«Det finnes intet alternativ!» insisterte Margaret Thatcher på åttitallet. Slagordet belyser noe sentralt ved den nyliberale perioden som hennes drøye ti år ved makten både igangsatte og akselererte i Storbritannia. Enhver alternativ visjon for framtiden fikk etter hvert pustevansker i et politisk landskap hvor tjenester ble privatisert, folk redusert til individualistiske atomer – og historien selv, ved Sovjetunionens opphør, erklært for over. Uten ideologiske konkurrenter fikk nyliberalistene monopol på den politiske forestillingsevnen, og en kapitalistisk realisme festet grepet om sinnet – et bilde av virkeligheten hvor verden var endelig, kun kapitalismen evig.
Sarkar slo tilbake med følgende virale soundbyte: «I’m literally a communist, you idiot!»
Med Capitalist Realism (2009) beskrev den britiske kritikeren Mark Fisher den kvelende kulturelle atmosfæren bak finanskrisen og det kostbare etterspillet. Uten alternativ måtte systemet gjenopplives, ekspertene «modernisere», og teknokratiet leve – alt på fellesskapets bekostning. Tross sin pessimisme peker Fishers klassiker fram mot radikalismen som i dag puster nytt liv i den britiske venstresiden til venstre for . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
