«Noen kontrollerer, men vi vet ikke hvem»

Norges ambassadør i Ukraina understreker at til forskjell fra i andre post-sovjetstater, har sivilsamfunnet i Ukraina – både media, de frivillige og menneskerettighetsarbeidere – stått bak endringene som tvinger seg frem i landet.

Maidanplassen. Foto: Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Ifølge Norges ambassadør i Ukraina Jon Elvedal Fredriksen, er aktivitetene i ambassaden etter Maidan-revolusjonen sju til ti ganger høyere nå. Siden ambassaden ble opprettet i 1992, har Ukraina vært en moderat bilateral partner for Norge. Spesielt har det vært arbeidet for bærekraftig energi, skole og utdanning, og ikke minst et større marked for norsk sjømat. Blant dagens arbeid er støtten til internt fordrevne stor, deriblant gjennom Flyktninghjelpen, som nå har bygget et hovedkvarter i Donetsk – i det området som betegnes som en høyrisikosone av EU. Av de krigsrammede landsbyene hjelpes det til med gjenoppbygging, mat og brennstoff. Også Røde Kors og ulike FN-organer får norsk støtte.
Vi møter Fredriksen den 30. november på Norges ambassade i Kiev, nøyaktig på toårsdagen for etableringen av Euromaidan. «Demonstrasjonene startet mot president Janukovitsjs tilbaketrekking fra avtaler med EU. Men utover EU var dette også generelle demonstrasjoner mot korrupsjon, nepotisme og svake statsinstitusjoner,» sier Fredriksen. «Det ble en mektig protestbevegelse, langt mektigere enn Oransjerevolusjonen i 2004.»

Jon Elvedal Fredriksen
Jon Elvedal Fredriksen

Media. Det ukrainske samfunnet gjennomgikk noen tydelige endringer i forkant av Maidan-hendelsene, til forskjell fra andre postsovjetiske stater, ifølge Fredriksen. «Maidan hadde et sterkt sivilsamfunn som utviklet seg over tid, noe som også viste seg under Oransjerevolusjonen i 2004 og i mye lobbyvirksomhet i løpet av Janukovitsj-perioden. Dessuten bidro ukrainske medier og presse, selv om det er et problem at flere av disse er oligarkstyrte. Det siste regimet forsøkte å kneble både medier og journalister, men mange klarte å informere folk om hva som foregikk.»
Jeg spør Fredriksen hvor mange intellektuelle han tror det finnes i Ukraina, da den kjente forfatteren Andrej Kurkov (se neste Ny Tid) antok at det nok ikke var flere enn 30 virkelig intellektuelle, og at disse stort sett holder seg på grensen mot vest i byen Lviv. «Det mener jeg er et meget beskjedent anslag,» svarer ambassadøren. «Jeg skal ikke argumentere mot Kurkov, men selv jeg som er utlending vil hevde at det er langt flere enn som så. Ukraina er et stort land, med mange kunnskapsrike mennesker.»
Men hvor stor er kulturens betydning i en slik politisk omveltning som Ukraina står oppe i? Fredriksen tror man lett kan undervurdere kulturens betydning når det gjelder å bringe mennesker sammen: «Kultur er ikke bare ’glasur’; man kan alltid oppnå mye med kultur, også i vid forstand. Dessuten har man her under krisen hatt en enorm oppslutning fra frivillige. Vi merker at NGO-ene ønsker samarbeid med utlandet, som med Norge, der de ønsker samarbeidspartnere mer enn finansieringshjelp. Det gjelder de fleste her.»
I Kiev kunne man også legge merke til opposisjonelle medier, som engelskspråklige KyivPost og ukrainske Vesti. KyivPost kunne gjøre narr av at statsministeren åpnet en antikorrupsjonskonferanse i november, der de anklaget ham for hykleri og for selv å være involvert i korrupsjon. Avisen Vesti på sin side var såpass prorussisk at den ble forsøkt stoppet med anklager om skattefusk, uten at det førte frem. Ny Tid forsøkte å få et møte med avisens siste redaktør uten å lykkes. Men hva med president Porosjenko, som ennå ikke har gitt opp sin egen tv-kanal Kanal5? Fredriksen svarer: «Vi var veldig bekymret over drapet på tidligere redaktør av den prorussiske publikasjonen Vesti. Han ble drept av to ekstreme nasjonalister. Begge ble arrestert og dømt. Dessuten ble anklagen mot Vesti som prorussisk henlagt. Vesti kommer ut som før, med den samme kritikken av myndighetene som tidligere. De er nok ikke så prorussiske, men heller kritiske til regjeringen – noe som bør være lov. Nå slås det ikke lenger ned på kritiske medier, siden massive reaksjoner fra mediene selv gjør dette lite effektivt.»
Jeg spør om Fredriksen selv har kommentert at president Porosjenko eier en tv-kanal. «Det er ingen hemmelighet at Porosjenko eier Kanal5, og jeg tror han kommer til å beholde den,» svarer han. «Det virkelig store problemet med mediene i Ukraina er at ingen vet hvem som står bak dem. Noen kontrollerer dem, men vi vet ikke hvem.»

NATO. Det mange spør seg om er hvordan NATO kan lage spenninger med Ukrainas forhold til Russland. Jens Stoltenberg var også nylig på besøk her. Ifølge Fredriksen har et NATO-samarbeid pågått i mange år, innen NATO–Ukraina-kommisjonen har fondsmidler blitt brukt til rehabilitering av tidligere soldater, fjerning av landminer, og modernisering av det ukrainske militæret: «NATO har lenge hatt et kontor her i Kiev. Etter Oransjerevolusjonen i Ukraina og Roserevolusjonen i Georgia uttrykte både Ukraina og Georgia ønske om å bli en del av NATO. Men alle land som vil bli med i NATO må oppfylle visse krav, så jeg tror ikke Ukraina vil bli medlem av NATO med det første.»

«Det virkelig store problemet med mediene i Ukraina er at ingen vet hvem som står bak dem.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here