Nordmenn er også mennesker, og korrupsjon er ikke en sjelden, eksotisk eller pinlig sykdom. Det er like vanlig som en forkjølelse.

Jeg har etterforsket korrupsjon og bedrageri i over 20 år, og brukt halvparten av tiden i Norge. 

Nigel Krishna Iyer
Teatermann og korrupsjonsjeger

For en som eier 100 000 kroner, vil et tap på to prosent kanskje ikke være av nevneverdig betydning. Har du derimot 5000 kroner, vil et tap på 2000 kroner merkes godt.
Organisasjonen Transparency International har i en årrekke vært en ledende, uavhengig stemme mot korrupsjon. Når vi utarbeider tabeller over landene i verden med minst og mest korrupsjon, kommer Norge alltid godt ut. Dette har vært tilfelle helt siden de første «Corruption Perception»-tabellene ble lansert. Land som Angola – et oljerikt afrikansk land der norske interesser stadig øker – havner som forventet langt ned på listen. Slike resultater kan kanskje skape et inntrykk av at hver enkelt av Angolas 24 millioner innbyggere er mer korrupt enn de rundt fem millioner enkeltpersonene i Norge, til tross for at bruttonasjonalproduktet – som indikerer hvor mye hvert enkelt individ «bidrar» til landets økonomi – er rundt 17 ganger høyere i Norge enn i Angola. Hvis kostnaden av korrupsjon i Norge ikke er på mer enn to prosent (noe som selv etter konservative anslag vil være rimelig), ville dette utgjøre rundt 17 000 norske kroner per person. Denne summen utgjør om lag halvparten av bruttonasjonalprodukt per person i Angola, et land der rikdommen i langt større grad enn Norge er fordelt på noen få mennesker på toppen.

Vanlig. Jeg holder meg som oftest utenfor mediedebatter, fordi jeg mener mediene nærmest er besatt av å skape sensasjoner av gamle og ufullstendige historier om korrupsjon. Et eksempel på dette er saken om Hydro-Tadsjikistan, der mediene både før og nå har satt søkelyset på «the usual suspects» som Yara, Transocean – eller når de er skikkelig desperate, på Telenor.
For meg virker det som om mainstream media har behov for å formidle at korrupsjon, i dette tilfellet i Norge, er noe uvanlig og noe den privilegerte eliten er en del av, snarere enn at det er noe ganske vanlig som involverer oss alle. Mediene har selvsagt sine motiver – «vanlig» og «kjedelig» tiltrekker ikke publikums oppmerksomhet, ei heller selger det aviser.
I februarutgaven av Ny Tid leste jeg om at norske myndigheter naivt låner ut penger til korrupte diktaturer, og hvordan pengene «stjeles» fra den nasjonale økonomien. I februarutgaven var det Ukraina som ble tatt opp. Men det kunne like gjerne vært snakk om Angola, Aserbajdsjan, India, Myanmar, Tadsjikistan eller et hvilket som helst annet land der Norge opererer eller har interesser.

Fornektelse. Jeg har etterforsket korrupsjon og bedrageri i over 20 år. Halvparten av tiden har jeg brukt i Norge, ofte på vegne av små og store norske selskaper, og norske, statlige organisasjoner. Selv om det å avsløre korrupsjon og bedrag er en av de få tingene jeg er god på, blir jeg ofte overrasket over at selskaper fortsatt hyrer meg inn for å gjøre denne jobben. Grunnen til at dette overrasker meg, er at nesten hver gang jeg finner noe muffens, møter jeg den samme veggen av fornektelse, bortforklaringer og unnskyldninger. Nesten alltid blir jeg møtt av en insistering på at det jeg har funnet, ikke er «ordentlig» korrupsjon.
Et eksempel er et kjent norsk gjødselselskap som i over 20 år fikk advarsler fra flere enn meg, men som nektet å ta signalene på alvor, og som selv nå prøver å plassere skylden for det hele på noen få, enkeltstående syndebukker.
Et annet er de såkalte signaturbonusene som etter alt å dømme betales ut til afrikanske diktatorer – noen av dem har blitt plassert i skatteparadiser som Jersey, Guernsey eller De britiske jomfruøyene eller andre DMC-er, som jeg liker å kalle dem. DMC står for Dirty Money Centers (etter dataspillet «Dirty Money» som NTNU lagde for å bevisstgjøre om korrupsjon). På den andre enden av skalaen vet vi at store pengesummer betalt til private byggefirmaer og andre selskaper av små kommuner i nærheten av Oslo, faktisk er knyttet til private interesser snarere enn til kommunens anliggende. Disse eksemplene er bare noen av hundrevis.

