Nobelprisen til Chaplin 

Tiden er ikke «inne» til å gi Chaplin Nobels fredspris – det er en skam at han ikke har fått den for lenge siden.

Fra Diktatoren
sigurdevensmo

Charles Chaplin: Mitt liv
Oversatt av Odd Bang-Hansen, 455 sider, Cappelen forlag, 1964

7. oktober 1964 

Få bøker har jeg grepet så spent – og et par av årsakene ligger oppe i dagen. I sivilisasjonens historie har ingen annen kunstner nådd ut til all verdens folk som Charles Chaplin, og til dette kommer at den leser som er over 50 år, har kunnet følge utviklingen av hele dette eventyret i sin egen levetid, trinn for trinn, fra de første, enkle farsene til en sublim kunst med humanitetens budskap til millionmassene. Selv så jeg Chaplins første 1- og 2-aktere omkring 1920, og gjennom 40 år ble filmene hans noe langt mer enn isolerte, lysende opplevelser på kino – de kom til å utgjøre en ganske betydningsfull del av den åndelige bagasjen. Og da, endelig å ha mellom hendene hans egen beretning!

Tross alt som ble skrevet om ham av andre – og det er blitt en anselig stabel i årenes løp – har mange spørsmål om kunstneren og menneskets Chaplin ventet på svar som kanskje bare han selv kunne gi. Med størst spenning så jeg fram mot hans eget svar på dette spørsmålet:

Hvorledes kunne det gå til at Chaplin, etter å ha vært forgudet av det amerikanske folket som av alle andre gjennom årtier, måtte flytte fra USA i 1952 – formelt frivillig, i realiteten fordrevet som en samfunnsfiende, ja nærmest feid ut som et kryp ved en bølge av hat og forakt? 

Svaret rommer et så fantastisk kapittel av moderne kulturhistorie at jeg vil samle omtalen av Mitt liv om dét. Og da først en kort oppsummering hos Chaplin, på slutten av boka:

 

«Mine venner har spurt meg hvordan jeg kunne komme til å fremkalle en slik antagonisme i Amerika. Min svære synd var, og er fremdeles, at jeg ikke er konform. Skjønt jeg ikke er kommunist, så nektet jeg å stille meg på linje med dem som hatet kommunister. Dessuten sto jeg i motsetning til Komitéen for u-amerikansk virksomhet – en uhederlig betegnelse fordi den er elastisk nok til å ta strupetak på enhver amerikansk borger som hever stemmen for å si sin ærlige mening og som er i mindretall. For det tredje har jeg aldri forsøkt å bli amerikansk statsborger–.»

Etter alt å dømme ble Chaplins livssyn og holdning til aktuell politikk bare i liten grad formet av lesning. Fra begynnelsen av betydde det langt mer for ham å treffe mennesker som hadde noe å fare med og kunne sette tankene i sving gjennom samtaler. Dermed skulle en tro at han ble grundig preparert mot «samfunnsfiendtlige» tilbøyeligheter, for hans omgang tok snart preg av suksessen. 25 år gammel hadde han sitt lavineartede gjennombrudd på kinoduken, og alt et par år senere var han etablert som livsvarig millionær, og fra da av summet rikfolk og aristokrater omkring ham.

Senere kom han sammen med kunstnere som Bert Brecht, Feuchtwanger, Theodor Dreisser og Thomas Mann, og med framragende britiske sosialister som H.G. Wells og Harold Laski – særlig den siste synes å ha gjort et sterkt inntrykk ved sin framstilling av moderne sosialistisk teori.

Denne motvekten mot et miljø av rikfolk og «stjerner» som bare dyrket seg selv, kunne nok i noen grad kvalifisere Chaplin til å bli «samfunnsfiende» i USA, men avgjørende for hans senere utvikling i så måte var hverken fattigdommen i barneårene, påvirkningen fra skarpskodde sosialister eller interessen for Sovjet. Chaplins skjebne i USA ble i virkeligheten avgjort da Hitler kom til makten.

