Norden: EUs viktige nordlige dimensjon

Det nordiske samarbeidet er ikke lenger et alternativ til andre internasjonale og regionale institusjoner. Nå skal det nordiske samarbeidet være spydspissen for endringene i EU.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nordisk Råd har vært samlet i Oslo denne uka. Stemningen var sjeldent god. Det har vært gjort mye for å gi alle parter sitt – for at det store EU-prosjektet kan kjøre videre for fullt.

Den svenske statsministeren Göran Persson åpnet mandag for et betydelig mer offensivt nordisk samarbeid som skal gå et skritt foran EU i all integrasjon.

Det nordiske samarbeidet skal fremover være stedet der de nordiske EU-landene harmoniserer sine lover og regler i forkant av samme harmoniseringer innen EU. Persson mener at det blir enklere å påvirke EU i den retningen de nordiske landene ønsker hvis de kan vise til endringer som allerede er gjennomført og som fungerer.

Den offisielle norske holdningen til spørsmålet om hvem som styrer utviklingen i det nordiske samarbeidet i fremtiden, er at samarbeidet ved å stå sammen vil kunne påvirke EU i en retning Norden ønsker. Ser en bak det som er lagt frem, og uttalelsene til de danske, svenske og finske statsministrene så er det ingen tvil om at de vil bruke det nordiske samarbeidet til å fremme saker som hele EU skal gjennomføre.

Den svenske statsministeren Göran Persson sa mandag på en pressekonferanse sammen med de andre nordiske statsministrene, at det viktigste Norden kan gjøre i fremtiden er å ligge i forkant med harmoniseringen. Han pekte på at den modellen han ser for seg er en felles nordiske harmoniseringspolitikk, der både EU-landene i Norden og de nordiske landene som ikke er med i EU, tilpasser sine regelverk i en så høy hastighet at de alltid ligger i forkant av endringene i EU.

Han påpekte også flere ganger at fremtiden i det nordiske samarbeidet er å jobbe raskere enn EU. Hvis ikke, så mister det nordiske samarbeidet sin oppgave, mener Göran Persson.

EU i nord

De ferskeste endringene i det nordiske samarbeidet bygger likevel ikke på et eget initiativ. Paradoksalt nok, når en ser for seg at Norden skal ligge i forkant av nytenkning i EU. Norden er i EU-sammenheng definert som en bærende del av EUs nye handlingsplan for den nordlige dimensjon.

Det nordiske samarbeidet ble etablert på femtitallet. På sekstitallet ble samarbeidet koordinert og fastlagt gjennom Helsingfors-avtalen. Flere større prosjekter ble også diskutert. Gjennom syttitallet ble de tyngste institusjonene i samarbeidet etablert – blant annet Nordisk Ministerråd og den nordiske investeringsbanken. På åttitallet skjedde ikke de store endringene, samarbeidet fikk tid til å finne sin form. På nittitallet skjedde en hel del. Etter at Muren raste, fikk særlig Finland og Sverige opp øynene for de baltiske statene. Interessen for det nordiske var også stor i Baltikum. De så Norden som en port inn i Vest-Europa.

I Nordisk Råd og i Nordisk Ministerråd stod nesten alle og så mot øst på nittitallet, og det ble bygget politiske bånd fra de baltiske statene i Østersjøen og nordover til Murmansk.

Det var i disse årene at Nordisk Råd definerte sin nærområdepolitikk, som ble rettet mot Østersjøen, Arktis og Barentsområdet. Til tross for iherdig jobbing fra flere sider, så glemte de store nordiske landene å se mot vest. I klartekst ble nærområdene til Norden definert som Baltikum og Barentsregionen.

Områder som Nunavut og Nunavik i Canada, eller Skottland, Nord-Irland og øygruppene nord og vest for Skottland, ble holdt utenfor. De som påpekte at dette like mye var nærområder til Norden som Estland, ble avfeid med at disse områdene ikke hadde de samme vanskeligheter som de som hadde vært under den sovjetiske jernhælen. Det som ikke ble sagt, var at nærområdene i vest ligger innen interessesfæren til EU og USA. Det ble ikke oppfattet som høflig å påvise at det også i disse områdene kan finnes områder som kan ha godt av et tettere samarbeid med Norden.

Flere søyler

Det nordiske samarbeidet er i ferd med å spre sine aktiviteter, særlig mot øst og sydøst. Det vestnordiske har for første gang fått en synlig plass i debatten, men det gjenstår å se om de store nordiske landene vil leve opp til løftene de har gitt denne uken under Nordisk Råds sesjon i Oslo.

De neste årene kommer vi til å se et Norden som utvikler to sentrale søyler i sitt samarbeid. Det er det som i dag er viktigst for de store, dvs kontaktene med Baltikum og Russland og alt som skjer i Østersjøen. Samtidig skal en annen søyle bygges på det vestnordiske samarbeidet.

Mellom disse søylene finner vi et Norge som ikke har bestemt seg for hvor de vil være med. Vestnorden, representert av Grønland, Island og Færøyene, er ikke medlemmer av EU, mens Øst-Norden med unntak av Norge er EU-medlemmer. Norge har ikke gitt Vestnorden noen klar beskjed om hvor de vil. Stortingspresident Jørgen Kosmo jobber for å øke det parlamentariske samarbeidet med Vestnorden, mens regjeringen helst ikke snakker om dette samarbeidet.

