Noam Chomskys dårlige rykte

I Frankrike har Noam Chomsky vært gjenstand for uverdige hets­kampanjer, og i et økende omfang fordi han har vist hulheten i disse diskusjonene om «menneske­rettigheter», som ofte skjuler vestens forbrytelser.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

New York Times, som misliker Noam Chomsky (det er gjensidig), innrømmer tross alt at han er blant våre fremste intellektuelle i dag. Men utenfor instituttene for lingvistikk og Le Mondes spalter, er han fortsatt ukjent i Frankrike.

Nevnes hans navn, er det som oftest i forbindelse med Robert Faurisson eller Pol Pot. Chomsky skal være arketypen på en type intellektuell som fordriver tiden med å bagatellisere eller fornekte forskjellige folkemord, fordi en påminnelse om dem kunne komme til å tjene vestlig imperialisme. Så har han da også bare funnet en liten forlegger som i 1984 utga Reponses inédites à mes détracteurs parisiens – en bok som bestod av brev og én samtale som ikke tidligere var offentliggjort, og som var sterkt beskåret og adressert til aviser som Le Monde, Le Matin de Paris, Les Nouvelles Littéraires – for blant annet å ta til gjenmæle overfor angrpene fra Jacques Attalis og Bernard-Henri Lévy. Derfor er den nylige utgivelsen av enkelte av disse tekstene viktig.

Under Vietnam-krigen hadde Chomskys tekster et visst publikum i Frankrike. Men allerede den gangen begynte en tidligere misforståelse å gjøre seg gjeldende. Blant anti-imperialistene regjerte den dominerende holdningen at man måtte ta parti for eller imot. Man måtte velge side; for Vesten eller for de revolusjonære i Den tredje verden. For Chomsky, som er rasjonalist i den klassiske betydningen av ordet, er en slik innstilling uholdbar. Ikke slik å forstå at han stiller seg over mengden – få intellektuelle er så engasjerte som ham, men hans engasjement bygger på prinsipper som sannhet og rettferdighet, og ikke på ens tilslutning til en eller annen historisk eller sosial retning.

Hans motstand mot krigen skyldtes ikke at han trodde den vietnamesiske revolusjonen ville bringe med seg en strålende fremtid for Indokinas folk. Han mente de amerikanske krigshandlingene var katatrofale fordi de nettopp ikke var motivert utfra et forsvar for demokratiet, men tvert imot hadde til hensikt å hindre enhver form for selvstendig utvikling i Indokina og i Den tredje verden.

Avslører vestens ideologi

Fordi Chomsky holdt fast ved sine prinsipper, var skriftene hans nyttig intellektuelt verktøy for motstanderne av Vietnam-krigen. At Chomsky og hans franske tilhengere ikke hadde samme perspektiv, fikk en underordnet betydning. Den politiske og ideologiske ulikheten kom frem i 1975 i forbindelse med de vietnamesiske båtflyktningene, og i enda større grad da Røde-khmer utførte sine massakrer. Behovet for en syndebukk gjorde at de som hadde motsatt seg Vestens krigføring og imperialistiske holdninger, automatisk ble beskyldt for å være ansvarlige for disse hendelsene. Men som Chomsky bemerket ville det være fullkomment absurd å gi motstanderne av Sovjetunionens invasjon i Afganistan i 1979 skylden for de grusomhetene som ble begått av afganske opprørere etter at de sovjetiske troppene hadde trukket seg ut. Ved å protestere mot invasjonen, ønsket de å unngå en katastrofe, som bare de hadde ansvar for som hadde bestemt seg for å utføre den, og ikke motstanderne. Selv om en slik type argumentasjon nesten er banal, er det så å si ingen som orker å låne øre til slikt på vestlig side.

I Frankrike hadde partitilhørigheten ført til at mange av krigsmotstanderne lullet seg inn i illusjoner om en gylden morgendag for de tidligere koloniene. Beskyldningene tiltok i styrke ved Vietnam-krigens slutt, fordi det sammenfalt med den store vendingen blant franske intellektuelle; med det resultat at de tok avstand fra marxismen og revolusjonene i Den tredje verden. Og sammen med «ny-filosofene» inntok de en vennligsinnet holdning overfor Vestens politikk i Tchad og Nicaragua. En stor del av den franske intelligentsia – og fremfor alt av 68-generasjonen -, som først forholdt seg passive i protesten mot europeiske rakettvåpen (1982 – 83), ble regelrette tilhengere av maktbruk under Golf -krigen, og senere under NATOs intervensjon i Kosovo.

