Norge – egoistisk og prinsippløs

Regjeringen har satt fart på utlysningen av nye blokker for oljeleting i Barentshavet – i ren desperasjon etter å holde liv i en døende næring, mener Truls Gulowsen i Greenpeace.

A view of the oil derricks on the shore of the Caspian Sea just outside the capital Baku, 06 October 2005. AFP PHOTO / MLADEN ANTONOV
Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

I november skal Norges første klimarettssak føres for Oslo tingrett. Spørsmålet som skal avgjøres er om Norge kan fortsette å legge opp til ny oljeutvinning inn i fremtiden, samtidig som vi skal bidra til å begrense den globale oppvarmingen til under to grader. Til tross for den ventende rettssaken, som omhandler lisensene utdelt i 23. konsesjonsrunde i fjor, er det ingenting som tyder på at regjeringen setter på bremsene. I 24. konsesjonsrunde, som har vært på høring de siste månedene, foreslår Olje- og energidepartementet å lyse ut hele 93 nye blokker i Barentshavet. Samtidig planlegger Statoil en borekampanje på felter som er omfattet av søksmålet, allerede i sommer.

I mai avviste Statoils generalforsamling et forslag fra Greenpeace om å stanse leteboringen på disse lisensene inntil det foreligger en rettskraftig dom i saken. «Vi forholder oss til at vi skal drive arbeid etter gyldige letetillatelser tildelt av et bredt flertall på Stortinget,» sier Morten Eek, talsperson for Statoil ASA, til Ny Tid. «Tildelingen av lisenser som Korpfjell og Gemini Nord har gitt oss og andre selskaper leterettigheter, og med dette følger også arbeidsforpliktelser. Lisenshaverne forplikter seg til å drive undersøkelser etter olje- og gassforekomster i områdene myndighetene har tildelt.»

Nordsjøen 20170213. Ivar Aasen-feltet ligger mellom Sørlige Vikinggraben og Utsirahøyden i Nordsjøen, omlag 175 km vest for Karmøy.Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Et veddemål mot klimamålene. Ny Tid spør Truls Gulowsen, leder i Greenpeace Norge, hvorfor de har saksøkt staten for å få stoppet ny oljeutvinning i Barentshavet. «Det er flere grunner til dét,» sier Gulowsen. «Vi har forsøkt å få norske politikere og myndighetene til å forstå sammenhengen mellom norsk oljepolitikk og den globale klimautfordringen i lang tid. Det er veldig vanskelig når de er verdensmestre i å snakke om klima samtidig som de later som det ikke har noen som helst konsekvenser for vår olje og gass. Regnestykkene til FNs klimapanel viser helt tydelig at store mengder olje og gass må bli liggende dersom man skal nå 1,5- eller 2-gradersmålet. Likevel mener flertallet på Stortinget at dette ikke skal ha noen konsekvenser for norsk oljepolitikk og utlysning av nye felt.»

Den 20. juni i fjor ratifiserte Norge Parisavtalen, som skal sørge for at verden begrenser den globale oppvarmingen til under to grader. Bare ti dager tidligere ble det imidlertid tildelt ti utvinningstillatelser i den 23. konsesjonsrunden, som omfatter Barentshavet sør og sørøst. Denne manglende sammenhengen mellom Norges oljepolitikk og tiltakene som er nødvendige for å håndtere klimakrisen utgjør bakgrunnen for Greenpeace og Natur og Ungdoms søksmål. Gulowsen legger ikke skjul på hva han mener om tilrettelegging for at Norge skal fortsette med oljeutvinning i mange tiår fremover: «Det er egoistisk, prinsippløst, og det er et veddemål mot at verden skal nå et ansvarlig klimamål. Dette viser desperasjon fra oljenæringens side – vi må gå inn i stadig mer ekstreme og sårbare områder for å holde liv i en døende næring.»

«Domstolene skal vurdere om politikerne opptrer innenfor grensene som Grunnloven setter.»

