Nobelsamtalen

– Etter at det ble kjent at jeg skulle få Nobels fredspris, har folk i India begynte å lytte til meg på en helt annen måte, sier nobelprisvinner Kailash Satyarthi (60) til Ny Tid. Vi møtte han til et eksklusivt intervju i en landsby utenfor Rajasthan i India.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I dette Ny Tid-intervjuet kommer det for første gang fram hvordan Gandhis-inspirerte Satyarthi startet sin kamp for barns rettigheter, i samarbeid med en pakistaner. Men han nekter å si det som Malala rådet ham i sin kommende nobeltale.
Han er blitt slått helseløs og har sett venner dø for saken. Men han vil ikke gi noen Nobel-penger til kollegene: – Nå sier de at de vil ha en iPhone, men det skulle de ha sagt før jeg fikk prisen, nå er det for sent, smiler fredsprisvinneren.

Intervjuet.

Trær i blomst langs rullende åssider en vakker søndagsmorgen – et syn som i rikt monn gjør opp for den fire timer lange turen vår ut av hovedstaden New Dehli.

Og i Virat Nagar, en liten by i staten Rajasthan, ligger «Bal Ashram». Dette er et rehabiliteringssenter for barn drevet av Bachpan Bachao Andalon (BBA), nobelprisvinnerKailash Satyarthis organisasjon for barn siden oppstarten i 1980. Etter lang tids arbeid har vi fått til en avtale her ute med årets nobelprisvinner fra India.

Den entusiastiske verten tar imot oss, og han svarer på min kommentar om de vakre, grønne trærne som omgir organisasjonens hus.

– Vi plantet alle disse trærne for over ti år siden, da vi begynte arbeidet med Bal Ashram. De har akkurat begynt å blomstre, forklarer Satyarthis.

– Da har jeg kommet til riktig tid, sier jeg.

Han ler.

– Nei, du har kommet til riktig tid fordi jeg nettopp har vunnet Nobels fredspris. Du har kommet nå som folk er interessert i å høre på hva jeg har å si!

Storebror

Den 10. oktober i år skrev Kailash Satyarthi historie da han ble den andre indiske mottakeren av Nobels fredspris. Den første var Mor Teresa i 1979 (Satyarthi er vel å merke den første India-fødte fredsprisvinneren, da Teresa var ble født i Skopje i dagens Makedonia). Han fikk prisen sammen med den 43 år yngre gamle Malala Yousafzai (17), den kjente kvinnerettighetsforkjemper fra Pakistan.

Satyarthi tar nok ikke helt feil i det han sier. Satyarthis kamp mot urett har pågått i en mannsalder, og den har sine røtter i den vesle landsbyen Vidisha, i den indiske delstaten Madhya Pradesh. Det var her han stiftet BBA – ofte oversatt til «Save the Childhood Movement», eller «Redd barna-bevegelsen» – grasrotbevegelsen mot barnearbeid og handel med barn.

I dag har virksomheten spredt seg til over 144 land, og mer enn 83 000 barn har fått en bedre framtid som følge av organisasjonens aktivisme. Den var likevel ukjent for mange, både i India og i resten av verden – til tross for at han fikk eksempelvis Robert F. Kennedys menneskerettighetspris allerede i 1995.

Nobelprisen fikk BBA opp av anonymitetens dyp, og nå skal alle ha en bit av kaka. Selv huset i den idylliske grønne lunden her i Virat Nagar er omgitt av TV-team.

– Vi har ikke sovet på flere døgn, det kan du vel se på ringene under øynene våre, sier en BBA-kollega. For bhaisahab, «storebror», som kollegene kaller Satyarthi, har trykket vært enda mer intenst.

Ingen luksus

Ifølge Den internasjonale arbeiderorganisasjonen (ILO) lever omlag 21 millioner barn i tvungent arbeid i dag. Dette betyr at vi i vår tid har langt flere slaver enn noensinne tidligere i historien. India er det landet med flest tvungne arbeidere – mellom 13,3 og 14,7 millioner ifølge en studie gjort av den australske organisasjonen Walk Free i 2013.

Gjennom BBA har Satyarthi aksjonert mot barnearbeid og reddet barn som var tvunget inn i konstruksjons- og tekstilindustrien, i teglverk, i matbransjen og i trafficking-nettverk. Satyarthi er utdannet elektroingeniør, men han fulgte sitt kall og reiste til hovedstaden New Dehli, der han stiftet et tidsskrift i en tid hvor uavhengig journalistikk var et økonomisk tapsprosjekt. Det var ikke mye overskudd til luksus mens han jobbet for å forsørge familien. Men både Kailash og kona Sumedha var målbevisste.

