Nordområdepolitikk

Norske interesser i nordområdene bør vike for internasjonalt aksepterte regler med vekt på miljøsikkerhet og vern.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vi har i løpet av det siste året sett en betydelig økning av temperaturen i den norske nordområdedebatten. Etter ei egen offentlig utredning var lagt fram (Orheimutvalget 2003) kom endelig regjeringa Bondevik med si nordområdemelding til Stortinget i vår. Erklært mål var sterkere fokus og bredere satsing i nord. Regjeringa Stoltenberg slår i grunnlagsdokumentet fra Soria Moria fast at Nordområdene skal være det viktigste strategiske satsingsområdet i årene som kommer. Her understrekes både behovet for økt beredskap og økt kunnskap, og de rødgrønne samarbeidspartiene presenterer to strategiske veier for å møte utfordringene:

  • Regjeringen vil søke internasjonal aksept for norske synspunkter vedrørende Svalbard, fiskerisone, olje- og gassutvinning og god miljøforvaltning
  • Regjeringen vil styrke folk-til-folk-samarbeidet mellom Norge og Russland, engasjement, informasjon, og demokratisk deltakelse i det sivile samfunn blant annet gjennom Barentssamarbeidet

Gjennom den senere tids dramatiske begivenheter knyttet til tråleren «Elektron», er det mer enn tydelig at Norge også må sette behovet for direkte samtaler med russiske myndigheter om forvaltningen av Nordområdenes ressurser øverst på sin politiske agenda.

Dramatiske perspektiver

I svært mye av mediadebatten om Nordområdene er det de energipolitiske perspektivene som blir fokusert. Ikke minst har avisa «Nordlys» bidratt til dette. I denne debatten blir det fra mange av aktørene hevdet at bare en aktiv hevding av norske interesser gjennom leteboring og påfølgende utvinning av olje- og gassfunn kan bringe Norge «på banen» og vil gjøre det mulig å hevde våre geostrategiske sokkelinteresser i nord. Vi vet at Norges forvalterrolle i henhold til Svalbardtraktaten ikke gir oss grunnlag for nasjonal hevdelse på Svalbards sokkel. Derfor har Norge valgt å praktisere en ikke-diskriminerende forvaltning av fiskeressursene i dette området. Havrettstraktaten med sine sokkel- og midtlinjebestemmelser, er likevel det internasjonale rettsdokument som i størst grad har lagt grunnen for å gjøre Norge til en oljestormakt. Dette kan etter hvert vise seg å gjelde andre verdifulle ressurser på og under havbunnen.

Vi vet også at Nordområdene vil være den del av kloden som sterkest og mest dramatisk blir berørt av endringer som har sin årsak i global oppvarming. Det har i sommer for første gang vært ført skip isfritt helt fram til Nordpolen. I løpet av 30-50 år viser prognoser en temperaturstigning som medfører at størstedelen av iskappen i nord vil være borte i en stor del av året. Dette vil ha store konsekvenser for mennesker og dyr som lever i Arktis, og prosessen forsterkes ved en dramatisk økning av metangassutslipp fra tundra som tiner. Metan er ved siden av CO2 den viktigste drivhusgassen. Det er i dag liten tvil i de relevante fagmiljøene om at menneskelig virksomhet, særlig forbruk av fossilt brensel, er en viktig årsak til drivhuseffekten. Vi vet derfor at fortsatt eller økende oljeutvinning, oljetransport og oljeforbruk vil forsterke effekten. Fortsatt velger likevel myndighetene i de fleste land å skille mellom drivhusproblemene og den grunnleggende økonomiske virksomhet som våre samfunn bygger på. Slik kan man fortsette «business as usual», praktisk talt med bind for øyne og ører.

En viktig del av dette fremtidsbildet for Arktis, er nye transportlinjer mellom Europa/østkysten av Amerika og Asia/Oceania. Nordvestpassasjen mellom Grønland og Canada vil av navigeringsmessige årsaker være mindre attraktiv enn Nordøstpassasjen rundt Nord-Norge og Sibir mot Beringsstredet. På lengre sikt vil selve polbassenget bli farbart for skipstrafikk på helårsbasis. En slik skipstrafikk gjennom Arktis vil selvsagt ikke kunne utvikle seg uten at vi opplever en betydelig miljøforurensing av dette området. Internasjonale transportører er i god gang med sine forberedelser, og vi kan vente en gigantisk vekst i skipstrafikk gjennom Arktis.

