Nigerias usynlige rikdom

Nigerias oljeinntekter kan gjøre ett menneske veldig rikt, mange mennesker rike, men ikke løfte alle innbyggerne ut av fattigdommen alene, påpeker demokratiforkjemper.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nigeria er stemplet som et rikt land i afrikansk kontekst. En rikdom vanlige folk på landsbygda ikke har sett noen ting til; snarere tvert i mot. De har båret byrdene av oljeutvinningen. Det pågår for tiden en hard strid i landet for å øke overføringene til lokalsamfunnet, som i dag kun er sikret 13 prosent av oljeinntektene.

J. Kayode Fayemi, direktør for Centre for Domocracy & Development, poengterer at oljeinntektene alene ikke kan gjøre alle nigerianere rike; de må brukes til utvikling av landet forøvrig.

– Afrikansk fattigdom står på dagsorden, i anledning G8-møtet?

– Ja, Afrika er av og på dagsorden; vi tas nok snart av igjen, sier Fayemi litt oppgitt til Ny Tid.

Regjeringen i hovedstaden Abuja har ligget i en langvarig krangel med Sveits, over tilbakeføring av den formuen tidligere militærdiktator Sani Abacha gjemte i sveitsiske banker. Enighet er oppnådd, men ikke uten at Sveits ville ha et ord med i spillet. De 500 millioner dollar det er snakk om, skal pløyes tilbake til Nigeria i form av utviklingsprosjekter godkjent av Sveits og overvåket av Verdensbanken. Noe som fikk landets tidligere utdanningsminister, Aliya Babs Fafunwa, til å uttale at Sveits må være Europas mest korrupte land. «De vil bestemme over penger de har vært med å stjele!», var hans hjertesukk, til avisen This Day.

Men Sveits krevde mer; det rike europeiske landet klager over en strøm av ulovlige innvandrere fra Nigeria, og krever et samarbeid om å motarbeide dette. For hver nigerianer som Sveits sender tilbake, kommer det tre eller fire nye, klager myndighetene i Bern.

– Utviklingen av oljesektoren er historien om Nigeria. Fra Shell oppdaget olje i landet i 1957, frigjøringen i 1960, og deretter den rollen oljeprodusentene fikk etter oljekrisen i 1973, understreker Fayemi.

I egne lommer

Lokalt står blant annet raffinerienes avbrenning av gass ved fakling i søkelyset. Utslippene av CO2 skader både det lokale og det globale miljøet. Landets største olje- og gassprodusent, Shell, har signalisert at de ikke er i stand til å kutte ut faklingen før 2008. Tvilen er meget nærværende hos lokale politikere, om regjeringens tidsfrist, 2009, kan innfris.

Da Nigeria ble selvstandig republikk i 1963, tilsa lovgivningen at ikke mindre enn 50 prosent skulle tilfalle lokalsamfunnet, 30 prosent til et fond tilgjengelig for alle lokalsamfunn, og 20 prosent til sentrale myndigheter. Delingsmodellen er siden endret.

– Nigerianere får stadig høre at vi er så rike, men lokalsamfunnet får absolutt ikke nok tilbake fra de verdier som hentes ut i deres områder, enten det handler om olje, gull eller andre ressurser. Myndighetene er tvunget til å avsette en liten del av inntektene til lokalsamfunnene. I dag utgjør denne delen 13 prosent. Vi krever at 50 prosent av oljeinntektene skal gå tilbake til lokalsamfunnet sier Fayemi. Det har vært snakk om å overføre mer penger til stats-nivået (fylke), men kravet er klart; midlene må tilfalle lokalsamfunnet.

– Sentrale myndigheter håndterer disse inntektene på vegne av folket. Selvfølgelig har det vært forbedringer siden militærregimets tid, men håndteringen er ikke gjennomsiktig nok, og ikke til folkets beste. Myndighetene opptrer ikke som de folkets tjenere de burde være, påpeker Fayemi.