– Vi har aldri skilt mellom arbeid og privatliv, ingen av oss har villet ha det på noen annen måte, forteller nobelprisvinneren, som selv har to barn, en sønn og en datter.

Banket opp

Om de så hadde villet ha det annerledes, ble det stadig vanskeligere å gå tilbake. Etter som aksjonene mot ulovlig arbeid ble kjent, møtte de også motstand. Satyarthi mistet to kolleger, Dhaumdas og Adarsh Kishore, under et angrep fra en gruvemafia i nærheten av Faridabad mens de forsøkte å redde tvungne arbeidere. I 2004, da Satyarthi forsøkte å redde noen barn som jobbet i et sirkus, ble han slått med kjepper og bambusstenger av sirkusdirektøren og hans folk.

Han forteller oss disse historiene både med lidelse og lettelse. Han har ikke mye til overs for bevegelser som bare er opptatt av symbolhandlinger, og han er stolt av å stå bak en bevegelse som krever handling.

Noen år etter å ha stiftet BBA, ledet Satyarthi Den globale marsjen mot barnearbeid, et verdensomspennende nettverk av sivilsamfunnsgrupper og fagforeninger fra over 125 land. Han ble også formann for South Asian Coalition of Child Servitude (SAACS), et nettverk av over 200 organisasjoner som jobber med barns rettigheter i India, Pakistan, Nepal, Bangladesh og Sri Lanka.

I 1993 startet han en kampanje for å øke folks bevissthet om en tekstilindustri som i stor grad utnyttet barn i produksjon av tepper. Et års tid senere hadde han utviklet merket Rugmark – nå kjent som GoodWeave International – et varestempel for «barnearbeidsfrie» tepper.

Takknemlighet

Likevel ligger ikke Satyarthis største bedrift i alle prisene han har vunnet eller anerkjennelsen han har oppnådd. Den ligger i takknemligheten til barna han har hjulpet gjennom organisasjonen BBA.

Fra en spontan sangseanse til en bønnestund om kvelden, fra de entusiastiske imitasjonene av «storebror» rundt middagsbordet til et slag cricket i kveldssola – båndene Satyarthi og kona hans har knyttet til barna som bor på Bal Ashram er synlige overalt, slik vi opplever det her som Ny Tids utsendte. Like tydelig er sorgen i stemmen hans når han forteller om hvordan BBA ikke har lyktes like godt i å hjelpe kvinner, fordi «vi ikke hadde infrastrukturen til å ta på oss risikoen det ville innebære å ta på seg en slik oppgave».

Bal Ashram-senteret er et hjem for barn fra over hele India. Her får barna undervisning og trening som gjør dem klar til å gå på en ordinær skole, avhengig av alder og klassetrinn.

Satyarthis reise har vært lang og konfliktfylt, og det er ikke enkelt å skjelne nyansene i hans livsverk uten å kjenne til alt han har foretatt seg.

– Vi får begynne fra begynnelsen, sier jeg til ham, og spør:

– Du underviste i byen Bhopal inntil du forlot jobben og flyttet med familien til New Dehli for å bli aktivist på heltid. Kan du fortelle oss om denne reisen og om hva som motiverte deg til å ta denne vanskelige avgjørelsen? Det er ikke et enkelt valg å ta?

– Det er en av de tingene som bare skjer. Etter å ha bestemt meg for å slutte i jobben som lærer i 1977, brukte jeg mye tid sammen med svigerforeldrene mine. De eide et forlag som utga religiøs og patriotisk litteratur. Jeg brukte noen måneder sammen med dem mens jeg fikk beina ned på bakken i Dehli. Vi kom fra småbyen Vidisha i staten Madhya Pradesh, så det var ikke lett å omstille seg til livet i Dehli.

