Nordisk samarbeid bare bleikt?

Det er gjennom åra øst mye forakt ut over det nordiske samarbeidet – at det bare er prat, og at samarbeidet i EU er langt mer målretta og handlingsorientert.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ofte er det Nordisk Råd og Nordisk ministerråd som stilles opp som skyteskiver.

Men disse institusjonene er bare den mest synlige toppen av et samarbeid som både er bredt, stikker djupt og har gitt svært gode resultater.

Gjensidig læring

Det viktigste kjennetegnet ved det nordiske samarbeidet er at det har utvikla seg skritt for skritt – felt for felt. Og den viktigste metoden har vært det en kan kalle gjensidig læring.

En har møttes over grensene og spurt: Hvordan har dere løst dette problemet?

Og da er det ikke bare statsråder som har møtt hverandre på møter omtalt i media. Saksbehandlere i departement og organisasjonsliv har tatt telefoner til kolleger i andre nordiske land også i saker som ikke har stått på noen sakliste. Lærere og elever har møtt hverandre på tvers av grensene. Det har også ordførere, korpsdirigenter og idrettslag.

Fagforbund og andre interesseorganisasjoner har lært av partnerne sine i andre nordiske land. Journalister har snust opp nyheter, lovendringer og erfaringer gjort i andre nordiske land.

Ingen forhåndsbestemte mål

Ingen har fastlagt noe mål for hva denne formen for erfaringsutveksling på så mange nivåer skal føre til. Det fins ingen nordiske traktater som binder statene til å bruke bestemte midler – eller til å arbeide for bestemte mål.

Erfaringene avgjør hva en velger å gjøre – egne erfaringer med egne tiltak – og andres erfaringer med andre typer tiltak. Å lære er å endre seg – og læring har lite til felles med diktat.

Noen ganger har vi i Norge kopiert svenske løsninger alt for blindt og firkanta. Men vi har stått fritt til å forkaste dem når vi ser at de ikke fungerer slik vi trodde.

Skal ikke bestemme

Mange har latterliggjort det nordiske samarbeidet. Mange har for eksempel kalt Nordisk Råd et supperåd, et råd der det bare prates og ikke handles.

Men Nordisk Råd skal ikke handle, hvis en med å handle mener å handle på vegne av medlemsstatene. Nordisk Råd har aldri hatt myndighet til å fatte vedtak som binder regjeringer og parlament i det enkelte land.

Rådet har vedtatt anbefalinger både om mål og midler, har satt i gang felles utredningsarbeid og felles prøveprosjekt. Aldri noe mer.

Liten betydning?

Så har vel denne formen for samarbeid hatt liten betydning for hvordan våre nordiske samfunn utvikler seg?

Tvert imot: Hvis en sammenlikner hvordan lovverk og offentlig sektor har utvikla seg i de nordiske land etter andre verdenskrig, vil en se stadig større likheter. Samarbeidsmodellen i Norden har vært utrolig effektiv hvis en måler effektivitet ut fra hvor likt resultatet er blitt på tvers av grensene i Norden.

Men langsomt har det vel gått? Det kan i aller høyeste grad diskuteres – i hvert fall hvis en sammenlikner med det uendelig kompliserte og tungrodde beslutningssystemet til EU.

EU-samarbeidet

Også innad i EU skjer det erfaringsutveksling av det slaget vi finner i Norden. Men viktige deler av EU-samarbeidet ser helt annerledes ut.

Det er fastlagt i traktater og i felles lover. Det binder statene til å arbeide for mål som er fastsatt på forhånd, mål som ikke hvert land på egen hånd kan justere underveis hvis erfaringene tilsier det.

Ofte bindes statene til å ta i bruk bestemte midler for å nå målene, mens andre midler forbys. Den enkelte stat kan ikke på egen hånd endre slikt uansett hvordan erfaringene blir.

En illustrasjon på forskjellen er innføringen av passfrihet i Norden på 1950-tallet og i EU gjennom Schengen på 1990-tallet.

Ett A4-ark

Sjølve Schengen-avtalen er på over 100 sider, men det følges av et regelverk på flere tusen sider. Mye av regelverket er skjult for offentlig innsyn.

Regelverket for den nordiske passunionen fikk plass på ett A4-ark – og dro ikke med seg noen av de konsekvensene som Schengen førte med seg.

Passfriheten i Schengen innebar at Norge:

  • må bøye seg for alle vedtak EU fatter om yttergrensekontroll, innreiseregler, asyl- og flyktningpolitikk, politisamarbeid og rettssamarbeid,
  • må ta på seg å føre yttergrensekontroll på vegne av EU mot resten av verden, og ta på seg kostnadene ved en slik kontroll,
  • må gi opp den reelle handlefriheten i asyl- og flyktningpolitikken,
  • måtte innføre visumplikt i forhold til alle våre hovedsamarbeidsland i Øst- og Sør-Afrika og mer enn 20 andre land i den tredje verden.

Ingen garanti for rett kurs

Formen på det nordiske samarbeidet er naturligvis ingen garanti for at det fører oss i riktig retning – eller at det alltid gir gode og fornuftige resultater.

Fram til innpå 1980-tallet bidro det nordiske samarbeidet til at vi bygde samfunn med i all hovedsak gode, solidariske velferdsordninger. Etter det har vi i de nordiske land lært av hverandre hvordan vi kan svekke de samme velferdsordningene.

Men det ligger ingen tvang i det nordiske samarbeidet. Vi er ikke del av noen utvikling der vi er bundet til andre nordiske land gjennom traktatforpliktelser vi ikke kan bryte ut av.

---
DEL

Legg igjen et svar