Fremover skal hovedvekten av samarbeidet gå til å bygge et grenseløst Norden; Norden skal bli en sterk kraft i det nye Europa; kontaktene med de baltiske statene skal økes – kanskje inviteres Baltikum inn i Nordisk Råd. Det skal også bli et økt fokus på miljøspørsmål knyttet til det som skjer i det nordvestlige Russland og i Arktis.

I denne sammenhengen er det rart at Norge velger å se bort fra initiativ fra Vestnorden om en felles politikk for hvordan blant annet den russiske oljetransporten fra Barentshavet og sørover skal håndteres. Den islandske miljøministeren, Siv Friðleifsdóttir, sier at en oljekatastrofe i det nordlige Atlanterhavet ikke kun rammer Norge, men alle nasjonene i dette området.

Det som skiller de to søylene, er at mens Øst-Norden som en viktig del av EUs nordlige dimensjon har et prosjekt som går ut på å få Baltikum inn i EU og bygge opp disse landene, så jobber Vestnorden med å bygge opp sitt eget grenseløse indre marked.

De virkelige imperialistene

Det er svenskene som er de virkelige imperialistene i det nordiske samarbeidet, sa en av deltakerne på Nordisk Råds møte i Oslo. Bakgrunnen for uttalelsen som falt i Stortingets vandrehall, er at det svenskene ikke vil, det blir det ikke noe av i Norden.

Og nå vil Sverige aktivt bruke det nordiske samarbeidet til å harmonisere lover og regler i Norden i forkant av tilsvarende harmoniseringer i EU.

Definisjonene på hvem som er nabo i det nordiske samarbeidet halter alvorlig. Når de nordiske statsministrene snakker om nærområdepolitikken, så snakker de utelukkende om de baltiske landene og Russland. Hittil har øynasjonene i vest; Grønland, Island og Færøyene, ikke hatt noe nærområde.

I denne definisjonen ligger en rangering av hvem som er viktigst i den nordiske familien. Vestnorden har vært et eksotisk islett i den skandinaviske definisjonen av Norden. I Vestnorden har samarbeidet over grensene vært stort lenge, men de siste 20 årene har nasjonene bygget et betydelig tettere samarbeid. I løpet av noen år skal Vestnorden være et felles marked uten grensehindringer. Færøyene og Island er i ferd med å avslutte forhandlingene om hvordan det felles islandsk-færøyske markedet skal fungere. Avtalen vil bli underskrevet om kort tid.

Den iherdige jobbingen i Vestnorden har langt om lenge blitt registrert i Oslo, Stockholm, København og Helsinki. Det gikk opp for de østlige landene i Norden at de tre øynasjonene var i ferd med å gli ut av den nordiske familien, selv om den nordiske identiteten står betydelig sterkere i Torshavn enn den gjør i Stockholm eller København.

Norges doble rolle

Den norske regjeringen opptrer i nordisk sammenheng som en katt som desperat prøver å komme inn. Mens Finland og Sverige snakker om det nordiske samarbeidet, er den norske regjeringen mest opptatt av at Norden sørger for at EU får flere medlemsland.

Den norske utenriksministeren fremstod på talerstolen under Nordisk Råd som Brussels viktigste talsmann.

– Det er bred enighet på tvers av nasjonale grenser og politiske skillelinjer om at EU-utvidelsen er i alle de nordiske landenes interesse, sa utenriksminister Jan Petersen.

Petersen fastslo at utvidelsen av EU, NATO og EØS betyr mer sikkerhet og stabilitet, økonomisk vekst og bedre levevilkår for alle europeiske land.

– Norge skal ta sitt ansvar for en vellykket utvidelse av dette samarbeidet, blant annet gjennom et årlig bidrag på 1,9 milliarder norske kroner til økonomisk utvikling av det indre markedet. Videre vil vi legge spesiell vekt på at pengene fra finansieringsordningen brukes til miljørelaterte tiltak, til helseprosjekter, grenseregionalt samarbeid og innenfor justisområdet, sa Jan Petersen.

Nye områder

Sveriges ferske utenriksminister, Leila Freivalds, understreket i sine innlegg at Sverige ønsker en felles nordisk politikk på alle områder, særlig i utenrikspolitikken. Hun understreket at Norden bør stå samlet i alle internasjonale fora for å vise til den sterke nordiske modellen der en tar hensyn til hverandre.

Leila Freivalds kommenterte ikke at Sverige som eneste land i Norden har nektet å stå sammen med de andre nordiske landene i hvalspørsmålet. Sverige har gått sammen med en rekke andre nasjoner, og i kraftige utfall bedt Island om å stoppe forskningsfangsten på 38 vågehval av en bestand på nesten 70.000 dyr. Sverige har ikke motsatt seg noen form for jakt på pattedyr på land som elg og hjort – trass i at fangsten av disse dyrene omfatter flere hundre tusen dyr i Finland, Sverige og Norge.

---
DEL

Legg igjen et svar