I 1981 opprettet jeg, ved hjelp av en god del venner og kjentfolk, et tidsskrift på Hindi ved navn Sangharsh Jhaari Rahega – «Revolusjonen skal fortsette». Dette tidsskriftet hadde til hensikt å fortelle folks livshistorier – om smerten, vanskelighetene, håpet og kampen til mennesker og grupper som ble neglisjert og ignorert. Selvsagt er ikke dette noe nytt i våre dager. Nå finnes det jo politiske partier som hevder at de representerer slike grupper i India. For 34 år siden var det ingen i mediene som skrev om slike mennesker. Humanitær journalistikk var enda ikke et fenomen. Den andre hensikten var å dokumentere arbeidet til idealistiske unge mennesker som arbeidet i landets mest skjulte avkroker, og som forsøkte å finne muligheter til endring. På denne tiden var de helt usynlige, ingen skrev om dem, sier Satyarthi engasjert.

Så fortsetter nobelprisvinneren om bevegelsens begynnelse. Flere av opplysningene som her kommer fram til Ny Tids lesere, skal ikke være publisert tidligere:

– Jeg satte opp kontoret mitt på balkongen til en venn – på en åpen balkong med et provisorisk tak over, med en stol og et lite bord. En dag banket det på døra, og en gammel, skrøpelig og sliten mann ved navn Wasal Khan stod og holdt opp et tidligere nummer av tidsskriftet. Han spurte om jeg var redaktøren, og jeg svarte ja. Før han kunne si mer, besvimte han ved dørterskelen. Jeg tok ham med inn, gav ham litt å drikke, og etter hvert begynte han å fortelle sin historie. Han virket oppjaget og hadde smerter.

– Oj, det var dramatisk – hvem var han?

– Jo, mannen hadde arbeidet på et teglverk i Punjab. Da han var ung, hadde han og kona, sammen med flere andre unge par, blitt lokket til å reise dit fra fødebyen Aligarh i Uttar Pradesh, med utsikter om finansiell sikkerhet og en stabil framtid. Wasal hadde nå jobbet på teglverket i 17 år. Deres eldste datter Saboh var født der, og nå hadde kona hans fått vite at arbeidsgiverne deres planla å selge datteren. De hadde gjort en avtale med et bordell, men på grunn av uoverensstemmelser om prisen hadde ikke salget funnet sted enda. Den påfølgende natten bestemte Wasal seg for å gjøre alt han kunne for å redde den 14 år gamle datteren. Han hoppet på en av lastebilene med teglstein, og selv om han ikke visste hvor bilen skulle var han fast bestemt på å gjøre det han kunne. Lastebilen kom til Chandigarh, hovedstaden i Haryana og Punjab. Her gikk Wasal av. Han kom i prat med ulike mennesker og forsøkte å finne råd. Flere foreslo at han skulle gå til politiet, men han var motvillig. Dessverre er det mange i India som ikke stoler på politiet, og denne mistilliten er størst blant de som er blitt utnyttet av systemet.

– Etter en stund kom Wasal i forbindelse med en ung advokat som tilfeldigvis var en av mine abonnenter. Advokaten gav ham en utgave av tidsskriftet mitt og foreslo at han skulle oppsøke meg i Dehli. Selv kunne ikke advokaten hjelpe, fordi han ikke visste helt hvordan han skulle gå fram. Det er ikke så lett å få hjelp i India, sier Satyarthi.

Handling og lov

Og 60-åringen fortsetter om den dramatiske opptakten i 1980, det som ledet han helt fram til å få Nobel-medaljen i Oslo om halvannen uke, 10. desember:

– Jeg satt på kontoret mitt og skrev. Skrivingen var en mulighet for å få utløp for frustrasjon, men jeg hadde hele tiden en følelse av at jeg gikk glipp av det som foregikk der ute, og dermed at jeg ikke var i stand til å sette i gang de endringene jeg gjerne ville ha. Det er viktig å skrive, men på mange måter er det jo en passiv handling. Wasal ville at jeg skulle skrive ned hans historie og formidle den. Da sa jeg at jeg heller ville dra til Punjab sammen med ham og redde datteren hans og de andre teglverksarbeiderne. Han ble redd. «De kommer til å drepe oss begge to. De er mektige mennesker, og de kommer til å bruke våpen. Ikke gjør det», ba han.

– Og hva sa du da?

– Jeg svarte at jeg ikke var redd for våpen og at jeg ville dra. Jeg var 26 år, og full av energi og entusiasme. Det er jeg vel enda, når jeg tenker over det. Det har bare økt. Wasal hadde ikke noe sted å bo i Dehli, så jeg inviterte ham til å bo i huset mitt. Jeg og familien bodde i nærheten av jernbanestasjonen i en leilighet som egentlig var et lagerrom. På denne tiden brukte jeg alle tilgjengelige midler på å drive tidsskriftet, selv om det gikk på bekostning av livskvaliteten vår. Som madrass hadde vi et tykt gulvteppe, og som isolasjon brukte vi gamle aviser. Sønnen min, som nå er advokat, ble født i denne leiligheten og var ett år gammel på denne tiden.

