Det er så mye vi glemmer i vår tid. Vi har all tenkelig informasjon tilgjengelig, hele tiden, hvor som helst, men vi har likevel en tendens til å glemme de viktigste tingene. Eller kanskje det er derfor vi blir så glemsomme, siden vi har en «ekstra hjerne» i datamaskinen eller telefonen og tror at det vi trenger å minnes, kan lagres der?
Jeg vet ikke, men jeg er redd vi ikke har klart for oss at den viktigste kunnskapen et menneske kan inneha, som oftest ikke kan beskrives som «informasjon». At mye av det som gir livet mening og retning er noe vi må ha i oss, være, eller i det minste strekke oss mot. Mye av det viktigste i livet har med hvordan vi forholder oss til det vi vet å gjøre, og hvordan vi relaterer oss til andre.
Mye dreier seg om følelser, følelser som knytter oss sammen og lar oss se andre som – selv om de er forskjellige fra oss – blir synlige som sårbare mennesker vi kan anerkjenne, gjennom empati, solidaritet. Vennskap, kjærlighet.
Kompromissløs og sannferdig
For å huske, trenger vi forbilder. Forbilder som danner eksempler for hvordan vi skal, eller kanskje heller bør, tenke og føle. Jeg får en sterk trang til å si dette, og snakke om forbilder, når jeg ser filmen I Am Not Your Negro, for når jeg er vitne til James Baldwin – og hører det han sier, ser hans kropp bevege seg, engasjert, pasjonert, ubøyelig – er det en naturlig helhet i hans person, hans måte å leve på, som er nettopp forbilledlig. Hvorfor? Fordi han har et forhold til sannhet som er direkte, oppriktig og kompromissløst. Fordi han har sett noe han ikke kan late som han ikke har sett. Fordi han tar konsekvensen av det han vet, uten hensyn. Han kjente de svartes historie – han var venn med Martin Luther King, Malcolm X og Medgar Evers, som alle ble skutt fordi de kjempet for de svartes rettigheter.
Vi må begynne å se ham, se henne. Hva ser du? Hvem ser du? Hva kan du forandre? Hvor kan du begynne jobben?
Baldwin hadde en enorm evne til å tenke sannheten ut fra hvem som har makt og hvem som ikke har det, og får kraften i det han sier fra sin egen erfaring. Fra det han har sett. Det er ingenting tenkt i det han tenkte.
Forankret i erfaring
Det er en kostelig scene i I Am Not Your Negro, hvor Baldwin deltar i en episode av The Dick Cavett Show (fra 1968) og snakker om de svartes og det amerikanske samfunnets fremtid. Det er det amerikanske folkets ansvar å gjøre noe med segregeringen i samfunnet, hevder Baldwin. Grunnen til at den finnes, er at vanlige mennesker ser vekk, at de ikke vil vite hva som skjer utenfor den umiddelbare horisonten. De fleste vil bare være trygge og har nok med å brødfø seg selv og sin familie. De vil ikke ha trøbbel.
Men Baldwin holder fast ved at det er sivilsamfunnet som har ansvaret. Når folk flest er tankeløse – som Hannah Arendt kalte Adolf Eichmann – vil uretten bare fortsette.
Filosofi og virkelighet
Underveis i programmet, som har fått temperaturen satt av Baldwin, ankommer en tredje gjest, nemlig Paul Weiss, som er professor i filosofi ved Yale-universitetet.
I kjølvannet av Baldwin, som snakker direkte og utilslørt om segregering i USA, hevder Weiss at Baldwin er altfor kategorisk. Det er ikke så stort skille mellom svarte og hvite som du skal ha det til, sier han. Identitet er mer «hybrid», fellesskap mer «flytende», sier Weiss, og kunne like gjerne vært en postmoderne teoretiker der han sitter.
«Jeg har mye mer til felles med en svart professor i filosofi enn en hvit som aldri har lest en bok – og du har mer til felles med en hvit litterat, enn svarte som ikke leser bøker,» sier han. «Det er å bli en mann det handler om.»
