Nordheims eksperimentelle konservatisme

Arne Nordheim har et djupfølt humanistisk engasjement og en stor vilje til å kommunisere, skriver Yngve Nordgård om 70-årsjubilanten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den 20. juni fylte den norske komponisten Arne Nordheim 70 år. Nordheim ble født i Larvik i 1931. Han planla først en karrière som organist, men fant ut at det var komponist han ville bli etter et møte med musikken til Anton Bruckner og Gustav Mahler i 18-årsalderen. Andre komponister som ble viktige for ham, er ungarerne Béla Bartók og György Ligeti, polakkene Witold Lutoslawski og Krzysztof Penderecki, og landsmannen Fartein Valen.

Motvekt til folkemusikken

Nordheim studerte ved Musikk-konservatoriet i Oslo i åra 1948-52. Han hadde også et studieopphold hos den danske komponisten Vagn Holmboe på 1950-tallet. Da han begynte å komponere, var norsk kunstmusikk fortsatt prega av den folkemusikalske estetikken; Nordheim var, sammen med Finn Mortensen og Valen, en av de få som representerte et alternativ til dette. Nordheim debuterte som komponist med Essay for strykekvartett ved en ungdomsfestival i Stockholm i 1954. I de tidligste verka hans, som strykekvartetten, merkes en sterk innflytelse fra Bartók. På 1960-tallet utvikla han et mer radikalt tonespråk. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Canzona per orchestra (1960) ved ISCM-festivalen i Amsterdam i 1963.

Tekno-og multimediepionér

På 1960-tallet ble Nordheim opptatt av den elektroniske musikkens muligheter. For å utforske disse, måtte han imidlertid dra til Warszawa, da Norge på denne tida ikke hadde fasiliteter tilpassa dette. I Colorazione fra 1968 bruker han en ny innfallsvinkel, såkalt live electronics. Denne teknikken innebærer at det utøverne spiller, blir bearbeidet elektronisk der og da, fortløpende, med den effekt at musikerne spiller i kanon med seg sjøl.

PolyPoly ble opprinnelig skrevet for den skandinaviske paviljongen ved Verdensutstillinga i Osaka i 1970. Dette er et verk intet menneske kan høre i dets helhet – det tar nemlig 102 år å framføre! Grunnen er at stykket er laga av teiplooper av forskjellig lengde som hele tida oppstår i nye konstellasjoner, og det tar så lang tid før de kommer tilbake til utgangskombinasjonen. Stykket kan ses som ei tematisering av at kunsten er lang og livet kort.

Nordheim er en av pionérene i Skandinavia med hensyn til bruk av elektronisk musikk. På 1990-tallet ble han «oppdaget» av teknomusikere; Biosphere og Deathprod gav i 1998 ut Nordheim Transformed en remiks av noen av verka hans, på Rune Grammofon.

Han er også en pionér med hensyn til å kombinere uttrykksformer; kantaten Forbindelser ble skrevet til NRKs 50-årsjubileum i 1975, og er et verk «for fem byer, radio og fjernsyn,» og er Norges første multimedieprosjekt. Som professor Harald Herresthal skriver, kan vi bare spekulere på hva Nordheim kunne ha fått til hvis hans musikalske idéer for OL på Lillehammer hadde blitt godkjent; han så nemlig for seg ei global konsertoverføring til og fra fem kontinenter via satellitt. Et annet nyskapende prosjekt er lydskulpturen han lagde sammen med Arnold Haukeland til Erling Stordahls Senter for Blinde på Skjeberg, et prosjekt hvis mål var å hjelpe blinde til å føle skulpturen lydlig. Dette ble gjort ved at skulpturen hadde innebygde fotoelektriske celler og tretten lydkanaler på overflaten, slik at musikken lød annerledes hver gang.

Litteratur som utgangspunkt

Det skrevne ord har alltid vært viktig i Nordheims musikk. I Aftonland (1959) brukes diktet av samme navn av Pär Lagerkvist; stykket, som regnes som et nøkkelverk i Nordheims komposisjon, ble skrevet til minne om hans far. Epitaffio (1963) og Eco (1967) (Nordisk Råds musikkpris i 1972) brukes et dikt av Salvatore Quasimodo. I Solitaire (1968) bruker han et dikt av Charles Baudelaire, i Doria (1975) diktet av samme navn av Ezra Pound. Stormen (1979), basert på Shakespeares stykke, ble bestilt av Schweitzinger Festspiele og urframført i 1979 av Ballet Rambert. Musikken ble til i et nært samarbeid med koreografen Glen Tetley. I Wirklicher Wald (1983) brukes både Jobs bok og et dikt av Rainer Maria Rilke. I Aurora (1983) brukes Salme 139 og utdrag fra Dantes Komedie. Cellokonserten Tenebrae (1983), skrevet for den russiske cellolegenden Mstislav Rostropovitsj, er inspirert av Thomas Manns Doktor Faustus, og det avslutter som ei programmatisk skildring av hovedpersonens Faust-kantate i romanen. Oratoriet Nidaros (1997) har tekst av den norske lyrikeren Paal-Helge Haugen.

