Hvordan kan fattige eldre bruke sine sårt oppsparte midler på å reise til Saudi-Arabia for å steine djevelen? Hvordan kan en universitetsprofessor skjule ansiktet sitt, eller betrakte hodet sitt som en av kroppens private deler som må skjules?
Hvordan kan verdens ledere stille opp på konferanser og holde taler om økt fattigdom, utvandring, miljøforurensning, epidemier og kriger, uten at en eneste av dem ser seg selv i speilet? Uten at noen av dem tar opp roten til problemene som tar livet av millioner av mennesker? De er raske nok til å rette pekefingeren mot andre, eller mot ofrene for de patriarkalske, religiøse systemene deres som de forsvarer med hud og hår.
Hvorfor straffer vi ofrene mens vi lar gjerningsmennene gå fri – og til og med gjør sistnevnte til globale helter?
Fanfarene som spilles i mediene som forvalter dette systemet, har en viktig rolle: De overdøver grusomhetene. Politiske og religiøse ledere møtes i FNs generalforsamling for å redde menneskeheten fra fattigdom, terror, forurensning og klimaendringer, og fremme bærekraftig utvikling. De bruker nye ord, men essensen er likevel utnytting og kolonialisering. Kapitalismen er fremdeles det eneste systemet menneskene benytter seg av, og det finnes ingen alternativer. Det er det eneste som har vist seg å være bærekraftig i samfunnet vårt over tid.
Ødeleggelsen av av mentaliteten vår, produktiviteten vår og innsatsen vår for selvstendighet og frihet, kompletteres ved at vi mates med villedende vitenskapelige teorier og religiøs terror. Slik fortsetter vi å være slaver av utenlandsk bistand, forbrukere av utenlandske ideer og varer, og avhengige av de rikes veldedighet, donasjoner og lån.
Dette systemet har vært bærekraftig, og derfor opprettholdes også avhengighet, gjeld og inflasjon. Gapet mellom nasjoner og klasser har fordoblet seg i takt med væpnede politiske og religiøse grupperinger. Dette setter kvinnene i en svakere stilling enn mennene, på grunn av alt fra fattigdom, vold og trakassering til krav om bruk av hijab og niqab og handel med de nakne kroppene deres i media og billig kunst.
Det er blitt stuerent å snakke om økende fattigdom så lenge det ikke knyttes til det etablerte klassesystemet. Ordet «klasse» skaper nervøse assosiasjoner til sosialisme, og truer de pengesterke bedriftseiernes interesser – det kan til og med forvandle det trygge, rettroende samfunnet vi lever i til kaos, ateisme, vold og revolusjon. Religiøse (les: politiske) ledere nekter å se koblingene mellom fattigdom og styresett. Det virker som om de later som at fattigdom ramler ned fra himmelen på ordre fra Gud – akkurat som kjønnsbaserte ulikheter, som de benekter at henger sammen med klasseforskjeller eller rasisme. Som om diskriminering på grunnlag av rase, kjønn, hudfarge og religion er atskilt fra andre former for diskriminering, selv om de står tett etter hverandre i kø på de lokale myndighetenes kontorer.
Under Vatikanets kuppel står den moderne (og postmoderne) sivilisasjonens og kapitalismens far. Patriarkatets høyborg med makt over hjemmets lille familie og den større menneskelige familien. I 93 av FNs medlemsland styrer Herren i Det hvite hus og NATO, mens paven kun bestemmer over sjelelivet og livet etter døden. Rent bortsett fra at han har stor innflytelse på de politiske ledernes beslutninger når det trengs. Den verdslige makten er med andre ord ikke helt atskilt fra den religiøse i noe land, inkludert i mitt eget, hvor sjeiken av al-Azhar spiller rollen som pave.
Kanskje er problemet at kvinner må skjule ansiktet sitt, samtidig som kroppen deres er en handelsvare på det frie markedet?
Ingen tviler på at den reelle makten i menneskenes verden er pengemakt, våpenmakt, etterretningsmakt og mediemakt – ikke staver, bønner og røkelse. Det finnes ingen sivil, materialistisk, sekulær stat som ikke ber til disse gudene om å styrke makten sin over landet og familien. Kulturen, kunsten og vitenskapen spiller kun en rolle som verktøy for myndighetene. Ingenting opphøyes, unntatt navn på menn fra de privilegerte klassene innen alle felter: kunst, litteratur, vitenskap, religion, politikk, jus, filosofi og medisin. Slik har patriarkatet opphøyd seg selv gjennom historien og beseiret «moderen». De politiske og religiøse kreftene forvandlet henne fra Isis, gudinnen for visdom og kunnskap, til Eva, djevelens syndige allierte. Siden den gang har kvinnen vært en kropp uten hode og uten sinn. Et vesen med svekket fornuftssans. Fornektelsen av kvinnens hode ble fullendt ved å gjemme det bort under en hijab.
Debatten om niqab i Egypt går nå inn i en ny fase, akkurat som den gjorde i middelalderen, etter at det ble forbudt å bruke den på Universitetet i Kairo og i parlamentet. Det har også oppstått omfattende diskusjoner etter at over tusen pilegrimer i september ble trampet ihjel i Saudi-Arabia, da de skulle steine djevelen. Det er riktig å forby bruk av niqab for å lette kommunikasjonen mellom lærere og studenter, og det er riktig å forby niqab for å hindre valgfusk – mens flere tusen døde pilegrimer unnskyldes med en administrativ feil.
Det legges ikke akkurat til rette for at noen skal kunne gå i dybden av tragediene som gjentar seg i landet vårt. Noen ser nemlig ut til å frykte at røttene til kjønnsdiskrimineringen og den sosio-økonomiske diskrimineringen skal graves opp. De ser også ut til å frykte at den rådende religiøse tankegangen skal kritiseres, eller at folk skal begynne å snakke om fornyelse. Har vi bare et problem med niqab på universitetet og i parlamentet? Er det eneste problemet knyttet til å «steine djevelen» at gatene i Saudi-Arabia er trange?
Eller er det egentlige problemet kanskje at vi ødelegges av religiøs og politisk propaganda, både i utdannelsessystemet og i mediene? At vi lever under et falskt demokrati? At valgresultatene kommer mest an på penger? Kanskje er problemet at kvinner må skjule ansiktet sitt, samtidig som kroppen deres er en handelsvare på det frie markedet? At profitt på handel med våpen, sex og spionasje er ubegrenset? At jenter blir tildekket og giftet bort til eldre menn? At menn skal ha fordeler basert på kjønn, som for eksempel flere koner og alt det deres høyre hånd besitter? At millioner av barn født utenfor ekteskap vokser opp på gata?
Er det egentlige problemet kanskje lovene og etikken? At ofrene straffes, mens gjerningsmennene frifinnes? At vi har religiøse partier i en sekulær stat? Er ikke det egentlige problemet rett og slett diskriminering på grunnlag av kjønn, trosretning, klasse, status, familie og identitet?
Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler.