Strid om grunnloven. Grunnlovens paragraf 112 sier at enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og at naturens mangfold skal bevares og ressursene disponeres slik at denne rettigheten bevares også for fremtidige generasjoner. Den kommende rettssaken blir første gang paragrafen prøves i rettssystemet, og mye av slaget vil stå om hvordan den egentlig skal tolkes. Ifølge miljøorganisasjonene må paragrafen tolkes slik at det finnes absolutte grenser for hvilke inngrep man kan gjøre i naturen. Staten, ved regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, mener paragrafen forplikter staten til å sette inn tiltak som skal ivareta miljøet – men at nøyaktig hvor store inngrep som kan tillates, må være en skjønnsmessig politisk vurdering.

Flere store aviser, inkludert Klassekampen, har gått ut med støtte til standpunktet at dette er en politisk sak som må avgjøres i Stortinget, og ikke i rettssystemet. Til Ny Tid sier redaktør Bjørgulv Braanen følgende: «Jeg synes det er helt naturlig at folk kan prøve det lovverket vi har rettslig, men det er uheldig hvis vi får en utvikling hvor politiske spørsmål mer og mer avgjøres av rettsapparatet og ikke av folkevalgte forsamlinger. Jeg tror det kan være en trussel mot demokratiet.» Selv om søksmålet formelt angriper et forvaltningsvedtak, er det ingen tvil om at tildelingen av lisensene i 23. konsesjonsrunde har forankring i flere stortingsvedtak. Gulowsen mener likevel at dette er demokrati i praksis. «Domstolene kan og skal vurdere om politikerne opptrer innenfor grensene som Grunnloven setter. Når det blir misforhold mellom loven og politiske vedtak, så er det loven som gjelder, og der er det ingen unntak for oljesaker,» sier Gulowsen.

«Det er allerede funnet mer olje og gass i verden enn vi kan forbrenne uten å ødelegge klimaet. Derfor må noe bli liggende.»

Er norsk olje renere? Tilhengere av fortsatt utbygging på norsk sokkel trekker ofte frem at norsk olje har de laveste produksjonsutslippene i verden. Ifølge en rapport fra interesseorganisasjonen KonKraft om klimaet og den norske kontinentalsokkelen, er det bare Midtøsten som så vidt har lavere utslipp av klimagasser i produksjonsfasen enn Norge. Selve forbruket, eller forbrenningen av oljen, som kommer senere, tas ikke med i regnestykket. Likevel: Om lave norske produksjonsutslipp skal ha en klimaeffekt, må man gå ut fra at norsk olje vil utkonkurrere olje med høyere produksjonsutslipp andre steder i verden. Hvorvidt dette vil skje handler ikke bare om økonomi og klima, men også om geopolitikk og fordeling av inntekter fra oljen på verdensbasis.

For miljøorganisasjonene holder det ikke bare å snakke om produksjonsutslippene. Det internasjonale klimaregimet er lagt opp slik at det landet hvor oljen forbrennes skal ha ansvaret for utslippene knyttet til forbrenningen. I statens tilsvar til miljøorganisasjonenes stevning legges det vekt på at utslipp knyttet til forbrenning av norsk olje som eksporteres, ikke er relevant. For Gulowsen holder ikke dette argumentet. «Poenget er at det allerede er funnet mer olje og gass i verden enn vi kan forbrenne uten å ødelegge klimaet. Derfor må noe bli liggende, og av dette bør absolutt en del være norsk,» sier Gulowsen. Selv om partene i Paris-avtalen ble enige om at den globale oppvarmingen skal begrenses til to grader, og helst nærmere 1,5, er det ikke meldt inn nok utslippskutt til å nå målet. Det er derfor miljøorganisasjonene mener at deltakelse i dagens internasjonale klimaregime rent objektivt sett ikke er godt nok. «Dagens klimapolitikk på europeisk nivå tar oss til en global oppvarming på 3,5 grader,» sier Gulowsen.

Les også «Ny rapport: Omstilling  er mulig, men vil koste»

---