Først virket mannen med barten bare komisk på ham, som en dum og ekkel imitasjon av hans egen landstryker på kinoduken. «Men da Einstein og Thomas Mann ble tvunget til å forlate Tyskland, var Hitlers ansikt ikke komisk for meg lenger.» Fram gjennom 1930-årene var det nazismens barbari som mer og mer egget all Chaplins dype menneskelighet og engasjerte ham i virkelighetens drama som aldri før. Karakteristiske er disse ordene i boka: «Jeg prøvde å skrive en film for Paulette (Goddard). Men jeg kom ingen vei. Hvordan kunne jeg gi meg i kast med kvinnelig lunefullhet eller tenke på romantikk og kjærlighetskonflikter, mens galskapen ble vakt av den avskyelige og groteske Adolf Hitler?»

Ikke en sosialist og enda mindre en kommunist var det som kastet seg ut i amerikansk samfunnsdebatt da Chaplin gikk opp på talerstolen. Det var i all enkelhet antinazisten, den lidenskapelige humanisten. Og hans første store slag ble Diktatoren (1940).

Diktatoren ble en publikumssuksess i USA, men pressekritikken var blandet, og New York Daily News ga et klart varsel om kommende hets ved å skrive at Chaplin i filmen «pekte på publikum med en kommunistisk finger». Denne sinnssvake påstanden – som gjorde antinazisme identisk med kommunisme – var forøvrig ikke det første stormvarsel. Da Chaplin i 1936 skapte Modern Times, den geniale satiren over industrialisme og automatiseringen av menneskene, lanserte enkelte spaltister på forhånd rykter om at filmen var kommunistisk. Etter premieren skrev de liberale anmelderne at den hverken var for eller mot kommunismen, forteller Chaplin, «og at jeg billedlig talt hadde satt meg på gjerdet».

Chaplin mener selv at innledningen til den egentlige krisen i forholdet mellom ham og amerikanerne kan dateres nøyaktig til en dag tidlig i 1942 da han talte ved et møte som ble arrangert av «Den amerikanske komité for krigshjelp til Russland». På dette tidspunkt virket krigssituasjonen desperat for russerne, og Chaplin gikk helhjertet inn for den amerikanske hjelpeaksjonen: «Russerne er våre allierte, de kjemper ikke bare for sin livsform, men også for vår.»

Nå var han engasjert for alvor, og i 1943 tok han aktivt del i kampanjen for opprettelsen av «den annen front» – et alvorlig indre stridsspørsmål i USA den gang. Og snart begynte det å monne i den prosessen som skulle forvandle filmens største kunstner til en avskyelig samfunnsfiende. Lakonisk forteller han: «Som en følge av mine taler om den annen front, ble mitt selskapelige liv i New York litt etter litt mindre og mindre. Nå ble jeg ikke lenger invitert til å tilbringe helgen på overdådige landsteder.» – Og et sitat til, som forteller mye om Chaplins karakter:

«Jeg hadde nå en følelse av at jeg begynte å bli grepet av et politisk skred. Jeg begynte å analyse re mine motiver: I hvilken grad ble jeg stimulert av skuespilleren i meg og reaksjonen fra et publikum som jeg her personlig møtte? Ville jeg gitt meg i kast med dette don-quijote-eventyret hvis jeg ikke hadde laget en antinazistisk film? Jeg vil tro at alle disse momenter spilte med, men sterkest var likevel mitt hat til og min forakt for selve nazisystemet.»