– Da Wasal så hva slags forhold vi levde under, ble han enda mer usikker på om jeg var i stand til å hjelpe ham. Han foreslo at han kunne sove på stasjonen, men vi greide å overtale ham til å bli. Dagen etter dro jeg sammen med en gruppe venner til Wasal. Vi hadde med oss en lastebil for å frakte de andre familiene vi skulle redde. Det gikk ikke som planlagt. Vi ble banket opp og måtte stikke av til fots. Da vi kom tilbake til Dehli, foreslo noen at vi skulle gå til retten og kreve at arbeiderne ble løslatt gjennom en habeas corpus-avgjørelse, altså et krav om frigjøring fra ulovlig frihetsberøvelse. Dette fikk vi til, og det tok ikke mer enn en ukes tid før loven trådte i kraft. På denne tiden fantes det ikke noen lov mot barnearbeid i India. Det fantes i utgangspunktet en lov mot tvunget arbeid, men ingen i rettssystemet hadde noen informasjon om hvordan det fungerte.

Snart begynte vi å få telefoner og brev fra mennesker over hele landet som befant seg i samme situasjon.

Fokuserte på barn

– På denne tiden, mellom 1977 og 1980, begynte du også å jobbe sammen med din venn og mentor Swami Agnivesh i Bonded Labour Liberation Front (BLLF). Fortell oss om denne tiden, og om hvorfor du til slutt bestemte deg for å forlate organisasjonen?

– Ja, jeg var generalsekretær i BLLF. Min gode venn Swami Agnivesh var president i foreningen og minister i lokalparlamentet. Vi var hele tiden på jakt etter andre med politiske forbindelser eller god økonomi som ville støtte oss. Swami var ekstremt intelligent og veldig aktiv i organisasjonen. Det var spennende å jobbe sammen med ham, og vi hadde noen fine år sammen. Til slutt fant jeg likevel ut at jeg ville fokusere mer på barns rettigheter, derfor opprettet jeg Bachpan Bachao Andolan, BBA («Redd barndommen»).

– Denne organisasjonen er godt kjent, og det er kjent at du alltid har vært opptatt av utviklingsarbeid. Men hvorfor ønsket du å jobbe spesifikt for avskaffelse av barnearbeid?

– Jeg har vært opptatt av dette så lenge jeg kan huske. Som barn forsøkte jeg hele tiden å finne på yrker som gjorde at jeg kunne jobbe med å hjelpe andre barn. Jeg fortsatte å tenke slik både mens jeg studerte til ingeniør, og mens jeg jobbet som lærer. Jeg har innsett at alle mennesker som er i stand til å tenne en gnist, er ansvarlige for å spre ilden. Det er kun slik vi kan få bevegelser som kan jobbe kollektivt mot mål de drømmer om, sier nobelprisvinneren.

Fotball og bøker

Han forteller at det var fotball og bøker som startet det hele:

– Den første bevegelsen jeg var med i, var en fotballklubb jeg startet med noen venner da jeg var ni år gammel. Vi kjøpte en gammel fotball og inviterte andre barn med i klubben mot et lite gebyr. Mange hadde lyst til å være med, og alle gav oss en liten andel av lommepengene sine. Vi kalte opp klubben etter den indiske nasjonalisten Subhash Chandra Bose – vi var fryktelig patriotiske på den tiden. Vi fant snart ut at vi hadde penger til overs, selv etter at vi hadde kjøpt inn nye fotballer og utstyr. Disse pengene fant vi ut at vi skulle bruke på å betale skolepengene for de av kameratene våre som ikke hadde råd til å gå på skolen.

– Dette igjen gav oss en annen idé, som hadde med skolebøker å gjøre. Hvert år etter at en elev var ferdig med skoleåret, ble pensumbøkene stående til ingen nytte. Derfor fant jeg og min venn Ramesh ut at vi skulle gå rundt i byen på avslutningsdagen og samle inn bøker så de kunne brukes igjen. Vi tok med oss en håndkjerre og byttet på å trekke den mens den andre ropte så høyt han kunne: «Mødre, fedre, onkler, tanter! Barna deres har avsluttet skoleåret, det er noe å glede seg over! Tenk på de foreldrene som ikke har råd til skolepenger eller bøker.»