Også bildekunst har vært inspirasjonskilde – i Partita für Paul (1985) tar Nordheim utgangspunkt i fem bilder av Paul Klee.

Han har uttalt at det poetiske og det katastrofale er polariteter i verka hans.

Kjærlighet og død

Et berykta utsagn av Nordheim er at han alltid har skrevet på det samme stykket. Det er imidlertid ikke så mye forma som det tematiske han da tenker på; de sentrallyriske emnene kjærligheten og døden har fulgt ham hele veien – de er ifølge Nordheim det eneste det er verd å skrive musikk om. Vi aner altså her et romantisk og programmusikalsk prosjekt gjennom hele hans virke.

Det er et tematisk slektskap mellom både cellokonserten, strykekvartetten og fiolinkonserten. Fiolinkonserten ble uroppført i 1997 av Arve Tellefsen, som den også ble skrevet til. Denne er et av de få eksemplene på «rein» musikk fra Nordheims side, den er ikke programmatisk på noen måte.

Musikken som organisme

En ting som slår meg med Nordheims musikk, er at den alltid bruker diskrete virkemidler, det er et slags «less is more»-estetikk, uten at den blir minimalistisk. Å høre på Nordheims musikk oppleves ikke sjelden som å vandre barføtt på en overgrodd sti, for å bruke en tittel fra et klaverstykke av Janácek, en sti der man sanser mer med undersida av føttene enn med øynene. Musikken hans er svært «organisk» – det virker som om den utvikles ved et slags celledeling. Han har da også vært opptatt av korrespondanser mellom mikrostrukturene i musikkens og naturens materiale.

Nordheim er opptatt av lyd og klang og den vitenskapelige analysen av disse. Han bruker i stor grad slagverksinstrumenter, som triangel, vibrafon og rørklokker. Klangbevisstheten gjelder også for hans bruk av stemmer. Ofte bearbeider han en forhåndsinnspilt klang, som stemmene i Aurora.

Den personifiserte samtidsmusikken

Nordheim har vært en sentral kulturpersonlighet i mange år; han er en av de få kunstmusikk-komponistene som er blitt en del av den allmenne bevisstheta – ja, han er i Norge blitt sjølve personifiseringa av samtidsmusikken. Ved sida av komponeringa har han fungert som kritiker, skribent og foredragsholder. Han var formann i Ny Musikk i perioden 1963-65, og i Norsk Komponistforening fra 1974 til 1979. Han bor nå i Statens æresbolig «Grotten» i Oslo.

Musikkforskeren Kjell Skyllestad har skrevet at Nordheim «eier en sjelden kombinasjon av forskerens vitebegjær, håndverkerens materialkunnskap og komponistens visjon og forestillingskraft». Man kunne tilføye et tilsynelatende djupfølt humanistisk engasjement og en vilje til å kommunisere.

Nordheim står i ei særstilling med sin uvanlige kombinasjon av det man kunne kalle konservatisme og eksperimentvilje. Begge disse egenskapene har skaffa ham misbilligelse. Det er etter mi mening interessant å se hvordan han utsetter et musikalsk grunnmateriale for ulike bearbeidelser – fra tradisjonell strykekvartett til elektronisk behandling av konkret lyd. Dette er et viktig bidrag til utviklinga av vår musikalske forståelse.

Utvalgte Nordheim-plater

The Tempest [Stormen]. Suite from the ballet. Solister; Süddeutsche Rundfunk Sinfonieorchester & Chor / Charles Darden, dir. (Aurora). »Det er mer musikk i Stormen enn i noe annet verk av Shakespeare jeg kan erindre,» skriver Nordheim. Dette stykket har kanskje også gitt ham mer inspirasjon enn noe annet verk. Dette er et av Nordheims vakreste og mest tilgjengelige verker.

Electric (Rune Grammofon). Nordheims elektroniske verker fra hans arbeid i Warszawa i åra 1967-72 kan ingen som er opptatt av nye musikalske uttrykksmuligheter, unnvære. All ære til Rune Grammofon, som gjorde denne musikken tilgjengelig for oss igjen.

Fiolinkonsert (med F. Valens fiolinkonsert). Arve Tellefsen, fn; Oslo Filharmoniske Orkester / Christian Eggen (Sony). Nordheims seineste komposisjon, skrevet for – og fenomenalt framført av – Arve Tellefsen og OFO, viser en komponist som vet nøyaktig hva han vil. Estetikken er mer gjennomarbeidet enn vi har hørt tidligere. Nordheims beste verk til nå?

Epitaffio. Doria. Greening. Peter Pears, ten.; Royal Philharmonic Orchestra / Per Dreier, dir. (Aurora). Tre av Nordheims mest fascinerende og velforma verker, uslåelig framført. Det er desto større grunn til å anskaffe seg denne nå, da den er utgitt på nytt med bedre lyd i Auroras »Archives»-serie.

---
DEL

Legg igjen et svar