Noen må ta ansvar

Pekefinger ute – unnfallenhet hjemme.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nærmest som en selvfølge krever vi at norske eksperter reiser til andre land for å sikre oss om at alt blir gjort slik vi mener det skal gjøres. Årsaken er den enkle at vi ikke stoler på at andre land – særlig de som ligger langt unna – kan ha et samfunn som fungerer.

Nærmest som en selvfølge står ledende polititjenestemenn på trappa utenfor politihuset i Oslo og antyder et mulig drap i Pakistan – uten detaljkunnskap om det som har skjedd. Men norsk politi gjør det de kan for å få tak i opplysninger. Og tilhørerskaren består av en blodtørstig flokk av tabloidjournalister, som ikke ser noe merkelig i at Oslo-politiet setter av ressurser til en sak i et annet land. Og i blodtåka får tabloidpressen ikke med seg polititjenestemannens ord om at i Pakistan er det pakistansk lov som gjelder og at det må vi forholde oss til.

For oss som var langt unna da Rahila Iqbal døde i Pakistan er det umulig å si hva som egentlig skjedde. Det kan ha vært et æresdrap eller det kan faktisk ha vært en ulykke. Ulykker skjer også i Pakistan. Og ulykker kan også ramme folk som skal ha blitt truet.

Og hva skal vi tro når de som er eksperter med overbevisning påstår at vi ikke kan stole på at det pakistanske rettssystemet ikke fungerer, eller er korrupt?

De sier dette om det samme rettsystemet som slår mye hardere ned på blant annet narkotikaforbrytelser enn hva det norske gjør.

Hva som skjedde med Rahila Iqbal vet vi ikke, men vi kan ikke ha en ovenfra-ned-holdning til myndighetene i Pakistan. Hvis de trenger norske eksperter, så bør de få det hvis de ber om det. Å kreve at norske eksperter skal få se Rahila, for at vi skal få vår mistro bekreftet, er ikke veien å gå.

I denne nedlatende holdningen til pakistanske myndigheter ser vi en pekefinger som er et moralsk tomhylster.

For hvis vi snur oss og ser utover våre skandinaviske mønsterdemokrati så kan det hende at vi ser en og annen svart flekk som bør få oss til å trekke pekefingeren tilbake.

For et par uker siden ble en jordansk-palestinsk mann, Ammar Hasan, drept utenfor Café Rust på Nørrebro i det sentrale København. Sannsynligvis i et oppgjør mellom rivaliserende kriminelle. I Norge har vi også hatt drap på personer som har pass fra land som Pakistan og Israel. Men ser vi det som naturlig at andre lands eksperter kommer til Norge for å kontrollere om vi gjør jobben slik de vil at den skal gjøres?

Både i Danmark og i Norge opplever vi at det er mange rotløse ungdommer som ikke finner seg til rette i våre samfunn. Disse rotløse ungdommene er ikke kun barn av innvandrere. Her finner vi også danske og norske ungdommer som ikke greier å tilpasse seg voksenverden slik vi gjerne vil ha dem til å gjøre.

Hvis våre myndigheter hadde vist evne til å tenke langsiktig og vurdert nøye ordet forebygging ville vi hatt færre utagerende ungdommer, og vi hadde på sikt fått muligheten til å komme i dialog med de oppvoksende generasjonene. Uansett om de har en bestefar i Tana eller i pakistanske Randheer.

Med holdninger som sier at de kriminelle enten er pakistanere, jordanere, kosovoalbanere eller medlemmer av en mc-klubb, så understreker vi at utlendinger er kriminelle fordi de tilhører en nasjon, mens norske kriminelle er kriminelle fordi de tilhører en MC-klubb.

Både Ammar Hasan og Rahila Iqbal er eksempler på at vi er ved å stenge våre samfunn for innvandrerne. Resultatet er at innvandrergruppene søker sammen – i stedet for integrering. Når de norske og danske samfunnsnormene ikke greier å sluse innvandrere inn i samfunnet på en god måte, da får vi en motreaksjon. Innvandrergruppene innfører egne regler og en egen justis i sine grupper. Regler de henter fra sin egen bakgrunn.

Årsaken er ikke motvilje mot vårt samfunn, men en motreaksjon til den skandinaviske slappheten og likegyldigheten. Debatten har startet i Danmark, snart kommer den til Norge.

Ethvert barn har krav på en god oppdragelse. Samfunnets viktigste rolle er å legge til rette for at det er mulig å få til.

---
DEL

Legg igjen et svar