– Sakte men sikkert fikk vi en stadig større tilhørerskare, og folk begynte å donere bøkene barna deres var ferdige med. I løpet av få timer hadde vi samlet inn over 2000 bøker fra ulike pensum. Vi lagde en skolebokbank, og selv om vi ikke visste hva slags pensum alle bøkene tilhørte, var vi sikre på at de var viktige. Jeg fikk en følelse som fremdeles gjør meg glad. Hver gang vi fikk en ny bok i tralla, var det som om en ny person ble født inne i meg. Jeg ble helt overveldet. Til og med da jeg fikk vite at jeg ville bli tildelt Nobels fredspris, var jeg helt rolig. Alle kollegene mine gråt av glede og klemte hverandre, men jeg følte det ikke så sterkt som den gangen jeg gikk rundt og samlet inn disse skolebøkene. I dag snakker vi om «strategisk tenkning» og «innovasjon» i organisasjonen vår. Men i bunn og grunn handler det om å bruke sitt mot og sin intelligens til andres beste, og snart vil du se at du ikke er alene.

– I studietiden var vi en gjeng som alltid satte opp en liten bod med te og snacks under religiøse høytider og fester. Vi lot aldri en mulighet gå fra oss til å tjene litt penger som vi kunne samle inn til skolegang for barn. Jeg ble involvert i JP-bevegelsen, som ble ledet av sosialisten Jayaprakash Narayan, kjent som JP. Nylig var det mye snakk om at en ny bevegelse er under oppseiling i India, men jeg har ikke særlig tro på dagens «bevegelser». Mange fra min generasjon, som har sett hva en bevegelse virkelig kan få til, vet at det ikke er noen lett sak. Det handler ikke om å få flest mulig likes på Facebook, tenne et lys og legge det ut på Twitter. JP var en person av et helt annet kaliber, og det samme gjelder folkene rundt ham. Vi ble kastet i fengsel, vi ble banket opp og truet gang på gang, men vi fortsatte kampen.

Tro og prinsipper

– Heller ikke arbeidet du driver nå er helt farefritt. Adarsh Kishore, en aktivist fra BBA, ble myrdet under en redningsoperasjon, og en annen av dine kolleger er blitt slått i hjel. Har du noen sinne stilt spørsmål om hvorvidt arbeidet ditt kan føre fram, når du opplever slike tap og når du ikke får noen hjelp fra myndighetene?

– Jeg tror dypt og inderlig på mine verdier. Jeg er ikke drevet av noen politisk ideologi, selv om jeg respekterer politikere og lærer mye av både høyre- og venstresiden. Rettferdighet og likhet, uavhengighet og ikkevold er alle strålende ideologiske konsept, men min motivasjon kommer fra mitt indre åndsliv. Jeg tror på at jeg aldri er blitt født og at jeg derfor aldri vil dø. Ingen kan ta livet av meg. De kan drepe kroppen min, men de kan ikke drepe det som gjør meg til meg. Denne troen gir meg enorm styrke, og den går forbi retorikken som de fleste lener seg til.

– Mahatma Gandhi trodde på ikkevold, og han trodde på sannhet. Han omsatte disse verdiene til kollektiv handling og gjorde dem til en politisk bevegelse. Inspirert av Gandhi har jeg forsøkt å omsette medfølelse til en kollektiv handling. Jeg har forstått at alle har medfølelse med barn. Likevel er de fleste – bevisst eller ubevisst – forbrukere av produkter som er fremstilt av barnearbeid. Jeg ville gjerne omsette denne medfølelsen til en kollektiv handling som påvirker industriens oppførsel. Dette var begynnelsen på en helt ny bevissthet rundt sosialt ansvar, som det i dag foreleses i på universitetene.

– Likevel er det vi snakker om en altfor ubehagelig sannhet for mange. Enkelte er ikke i stand til å akseptere at det er slik. Derfor har jeg flere ganger opplevd å bli angrepet. Mine venner er blitt drept, og jeg bærer byrden av deres døde kropper på mine skuldre. Men jeg vet at dette er en frihetskamp, og at frihet krever kamp og offer. Slaveri er en menneskeskapt katastrofe som et fåtall har interesser i. Frihet, derimot, er guddommelig. Det er større enn sosiale, økonomiske og politiske konsepter. Akkurat som døden er friheten uunngåelig. Alle må dø. Om du dør for en god sak, forlater du en verden som er blitt bedre.

