Nok innvandrere nå?

– Er det nok innvandrere i Norge? Jeg tror det var Knut Olsen som stilte dette spørsmålet, men det kan godt ha vært Pål T. Olsen eller Viggo Johansen. Men hva mener de, egentlig? Hvem er “innvandrerne”? Og hvem er det vi skal stenge grensene for dersom svaret på spørsmålet er ja?

Ny Tid

Er det FNs overføringsflyktninger vi syns det er for mange av, eller er det asylsøkere på flukt fra tortur og politisk motiverte drap vi ikke ønsker å ha her? Vil vi hindre flyktninger i å få barna sine eller ektefellen sin hit på familiegjenforening? Eller vil vi ikke lenger tillate ekteskap på tvers av landegrensene? Det er alt for enkelt i dagens debatt å slippe unna de vanskelige spørsmålene ved å benytte upresise begreper. Når asylsøkere blir til “asylinnvandrere som strømmer inn over Norges grenser”, er det langt enklere å si stopp enn dersom asylsøkeren er en mann som har flyktet fra ti års torturhelvete i Irak, eller dersom asylsøkeren er en kvinne som har rømt fra æresdrap i Afghanistan eller massevoldtekt i Liberia. Når man tillater at en person som søker asyl etter at han har begått kriminalitet omtales som “kriminell asylsøker”, i stedet for at vedkommende omtales som en “kriminell utlending”, “kriminell med illegalt opphold” eller eventuelt “kriminell turist”, så gjør man det samtidig vanskeligere for mennesker på flukt fra for eksempel tortur, æresdrap eller massevoldtekt å få beskyttelse i Norge.

Er integrering alltid svaret?

Tilsvarende mangel på kritisk sans ser vi i integreringsdebatten. Tenk deg for eksempel at noen unge gutter med “innvandrerbakgrunn” har ranet noen “norske” ungdommer. Alle skriker opp om at integreringa er feilslått og krever strakstiltak og handlekraft. Men hva hvis ungdommene er vokst opp i hjem der vold er en del av hverdagen? Hva hvis den gutten som utpekes som “lederen” er blitt utsatt for seksuelle overgrep av naboen? Hva hvis foreldrene deres er rusmisbrukere, og ingen har grepet inn? Hva hvis integrering ikke er svaret i det hele tatt, hva hvis problemet rett og slett ligger hos en majoritet som ikke evner å se individene bak hudfargen, kulturen eller språket, og derfor ikke har satt inn de riktige hjelpetiltakene?

Hvis vi ukritisk og nesten automatisk peker på integreringspolitikken hver gang noen med “innvandrerbakgrunn” har gjort noe forferdelig, risikerer vi både å komme med helt gale løsninger på viktige problemer og vi risikerer å skape selvoppfyllende profetier. Unge mennesker med annen etnisk opprinnelse vil bli mer og mer desintegrert fra resten av samfunnet dersom vi ikke snart evner å behandle dem som individer, men fortsetter å betrakte dem som medlemmer av gruppa “innvandrere”, som vi forøvrig ikke helt vet hvem er.

Look to Denmark?

En hyppig framsatt påstand i debatten om asyl-, flyktning- og gjenforeningspolitikken, er at Danmark er et eksempel til etterfølgelse. De har nemlig fått ned antallet asylsøkere med mange tusen, og det er svært få familiegjenforeninger dit nå i forhold til tidligere. Norske medier og FrP har forklart at dette handler om at grensen for familiegjenforening er satt til 24 år, at det stilles krav til forsørgelsesevne og at asylreglene er strammet inn. Men dette er bare en ørliten del av bildet. For hva har Danmark gjort?

For det første er det i dagens Danmark legitimt å spre hets om “innvandrere” generelt og muslimer i særdeleshet. Faktisk er det gått så langt at den danske arbeidsgiverforening har slått alarm. Tonen i debatten skremmer kvalifiserte arbeidstakere med minoritetsbakgrunn fra å søke jobb i Danmark. Danmark har vanskeligere enn andre land med å holde på velutdannede flyktninger og “innvandrere”, og en begrenset del av nyankomne til Danmark har høyere utdanning. De søker seg heller bort, til andre land hvor de kan føle seg noe mer velkomne.

For det andre har Danmark begynt å produsere en helt særegen kategori flyktninger, nemlig “kjærlighetsflyktninger”. For ikke bare må man være 24 år for å få familiegjenforening i Danmark. Man må også tjene 217 000 kroner per år (i Norge er kvinners gjennomsnittlige inntekt under 180 000 kroner i året!), man må ikke ha vært arbeidsløs, sosialklient eller på annen måte ha “ligget den danske stat til last” de siste syv årene før man søker gjenforening, og ektefellen som kommer til Danmark må bo syv år i landet før han eller hun får permanent bosettingstillatelse. Vedkommende kan kastes ut igjen dersom ektefellen mister forsørgelsesevnen i løpet av disse syv årene. Med andre ord et mekka for danske menn som ønsker å utnytte thailandske og russiske kvinner i flere år enn de norske tre før de kaster dem ut og henter seg en ny. Og, som om ikke dette er nok: Dersom man oppfyller alle de ovennevnte kravene, kan man likevel risikere å ikke få gjenforening i Danmark. Man skal nemlig gjenforenes i det landet hvor ekteparet har sterkest samlet tilknytning.