Da hat-kampanjen mot ham først var i gang, fantes det mere brenne til kjetterbålet, om man rotet litt i fortiden. Og i 1947 var Chaplin en av de 17 som ble innkalt til den herostratisk berømte «Komitéen for u-amerikansk virksomhet». Denne innbydelsen til hekseprosess kunne han avvise ved å minne om at han ikke var amerikansk statsborger, men han spanderte et ikonisk telegram til komiteen:

Vi har gått blindt i heslighet og overopphoping og har mistet vår sans for det estetiske. Vår sans for å leve er blitt avstumpet av profitt, makt og monopolisering. Vi har latt disse kreftene fange oss inn, og har sett fullstendig bort fra de katastrofale følger.

«For å gjøre det lettere for dere, vil jeg fortelle dere det jeg tror dere gjerne vil vite. Jeg er ikke kommunist, og jeg har heller aldri vært med i noe politisk parti eller noen politisk organisasjon i hele mitt liv. Jeg er det dere kaller en ’fredsforkjemper’. Jeg håper dette ikke støter dere –.»

Men Chaplin undervurderte den hat-bølgen som nå rullet mot ham, og til slutt skulle feie ham over Atlanteren. Og framfor alt var han ute av stand til på forhånd å forestille seg de metodene som skulle bli brukt mot ham.

Hans posisjon i USA, den enestående forgudelsen gjennom årtier, druknet rett og slett i en veltende kloakk av rykter og infame provokasjoner. Det var hans «usedelighet» det gjaldt.

I 1942 ble Chaplin – 53 år gammel – gift med den 18 år gamle Oona O´Neill, og har etter 20 års stabilt ekteskap åtte barn med henne.

Filmen Rampelys, kanskje den ypperste Chaplin har skapt, var ferdig i 1952. Den ble boikottet i USA. Chaplin forlot New York med «Queen Elizabeth» samme år.

Atskillige erfaringer forteller at massen av kinogjengere bryr seg lite om å lese bøker om film og filmfolk. Skulle det noen gang bli et unntak fra denne regelen, så må sjansen være der med Mitt liv, og da ikke minst fordi Chaplin ser sin innsats som filmkunstner i et bredt perspektiv mot verden av i dag. Her er et utsnitt fra hans bekjennelse i slutten av boka:

«Det moderne livs stadig økende kompliserthet som akselererer opp gjennom det tyvende århundre, stenger individet inne mellom gigantiske institusjoner som truer fra alle sider, politisk, vitenskapelig og økonomisk. Vi er blitt ofre for en slags sjele-
klimatisering gjennom sanksjoner og bevillinger.

Denne støpeformen har vi funnet oss i å la oss omsmelte i på grunn av vår manglende kulturelle innsikt. Vi har gått blindt i heslighet og overopphoping og har mistet vår sans for det estetiske. Vår sans for å leve er blitt avstumpet av profitt, makt og monopolisering. Vi har latt disse kreftene fange oss inn, og har sett fullstendig bort fra de katastrofale følger.

Vitenskapen har uten klok styring eller følelse av ansvar gitt politikerne og de militære så destruktive våpen at de nå holder skjebnen til ethvert levende vesen på jorden i sin hånd. Denne maktfylde ligger i hendene på menn hvis moralske ansvar og intellektuelle kompetanse er, for å si det mildt, alt annet enn ufeilbar og i mange tilfelle tvilsom, så denne overopphoping av makt kan føre til utslettelse av alt liv på jorden.»

Chaplin er kvalifisert både til Nobels fredspris og til litteraturprisen. Om Svenska Akademin forvirret spør etter litterære prestasjoner, så får vi i all enkelthet minne om at Chaplin også har skrevet sine filmer, og at denne litterære innsatsen i sin art neppe ligger lengre fra statuttenes krav enn Churchills forfatterskap.

Tiden er ikke «inne» til å gi Chaplin Nobelprisen. Det er en skam at han ikke har fått den for lenge siden. Men det fins jo en sterk part som ikke vil like det.

Teksten er forkortet av
redaksjonen


Spalten fra Ny Tids forløper Orientering (1953–1975) redigeres av
Line Fausko. line@nytid.no

Kommentarer