(Regi: Truls Lie, Berlin, Ny Tid.)
Sannferdig ramme
For Baldwin er det ikke så enkelt. Han har aldri sett noe til idealismen Weiss snakker om. «Å bli til en mann,» som Weiss snakker om, «kan få en svart mann drept,» sier Baldwin, som nå har tatt fyr. Det er en intens og brennende kraft i denne måten å skjære gjennom argumentasjonen på, for Baldwin etablerer en sterk forbindelse til den erfarte virkeligheten som filosofiprofessoren ikke har noen som helst forbindelse med.
Å tenke slik, forankret i et fellesskaps levde virkelighet, er en god rettesnor og korreksjon for høytsvevende tenkning. For det er mange som tenker seg vekk fra den andres lidelse. Nei, vi skal ikke slutte å tenke avansert og utbrodere akademismer, antyder Baldwin, men reell ulikhet i den sosiale virkeligheten bør være en ramme for samtalen om hva et menneske er og hvordan vi bør leve sammen.
Black lives matter. Baldwins fyrrige tale resonnerer sterkt med våre dagers Black Lives Matter-bevegelse og Trumps unnfallenhet, ja, direkte likegyldige holdning, i forhold til denne. Å snakke om å gjøre politiet sterkere, som Trump gjør, uten å ta med mishandlingen av svarte de siste årene (og lang tid før det), gir god grunn til å trekke frem Baldwins replikk til Weiss idealistiske tankegods.
Baldwin har en tvillingsjel i Ta-Nehisi Coates, som i sin brevroman Mellom verden og meg – henvendt til sin egen sønn – sier at det mest grunnleggende i svartes tilværelse er at de har en sårbar kropp som kan ødelegges av politiet. I likhet med Baldwin knytter Coates ansvaret til fellesskapet: Ulikheten eksisterer fordi majoriteten ser vekk, er tankeløse. «Overgrepene denne praksisen har medført – det vidstrakte fengselsvesenet, den vilkårlige varetektsfengslingen av svarte mennesker, torturen av mistenkte – er produkter av demokratisk vilje.»
Større fellesskap
Baldwin er et forbilde fordi han knytter den erfarte virkelighet til tenkningen. Men han er også et forbilde fordi han ikke tenker på seg selv som et individ avsondret fra andre, men som et menneske som deler sin skjebne og sitt liv med en gruppe.
Det rørende og nesten sjokkerende med Baldwins gruppetilhørighet er hvordan han tar på seg et ansvar som strekker seg ut over det naturlige forbundet med svarte i USA. Jo, de svarte og deres historie er plattformen han snakker fra, det er dét som er hans «hjem», men det er den amerikanske nasjonen, og alle som bor der, han relaterer seg til. Det er dem han knytter seg til når han skriver og snakker og forsøker å ta ansvar for situasjonen ved å henvende seg til. Det er dem han forsøker å få til å ta et ansvar selv.
Vår forandring
Mot slutten av filmen formulerer han det så klart som det kan formuleres. «Not everything that is faced can be changed, but nothing can be changed until it is faced.» Nettopp – og da må vi begynne med den som er undertrykt der vi er. Det gjelder ikke bare svarte i USA, men ditt nærmiljø: Jobben, skolen, lokalsamfunnet. Undertrykkelsen og segregasjonen er overalt rundt oss, og Baldwins tanker gjelder for alle samfunn, til alle tider. Vi må begynne å se ham, se henne. Hva ser du? Hvem ser du? Hva kan du forandre? Hvor kan du begynne jobben? Med Baldwin som forbilde kan vi få et klarere bilde av hvor veien skal gå videre.
Se også Ny Tids erfaringer fra Masterclassen med regissør Peck.
Filmen går på Oslo Pix 8.–13. juni, og har kinopremiere 16. juni.