– Enkelte ganger har jeg selvsagt vært bekymret for at jeg har satt familien min i fare. Både datteren og sønnen min har opplevd å få trusseltelefoner mens jeg og kona har vært ute. Noen har sagt at de er utenfor huset med et våpen, og noen har ringt og sagt at faren deres kommer til å bli drept. Når barna mine fortalte meg om slike trusler, sa jeg til dem at de er heldige som har en far som blir drept fordi han vil hjelpe barn til frihet. Mine barn ble etter hvert vant til slikt, men jeg har ofte tenkt over at de har lidd store kvaler bare fordi de var født som mine barn.

Pakistansk samarbeid

– Allerede før det ble klart at du skulle dele Nobelprisen med Malala, hadde du en forbindelse til Pakistan. Du har samarbeidet med Ehsan Ullah Khan, en pakistansk journalist som også har jobbet for å avskaffe tvungent arbeid. Kan du fortelle om hva slags frukter dette samarbeidet har båret?

– En journalist bemerket nylig at jeg har jobbet med barns rettigheter lenge før Malala ble født. Dette fikk Malala høre, og hun ba meg å ta det med i talen under fredsprisseremonien. Det kommer jeg ikke til å gjøre, men jeg kan fortelle deg en historie: Da jeg møtte Ehsan, jobbet han med driften av en skole. Sammen med en svensk organisasjon arbeidet han med helsesaker. På denne tiden var både tvungent arbeid og barnearbeid ikke-saker både i India og Pakistan. I Pakistan var dette også en tid med unntakstilstand. Du kunne ikke samle folk til et møte, du kunne ikke holde en offentlig tale. Hva annet var det å gjøre enn å drive veldedighetsarbeid, som var det Ehsan valgte?

– I 1986 organiserte Den internasjonale juristkommisjon (ICJ) en menneskerettighetskonferanse i Pakistan. Jeg og to andre indere ble invitert til å delta. På denne konferansen ble jeg kjent med noen som jobbet i en organisasjon for teglverksarbeidere. Siden jeg hadde vært borti lignende arbeid, ville jeg gjerne vite mer. Slik ble jeg kjent med Ehsan, som var leder for denne organisasjonen. Vi hadde mye å snakke sammen om, og han inviterte meg til å være med på besøk til et teglverk noen mil unna, slik at jeg kunne se hvordan situasjonen var. Visumreglene tillot meg ikke å dra, men jeg lånte noen klær av ham slik at jeg ikke skulle stikke meg ut, og samme natt dro vi. Vi møtte mange mennesker som levde i en forferdelig tilstand. En kvinne fortalte oss at mannen hennes hadde klart å rømme fra teglverket, og hun hadde blitt straffet ved at de hadde revet av henne klærne og vist fram for de andre mennene som hadde gitt bud på henne. Den historien kommer jeg aldri til å glemme.

Finne igjen far

– Neste dag fortalte vi de andre på konferansen om disse menneskene, og foreslo at vi måtte heve stemmen mot slik mishandling. Alle var skeptiske fordi vi manglet visumrettigheter, men vi dro til teglverkene. Ehsan hadde med seg en megafon og begynte å rope ut arbeiderne. Snart var det en mengde mennesker på stedet, og politiet dukket opp. De konfronterte oss indere først, og jeg begynte å slåss mot politiet på tross av advarsler fra mine venner om at jeg ikke var i India. Jeg brydde meg ikke – selv om vi er forskjellige land, må vi bekjempe de samme problemene. Jeg var vant til å få juling og bli kastet i fengsel, dessuten fant jeg en viss glede i å takle vanskeligheter. Jeg fikk med meg noen av de andre deltakerne og gikk inn i teglverket. Ehsan og jeg klatret opp på taket og begynte å tale til de rundt 2000 arbeiderne. 200-300 militære dukket opp, og en offiser truet meg med et skytevåpen – jeg var sikker på at jeg kom til å bli skutt. Jeg sa til ham: «Jeg skjønner at du har tenkt å drepe meg. Men om alle disse arbeiderne viser meg så mye kjærlighet, la meg få snakke litt mer til dem. Hvilken rolle spiller det om du dreper meg om en halv time i stedet for akkurat nå?»