Da jeg var i København i sommer, raste debatten i danske medier. En dansk supermodell fikk for eksempel ikke familiegjenforening med sin amerikanske mann, fordi han er eldre enn henne, de snakker ikke dansk sammen (dette vektlegges også) og hun har bodd noen år ute av landet. Supermodellen raste og mente hele politikken likner nynazisme. Flere og flere ser seg nødt til å ta et endelig farvel med Danmark, og flere og flere gifter seg i Sverige i stedet. De har muligens fått bukt med en del tvangsekteskap på denne måten. De har sannelig fått ned asylsøkertallene også. Men til hvilken pris?

Dansk asylpolitikk

Den danske asyl- og flyktningpolitikken har også fått en del oppmerksomhet, men ingen har skrevet om konsekvensene for de menneskene som faktisk har banket på den danske døra i håp om å redde livet og helsa. Mandag 7. juli i år kunne jeg lese følgende i en dansk avis: “Nyankomne flygtninge er mer traumatiserede end nogensinde, melder kommuner. Men den lave starthjælp, der skal presse dem i arbejde, gjælder for alle”. Danske politikere har vedtatt at alle nyankomne flyktninger skal raskt i arbeid, derfor får man lite penger, slik at man skal bli motivert til å arbeide. (Tilsvarende har arbeidsledige i Norge nå fått lavere arbeidsledighetstrygd og rettighetstida er kuttet fra tre til to år. Slik skal norske arbeidsledige “motiveres til å arbeide”). Lederen av integrasjonsavdelingen i Horsens, Ruth Syshøj, karakteriserer den danske motivasjonspolitikken som “hul i hovedet”: – De vil gjerne arbeide, men de kan ikke, og det er ikke av ond vilje. 30-40 prosent av de som kommer er dypt traumatiserte, sier hun. I den samme avisa kan jeg lese om asylsøkeren Hussein som har flyktet fra ti års tortur fra Saddam Husseins regime. I en alder av 34 år har han allerede gebiss og moren ble slått i hjel foran øynene hans. Hussein klarer ikke å arbeide og han får så lite penger at han ikke får sendt noen til sin kone og sine barn, slik at de kan reise til det danske konsulatet i Syria og søke om familiegjenforening. I følge avisen er det bare Husseins rettroenhet som holder ham borte fra selvmord.

Hva bør Norge gjøre?

Det er selvsagt positivt for Danmark at det kommer færre asylsøkere til landet, for på denne måten sparer de både tid og penger. Men det må da kunne gå an å få til dette på en mer human og respektabel måte enn ved å gjøre som danskene? SV mener det er helt nødvendig å se asyl- og flyktningpolitikken i sammenheng med utenrikspolitikken for øvrig. Vi mener det er en skam at FNs Høykommisær for flyktninger må trygle og be om nok penger til at det blir mulig å hjelpe flyktningene i sine nærområder. Vi vil i stedet øke nødhjelpen og bistanden, slette u-landsgjelda og styrke FN. Bare ved å fordele godene i verden mer rettferdig, gjøre FN i stand til å styrke menneskerettighetene og finne gode løsninger på konflikter og miljøproblemer, bare ved å skape utvikling, demokrati og fred vil vi klare å løse flyktningproblemene i verden. Men vil vi få færre “innvandrere”?

Det er naivt å tro at Norge vil få færre “innvandrere” i framtida. Folk vil selvsagt fortsette å flytte på seg og de vil gifte seg med hverandre på tvers av landegrenser og kulturer. Norge har for eksempel et mål om at halvparten av alle studenter skal ta deler av studiene sine utenlands. Jeg håper virkelig ikke flertallet av norske partier tror at studenttilværelsen bare består av å gjøre lekser?

Grensekontroll? Beklager, det er ikke lov.

SV var i sin tid imot Schengen, i likhet med Politiets Fellesforbund. Vi skjønte tidlig at det ville by på problemer at grensekontrollene i Vest-Europa (og snart også deler av Øst- og Sentral-Europa) ble opphevet til fordel for yttergrensekontroller rundt EU/EØS-området. FrP var for Schengen-avtalen, og kan derfor skylde seg sjøl når de nå klager over at det er så mange asylsøkere som vi ikke vet hvor kommer fra. Hadde vi ikke blitt en del av Schengen, hadde vi hatt langt bedre kontroll med hvem og hva som kommer til Norge og hvor menneskene og varene kommer fra. Vi kunne ha vært i forkant i stedet for å løpe etter så fort vi kan. At situasjonen er som den er, må vi allikevel bare forholde oss til.

Så hva kan vi gjøre i stedet? Vår løsning er å styrke de grensenære kontrollene, få en raskere saksbehandling i UDI, arbeide videre for å få på plass hjemsendelsesavtaler med flest mulig land, styrke kontrollene retta mot bransjer vi vet ofte benytter illegal arbeidskraft, sørge for forvaring av kriminelle som venter på behandling av en søknad om å få bli i landet eller som har fått endelig avslag på denne, samt åpenbart grunnløse asylsøkere som søker asyl etter at de er tatt for lovbrudd, bare for å trenere prosessen. Vår løsning er ikke å behandle folk som kriminelle inntil det motsatte er bevist eller å innføre kollektiv avstraffelse gjennom innstramninger som hindrer mennesker på flukt i å få en trygg nødhavn i Norge. Det må kunne gå an å ha to tanker i hodet på en gang, det må kunne gå an å stille de samme kravene til rettssikkerhet enten mennesket som står framfor deg er norsk borger eller det er en asylsøker fra for eksempel Liberia.

Kommentarer
DEL