«De andre.» Det ville vært for enkelt å klage over at ingen bryr seg i Norge. Det er en negativ og naiv forklaringsmodell. Jeg har prøvd å lete etter bedre grunner til at den korrupte virkeligheten – som jeg ser og rapporterer om til mine oppdragsgivere – er så vanskelig å ta innover seg for nordmenn. Først og fremst skjønner jeg godt at det i et rikt, velfungerende og trygt samfunn som Norge er nærliggende for folk å betrakte korrupsjon som noe uvanlig – noe som skjer i andre, «korrupte» land, ikke et fenomen som skjer i omfattende grad også her.
Når jeg underviser kommuneansatte eller revisorer på BI, NTNU eller i norske selskaper, stiller jeg alltid følgende spørsmål: Hva er egentlig korrupsjon? Og hva koster faktisk korrupsjon?
Svarene jeg pleier å få på første spørsmål, varierer mye, men det pleier å være bred enighet om at begrepet korrupsjon viser til en rekke ting, smått og stort, som ikke er akseptable: alt fra skattesnyteri, gaver og små smøringer til større former for svindel som store bestikkelser og tyverier. Dessuten saker med penger, omdømme eller arbeidskultur. De svarer nesten alltid at kostnadene tilsvarer mellom to og fem prosent – hvis ikke mer – av organisasjonens budsjett. Tallene de selv oppgir, er faktisk store tall som antyder at korrupsjon er helt normalt. Interessant nok har tallene jeg får opplyst også blitt høyere i løpet av mine 20 år som foredragsholder.

Rike og avfeiende. Da blir spørsmålet: Når korrupsjon faktisk anses for å være normalt i Norge, og noe som innebærer store kostnader for organisasjonene – hvorfor blir det samtidig ansett for å være noe sensasjonelt og uvanlig? Mediene spiller sin rolle i å villede folk, men det er nok også selve menneskenaturen som er på ferde her: Man kan anerkjenne at korrupsjon finnes, men det er ikke like lett å anerkjenne at det skjer blant oss, her hjemme.
Likevel tror jeg det finnes enda en viktig grunn, som både er mer ubestemmelig og samtidig åpenbar, og som jeg var inne på tidligere: Det er mer nærliggende for et rikt land som Norge å blåse litt i kostnadene korrupsjon innebærer. Og når Transparency International og andre bombarderer mediene med undersøkelser som fremstiller rike land (som Norge) som rene, og fattige land (som Angola) som korrupte, er det usannsynlig at den gjengse oppfatningen vil endre seg med det første. Etter min mening bidrar «Corruption Perception»-tabellene til et feilaktig inntrykk av at det er de fattige landene i verden som baler med de virkelig store kostnadene av korrupsjon. Så lenge dette er tilfelle, vil nordmenn flest fortsette å tro at korrupsjon er noe skjer andre steder – fremmede steder, i Afrika eller i det ytre verdensrom.

Krever sitt mot. Når jeg stiller tilhørere og studenter fra rike land følgende spørsmål: «Hva ønsker mennesker med mange penger seg?», er svaret nesten alltid: «Mer penger.» Jeg tror man kunne løftet det samme spørsmålet til nasjonalt nivå: «Hva ønsker land med mange penger seg?», og fått det samme svaret. Som tittelsporet i Corruption – The Musical sier: «Greed is a Bitch». Corruption – The Musical er både en forestilling og en workshop for tilhskuerne, og er mitt forsøk på å skape et forum for samtale om disse spørsmålene – spørsmål vi åpenbart synes det er vanskelig å snakke om.
Er det ikke på tide at Norge blir modent for å løfte på lokket og se tvers igjennom det medieskapte, sminkede nasjonale selvbildet skapt i den gode, gamle «det er typisk norsk å være god»-ånden? Det hjelper jo ikke akkurat at omverdenen også forteller oss at det er veldig lite korrupsjon i Norge, så det vil muligens kreve sin modige nordmann å si det åpenbare: Nordmenn er også mennesker, og korrupsjon er ikke en sjelden, eksotisk eller pinlig sykdom. Det er like vanlig som en forkjølelse. Glimtet av håp er – som en deltaker på workshopen etter en Corruption – The Musical-forestilling på Dramatikkens hus sa – at Norge som det ressurssterke landet det er, i beste fall kan bidra mye til å redusere korrupsjonen i verden. Om dette overhodet er mulig, gjenstår å se. Kanskje den modige nordmannen som trengs, er blant publikummerne som kommer og deltar i workshopen.


Iyer er korrupsjonsjeger og teatermann.
nigel.iyer@septiagroup.com

---
DEL