Russlands posisjon

Russland er den uomstridte stormakten i Arktis. Både gjennom sin forskningsinnsats og sin befolkningstyngde i nord, men også gjennom sine 16 isbrytere, sin sjømilitære tilstedeværelse ved Nordflåten, og sin sikkerhetsmessige interesse i området, er Russland dominerende. Dette endres ikke av at Russland de senere årene har hatt økonomiske problemer og ikke vært i stand til å legge tilstrekkelige driftsmidler bak denne spesifikke interessen for nordområdene. At Norge i 1920 som en del av oppgjøret etter 1.verdenskrig ble tildelt forvaltningsansvaret for Svalbard gjennom Svalbardtraktaten, var nok like mye begrunnet med vår vestlige tilknytning som av vår næringsmessige posisjon i området. Revolusjonen i Russland sendte sjokkbølger inn i den vestlige hemisfære. Seierherrene etter 1.verdenskrig ønsket åpenbart ikke å gi bolsjevikene en så fremskutt posisjon mot vest som forvaltningsansvaret for Svalbard ville gitt dem.

Russland er i dag vår viktigste partner i forvaltningen av nordlige marine ressurser. Vandrende fiskebestander er i stor grad fellesinteresse. Og Russland har store økonomiske interesser investert i å få på plass en best mulig miljøtilpasset utvinning av olje og gass på sokkelen i nord. Russland vil derfor være den absolutt sentrale makt å forholde seg til når en skal forsøke å få på plass et avklart regime både for sokkelen og havområdene rundt Svalbard, og for Smutthull/Gråsoneproblematikken. Et positivt utspill fra den russiske minister for naturressurser, Juri Trutnev (referert i Nordlys 16.09.05) signaliserer en samarbeidsvilje det er verdt å merke seg.

Andre deltakere

Begrepet «nordområdet» er slik det brukes i norsk debatt noe upresist, men ser ut til å dekke det området der Norge og Russland har direkte interesser. Det er likevel et faktum at Island er en fiskeristormakt i nord, Danmark/Grønland har betydelige interesser, og ikke minst Canada og USA/Alaska som grenser direkte inn mot polbassenget. Alle disse statene – som i dag deltar i Arktisk Råd – er naturlige deltakere i en prosess frem mot et enighetsregime i nord. Likedan har både Japan og EU signalisert betydelig interesse i hva som skjer i Arktis. Tyskland har tradisjonelt hatt betydelig forskningsinnsats både i Arktis og Antarktis. Scott Borgersen som underviser i maritime fag, politisk geografi og amerikansk utenrikspolitikk ved Kystvaktakademiet i USA, kom i et innlegg i NYT den 19.10.05 med interessante tanker om USAs rolle. Han peker for det ene på hvilke miljømessige endringer som er på gang i Arktis, herunder hvordan issmeltingen gjør nye områder tilgjengelig for utvinning av naturressurser. Han peker videre på at sjøveien over Nordpolen vil korte inn seilingsdistansen mellom sentrale havner i øst og vest med minst 5000 nautiske mil, og han konstaterer at USA mangler en politikk for Arktis. «USA må artikulere en klar, bærekraftig og miljøbevisst arktisk politikk som er tilpasset de endringer som nå pågår i polare regioner. Ettersom Arktis mangler et helhetlig rettslig rammeverk, på linje med traktaten av 1961 for Antarktis, som gjorde slutt på territorielle krav og etablerte en demilitarisert region og internasjonalt vitenskapelig samarbeid, så bør USA spille en ledende diplomatisk rolle i arbeidet med å finne fram til rettsregler for den voksende internasjonale kappestriden om Arktis.»

Hva må gjøres?

Norge har som nevnt Nordområdene sentralt på agendaen. Dette må innebære at regjeringa også snarest samler ressurser til å etablere flere fagmiljøer som systematisk skal beskjeftige seg med nordområdespørsmål. Dette vil være en helt nødvendig styrking av det norske beslutningsgrunnlaget videre i den politiske prosessen. Første fase nå ser ut til å måtte være avklarende forhandlinger mellom Norge og Russland. Enighet her vil være en fordel for begge land før neste fase, nemlig forhandlinger omkring styringsregler for hele det sirkumpolare Arktis. Fra første stund bør regjeringa benytte den utvidete utenrikskomiteen til å involvere et bredest mulig tverrpolitisk grunnlag for forhandlingene. På lengre sikt er det lite sannsynlig at et internasjonalt rettsregime i nord kan etableres uten å involvere FN. Dette vil være en naturlig videreføring av FNs traktat for Antarktis 1961 og Havrettstraktaten av 1982. Etter mitt syn er det gode grunner til at Norge i denne prosessen bør være primært interessert i å få på plass internasjonalt aksepterte regler for Arktis med betydelig vekt på miljøsikkerhet og vern heller enn maksimal uttelling for norske nasjonale interesser.

Vi går mot spennende tider i nord!

Arne-Johan Johansen leder SVs internasjonale utvalg i Troms.

---
DEL

Legg igjen et svar