– Stemningen ble enda mer spent, og arbeiderne begynte å plukke opp murstein og var klare til å gjøre opprør mot politiet og soldatene. Jeg tror at om politiet hadde gjort meg noe, kunne det ført til at 50-100 mennesker hadde mistet livet. Flere av deltakerne på konferansen satt i bilene sine og turte ikke komme ut. Ehsan og jeg var alene, og til slutt klatret vi ned og gjorde oss klare til å dra. Da kom en liten gutt bort til meg, han var mellom sju og åtte år; han ville si meg noe. Jeg var omgitt av både arbeidere og politifolk da jeg spurte ham hva han ville. Han sa: «Jeg har et spørsmål til deg. Kan du være så snill å finne igjen faren min?»

– Jeg spurte mannen som var sammen med gutten hva som hadde hendt med faren. Han fortalte at faren hadde forsøkt å rømme fra teglverket og at guttens mor og søstre hadde opplevd mye mishandling som følge av dette. Mannen selv hadde blitt brent levende i teglsteinsovnen som et eksempel på hvordan det ville gå andre som prøvde å rømme. Jeg hadde hørt om slike avstraffelser i India også. Jeg løftet opp gutten og klatret opp på taket igjen. Jeg sa: «Denne gutten har stilt meg et spørsmål uten å vite om jeg er muslim eller hindu. Han vet kanskje ikke hva som er forskjellen på India og Pakistan, men han har gitt meg sin tillit. Og jeg har gitt min tillit til dere. Han håper at jeg kan gi ham faren sin tilbake, og jeg håper at dere aldri lar noen andres barn bli tatt fra fedrene sine på denne måten. Lov meg at dere vil starte en bevegelse mot tvungent arbeid her i Pakistan. I dag er dagen, og dette er det rette øyeblikket.»

– Og hva skjedde?

– Tusenvis av mennesker løftet hendene. I India hadde jeg ropt ut slagord om hvordan massene ville kjempe og vinne, og nå gjorde vi det samme over grensen. Slik startet bevegelsen i Pakistan, men vi hadde store vanskeligheter med å kommunisere over grensen – vi kunne ikke sende papirer eller dokumenter til hverandre. En malaysisk venn hjalp oss med å smugle dokumenter, og vi fikk sendt flere kilo med papirer som beskrev vår erfaring med rettsvesenet i India, og somå﷽﷽﷽﷽﷽﷽﷽﷽lpe våre venner i Pakiå smugle dokumenter, og vi fikk sendt flere kilo med papirer som kunne hjelpe våre venner i Paki kunne hjelpe våre venner i Pakistan. I desember 1988 ble det vedtatt i Pakistans høyesterett at arbeiderne i teglverket var blitt utnyttet, og de ble satt fri – uten at verken begrepene barnearbeid eller tvunget arbeid ble nevnt.

– I 1989 stiftet vi organisasjonen South Asian Coalition Against Child Servitude, som et nettverk flere bevegelser kunne knytte seg til. Snart fikk Ehsan problemer i Pakistan, han ble tiltalt for oppvigleri og beskyldt for å være agent for India. I 1994 flyktet han og fikk politisk asyl i Sverige. Hver gang jeg er i Europa drar jeg innom og besøker ham, vi lager mat og spiser sammen. Organisasjonen hans fikk til mye, men nå er den ute av funksjon. Han kan ikke dra tilbake.

En retning i livet

– Du deler årets fredspris med 17 år gamle Malala. På tross av motet og engasjementet hun har vist i kampen mot undertrykking av kvinner i Pakistan, er enkelte skeptiske til byrden hun pålegges gjennom å motta prisen. Hva sier du til en slik skepsis?

– Jeg kan ikke vite nøyaktig hva hun selv tenker, men det som har skjedd har skjedd. Om Malala ikke hadde fått Nobels fredspris, hadde hun fremdeles bodd i eksil i England under streng bevoktning, slik hun gjorde før hun ble nominert. Hun har blitt en talskvinne for utdanning for jenter, og hun kommer til å fortsette å være kjent for dette. Jeg tror ikke livet hennes vil endres noe særlig drastisk av Nobelprisen. Allerede har hun inspirert tusenvis av mennesker i mange år framover, og om hun noensinne kan dra tilbake til Pakistan, ville det vært svært gledelig. Hun har valgt en retning i livet, og den må hun følge samtidig som hun utdanner seg. La oss bare se hvordan hun klarer seg.