Noam Chomsky, som aldri hadde hatt noen illusjoner å miste, kunne følgelig vedkjenne seg sine standpunkter. Han var hele tiden motstander av militærintervensjonene og embargoene, som hadde forårsaket tusenvis av ofre fra Sentral-Amerika til Irak. For dem som derimot hadde vært del av den omfattende kursendringen, ble Chomsky en underlig og farlig anakronisme. Kunne han ikke begripe at den riktige siden nå var Vesten og dets menneskerettigheter? Og at den dårlige var en blanding av tidligere kolonier og sosialistiske stater som skjulte sitt barbari under et menneskelig ansikt?

Ideologiske mekanismer

En studie av hans intellektuelle arbeid kan gi et svar. En betydelig del av Chomskys arbeider er analyser av de ideologiske mekanismene i de vestlige landene. Når en historiker studerer Romerriket, forsøker vedkommende å se de styrendes handlinger i sammenheng med deres økonomiske og politiske interesser, eller i det minste går ut fra at de hadde slike. I stedet for utelukkende å holde seg til de styrendes erklærte intensjoner, legger historikeren for dagen samfunnets skjulte struktur (makt-konstellasjoner, institusjonelle begrensninger) for å dekode den offisielle talemåten. En slik fremgangsmåte er så naturlig at den ikke behøver å rettferdiggjøres. Man har anvendt metoden på samfunn som gårsdagens Sovjetunionen, og dagens Kina og Iran. Ingen seriøs ekspert ville forklare de styrendes handlinger i disse landene alene utfra de motiver de påberoper seg for å legitimere sine handlinger.

Denne metodologiske tilnærmingen endres fullstendig så snart det er snakk om vestlige samfunn. Da er man så å si nødt til å godta at regjeringenes offisielle intensjoner er den faktiske årsak til deres handlinger. Man kan betvile deres mulighet til å nå sine mål, eller deres intelligens, men å trekke i tvil deres motiver, forsøke å forklare deres handlinger på bakgrunn av krav som mektigere aktører stiller dem, blir ofte oppfattet som udannet tale.

Under krigføringen mot Kosovo diskuterte man NATOs virkemidler og strategier, men ikke selve ideen om en humanitær krig. Man har kritisert USA for sin rolle i Sentral-Amerika på åtti-tallet, men sjeldent er det blitt trukket i tvil at de ville beskytte landene mot den sovjetiske og kubanske faren. Det argumentet som ligger til grunn for denne pussige dualismen i tilnærmingen til politiske fenomener, er at våre samfunn er grunnleggende forskjellig – både fra tidligere samfunnsformer, og fra land som Sovjetunionen eller Kina. Fordi våre regjeringer granngivelig er oppriktige i sin omsorg for enkeltmenneskets rettigheter og for demokratiet.

Men det faktum at demokratiske prinsipper som oftest respekteres i høyere grad «hos oss» enn andre steder, utelukker på ingen måte at man på empirisk grunnlag kan evaluere tesen om Vestens unike karakter. Man kan gjøre det ved å sammenligne to tragedier (krig, sult, drapsforsøk etc.), som er mer eller mindre likeverdige størrelser, og deretter se på reaksjonen hos våre regjeringer og i våre medier. Hvis ansvaret for slike situasjoner ligger hos våre fiender, oppstår det en generell harme, og fremstillingen er fri for enhver form for forståelse. Hvis derimot ansvaret ligger hos våre regjeringer eller våre allierte, blir grusomhetene som oftest bagatellisert. Men hvis våre regjeringers handlinger virkelig sprang utfra den dyptfølte altruisme de påberoper seg, burde de først foreta seg noe med de tragediene som de selv har ansvaret for, i stedet for å prioritere dem som tillegges fienden. Det faktum at det nesten alltid forholder seg motsatt, tvinger en til å holde fast ved anklagen om hykleri. Mange av Chomskys arbeider er fulle av slike sammenligninger.

I Indokinas tilfelle generelt, og Kambodsjas tilfelle spesielt, sammenlignet Chomsky de vestlige regjeringenes og medienes reaksjoner på to grusomheter som fant sted omtrent samtidig: Røde-Khmers massakre i Kambodsja, og Indokinas massakre i forbindelse med invasjonen av Øst-Timor. Det førte til at han ble oppfattet som om han tok Pol Pot i forsvar i sine skrifter.

Både harmen og hykleriet var voldsomt i forbindelse med Kambodsja. Til gjengjeld var tausheten øredøvende blant rikssynserne og i mediene hva angikk Øst-Timor, samtidig som USA og de allierte (deriblant Frankrike) leverte våpen til Indokina vel vitende om at de ville bli brukt på Timor under den indonesiske hærens militæraksjon. For å gi en fullstendig oversikt over dette, må Tyrkia og kurder-spørsmålet tas med; Israel og palestinerne, for ikke å glemme Irak, der man under forehavende av internasjonal rett lar hundretusener tære bort i en langsom død.

