massemordene ble først og fremst utført fra luften med bombefly, men antallet drepte var i begge tilfellene om flere millioner. Mange mente på 70-tallet at Henry Kissinger, som langt på vei var ansvarlig for denne amerikanske politikken, burde blitt stilt for retten for krigsforbrytelser. Men sammenlignet med mange ledere i Washington i dag er Kissinger å regne som ‘en due’. Den nåværende eliten i Washington er langt mer villig til å gå til krig, endog med atomvåpen, enn hva Kissinger noensinne var.
Situasjonen for journalister og forskere har blitt mye verre i de senere årene. Propagandaen setter klare grenser for hva journalister og forskere kan si og ikke si. Det vi tidligere kunne beskrive som realpolitisk mulig, er det i dag ikke engang mulig å skrive om. Propagandaen dominerer norsk offentlighet kanskje mer enn i noe annet land. Ytringsrommet har frosset til. Vi blir nektet å få vite hva som foregår. De norske myndighetene som kunne ha sagt ifra, er for feige, også når det gjelder Assange.