– Hva slags råd vil du gi til mennesker som vil forsøke seg på den samme typen arbeid som du driver? Hva slags erfaringer har du gjort deg ved å jobbe som aktivist for barns rettigheter i India?

– Jeg tror fullt og helt at avskaffelse av barnearbeid er et kollektivt ansvar fordi barnearbeid er et kollektivt onde. Disse barna har ingen skyld i sin fattigdom, eller for krig eller klassekonflikt. Jeg sier til meg selv at jeg aldri må la barnet i meg dø.

Umulig oppgave?

– Gjennom ditt arbeid har du mye å gjøre med Indias statlige byråkrati, og det er statlige institusjoner som er nøkkelen til å finne de løsningene du snakker om. Med all korrupsjonen og den manglende viljen til endring i mange av disse institusjonene – opplever du ikke at du har påtatt deg en umulig oppgave?

– Vel, nå har jeg vunnet Nobels fredspris, og folk har begynt å lytte på en annen måte enn tidligere. Jeg er den samme personen, jeg sier de samme tingene, men plutselig har folk begynt å lytte. Det har aldri vært enkelt. Jeg vil si at det er en kamp på alle nivå, og det kommer fremdeles til å være vanskelig når all oppmerksomheten dør hen. Verden kommer ikke til å endre seg over natta. Verken staten, samfunnet, organisasjonene eller industrien kommer til å endre seg – og heller ikke eierne av selskaper som utnytter barn til arbeid. Glansen fra Nobelprisen er ikke kraftig nok til å fjerne det mørket som finnes i India og mange andre land. Men det kan bli enklere å knytte de nettverkene vi trenger – til staten, til fagforeningene, til media og til sivilsamfunnet. Alle disse er aktører som kan være med på å skape en bedre verden, men for å få det til må de gå sammen om oppgaven.

– Det er ikke første gang jeg snakker om dette. Men ofte har menneskene jeg har snakket til vært kyniske og mistroiske. De har stilt spørsmål ved min troverdighet og mine intensjoner. Jeg har nylig uttalt til en indisk avis at berømmelsen gir troverdighet. Berømmelse er selvsagt kunstig og veldig midlertidig. Likevel kan den hjelpe til med å mobilisere mennesker fra mange nivå som kan samarbeide om barns utdannelse og skolegang, arbeid og andre spørsmål. Jeg vil hevde at barnearbeid er en form for vold. Alle barn har rett til frihet, verdighet og læring. Om noen systematisk nekter dem disse rettighetene, er det vold. Jeg ønsker å bringe dette fram i lyset på den globale arena.

– Norge har en av verdens beste og mest stabile økonomier. Etter Nobelprisen lurer mange på hvordan de kan bidra for å hjelpe mennesker som deg og Malala i deres arbeid – hva vil du foreslå?

– Rett etter at jeg fikk vite om prisen, erklærte jeg at hvert øre av den vil gå til barnas sak. Noen av kollegene spøkte med at jeg i det minste kunne kjøpe en iPhone til dem. Men det kommer ikke til å skje, pengene er allerede øremerket. Det trengs mye penger – ikke til meg, men til saken. Det ville være løgn å si at jeg har alt ferdig planlagt, men vi ønsker å bygge en ikkevoldelig bevegelse der vi kan gripe inn på politiske og samfunnsmessige plan. Det kommer til å koste en hel del penger, men alle som vil og kan støtte oss skal vite at det vil bli det største mulige bidraget til barnas sak, verden over. Vi jobber i 140 ulike land, og det er vanskelig å spesifisere alle organisasjonene som er involvert. Jeg er en tigger, og jeg kommer til å tigge etter disse pengene.

Og så ser nobelprisvinner Satyarthi på oss en siste gang under intervjuet, og avslutter slik: – Jeg kommer til å fortsette å tigge. Ikke for meg selv eller min organisasjon, men for en sak som er større enn oss alle.

Ny Tid nr 42, 28.november 2014
Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen.

Nikita Saxena er assisterende redaktør i Inc. India, den indiske utgaven av det amerikanske tidsskriftet Inc. Hun har tidligere jobbet som reporter i Economic Times Now (ET Now), hun har og nettopp ferdigstilt en artikkelserie om ulovlig reklame i den indiske tobakksindustrien. Saxena har tatt dette intervjuet eksklusivt for Ny Tid.

---
DEL