Ved å befatte seg med denne typen sammenligninger, har Chomsky inntatt en motsatt posisjon av den kadermentaliteten som har vært dominerende siden den store kursendringen blant de intellektuelle. Men fordi De Gode (Vesten og deres allierte) angrep De Onde (nasjonalistene i Den tredje verden og de såkalte sosialistiske landene) var en slik sammenligning uønsket. Chomsky gjorde det som verre var: Han nektet å akseptere det dobbeltspillet han beskyldte våre regjeringer og medier for, fordi han alltid hadde ment at han først og fremst burde avsløre forbrytelsene til de regjeringer man kunne håpe hadde handlekraft – nemlig våre egne.

Selv om hans arbeider er blottet for illusjoner om de revolusjonære regimene eller frikjennelse av «de andres» forbrytelser, var det nesten ikke til å unngå at nettopp de som hadde næret slike forestillinger og godtatt slike frikjennelser, ville anklage ham for å falle dem i ryggen. Man kan forstå reaksjonen til en del av den franske intelligentsiaen som var beskjeftiget med å brenne det de tidligere hadde tilbedt og med å tilbe det de tidligere hadde brent, og derfor naturlig nok ønsket å hevne seg på andre for de feilene de selv hadde begått. Noe som til tider har irritert Chomsky mer enn det har moret ham.

Faurisson-saken

Det er Faurisson-saken som ligger til grunn for de heftigste angrepene på Chomsky i Frankrike. Robert Faurisson ble oppsagt fra sin stilling som professor i litteratur ved universitetet i Lyon på slutten av sytti-tallet, og stilt for retten fordi han blant annet hadde benektet eksistensen av gasskamrene under den annen verdenskrig. En oppfordring om å respektere hans ytringsfrihet ble undertegnet av mer enn fem hundre personer – blant annet Chomsky. De voldsomme reaksjonene dette vakte, gjorde at han forfattet et lite skrift der han forklarte at å tilkjennegi et menneske dets rett til å gi uttrykk for sine meninger slett ikke er det samme som å dele dem – barnemat i USA og vanskelig å svelge i Frankrike.

Men Chomsky begikk én feil i denne saken. Han ga teksten til en venn av seg, Serge Thion, og tillot ham å bruke den etter forgodtbefinnende. Thion brukte den som innledning i det offentlige minneskriftet til Faurissons forsvar. Siden har Chomsky gjentatte ganger forklart at det aldri var hans intensjon at teksten skulle publiseres til et slikt formål, og at han forgjeves, men uten å rekke det, forsøkte å stanse det.

For å fordømme Chomsky i denne affæren, må man i det minste si hva man faktisk mener er forkastelig: Var det en taktisk feil, eller gjelder det prinsippet om et betingelsesløst forsvar for ytringsfriheten? Når det gjelder ytringsfriheten, bør man også huske på at den ikke har samme uinnskrenkede grunnlag i Frankrike som i USA. Der borte er det få eller ingen som lar seg opphisse av Chomskys innstilling. The American Civil Liberties Union i USA (iblant sammenlignet med La Ligue des droits de l’homme), som har et stort antall antifascister, klager til rettsapparatet hvis man nekter medlemmer av Ku Klux Klan eller nazi-grupperinger å ytre seg. Diskusjonen rundt Chomsky springer derfor ut fra to forskjellige politiske tradisjoner – den ene dominerende i Frankrike, den andre i USA – og har følgelig ingenting med personen Chomsky å gjøre.

I en verden der det store gross av intellektuelle og medier lydig og uten å mukke tilber maktapparatets sekulariserte presteskap, er det å lese Chomsky en øvelse i selvforsvar. Han gjør det mulig å gå klar av den herskende talemåtens tilslørende selvfølgeligheter og nøye selekterte forbitrelser. Men han viser også at for å forandre verden, må man forstå den på en objektiv måte, og at det er stor forskjell på revolusjonær romantikk (som fra tid til annen er mer til skade enn gavn) og samfunnskritikk som både er radikal og rasjonell. Etter mange år med håpløshet og resignasjon, ser det ut til at det er i ferd med å vokse frem en global protest mot det kapitalistiske systemet. En slik protestbølge vil ha mye å hente når det gjelder kombinasjonen av klarhet, mot og optimisme som preger Chomskys verk og liv.

Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Le Monde Diplomatique. Oversatt av Hanne Herrman.

---
DEL

Legg igjen et svar