– Er lokalsamfunnet i stand til å motta og håndtere slike inntekter?

– Egentlig nei, ikke slik det fungerer i dag. Men jeg tenker, hvis du reduserer makten sentralt, vil du samtidig få frigjort makt og kunnskap, som kan settes inn lokalt. I dag reiser alle som vil ha en rolle i dette, til Abuja.

Misnøyen med delingsmodellen kommet best til syne i Niger-deltaet, hvor den største delen av landets peroleumsindustri har sitt utspring. Både Ogoni- og Ijaw-folket protesterer heftig mot manglende innflytelse på petroleumspolitikken.

– Vil en slik økonomisk delingsmodell kunne legge disse protestene døde?

– Ja og nei. Ja, fordi folk ville oppleve at de får en større del av inntektene fra egne områder. Nei, fordi det ville bli mer penger å slåss om, poengterer Fayemi.

Samtidig tror han at lokal styring vil minske korrupsjonen.

– Folk har ingen eiefølelse til statlige penger, og de kan like gjerne godt putte dem i egne lommer. Men folk stjeler ikke lokalsamfunnets penger, det vil bare ramme deg selv. Lokalt finnes en større gjennomsiktighet, folk kjenner deg, kjenner familien din, kjenner din økonomiske situasjon. Og dessuten, Nigeria er et stort land; men 99 prosent har aldri vært i hovedstaden, de har ingen relasjon til Abuja. På den måten vil folk få en mer grunnleggende forståelse for økonomiske spørsmål, sier Fayemi.

Dobbel agenda

Petroleumsvirksomheten er en kapital- og teknologiintensiv industri. Derfor har utenlandske, multinasjonale selskaper drevet utviklingen i Nigeria.

– De multinasjonale selskapene bør være meget lykkelige nå, med en mer transparent, mer demokratisk regjering. Det synes allikevel som de finner seg bedre til rette i et diktatur. Under diktaturet kunne de betale Abuja for å la dem i fred, betale dem for å sende ut soldater for å vokte deres installasjoner. Nå, når administrasjonen er mer demokratisk, synes det som om deres retorikk er endret. Fortsatt er de «lykkelige og optimistiske» i forhold til egen virksomhet, men det synes som flere av dem er desperate for å komme seg vekk. Aktiviteten onshore har sunket med 30 prosent siden 1999, men dette kan også ha en viss sammenheng med at ressursene har minsket, understreker Fayemi.

– For det påligger selskapene onshore et ansvar i forhold til lokalsamfunnet?

– Nettopp, og dette er en pådriver til å dra offshore, eller satse i et annet land. Dessuten opererer alle utenlandske selskap i joint venture med myndighetene, de har ikke noe valg, og de må følge spillereglene, betale skatt osv. Men vi er ikke Røde Kors, sier de, vi er her for å utvikle oljeindustrien, vi er private selskaper. Da vil jeg si: dersom de er private selskaper, kunne de i det minste betale for sitt eget vakthold, og ikke forvente at Abuja gjør dette. De har en dobbel agenda; understreker Fayemi.

EITI-initativet (Extractive Industries Transparency Initaive) er industriens løsning på alle anklagene om korrupsjon og svarte penger. Her forplikter selskapene seg til å offentliggjøre strømmen av penger ut og inn.

– Vi får se hvordan dette fungerer, når vi får tilgang til rapportene etter første halvår, sier Kayemi.

Restrukturering

For økonomisk og demokratisk utvikling må gå hånd i hånd. Borgerkrigen i landet, som i hovedsak foregikk i de oljerike områdene, endte opp med en autoritativ stat. Derfor ble også oljevirksomheten et sentralt ansvar og det ble vanskelig å skille mellom oljen og de sentrale styresmaktene.

– Men hvor blir pengene av?

– Her bør jeg nok skille mellom mine egne og myndighetenes synspunkt. Som representant for det sivile samfunn: ærlig talt, jeg vet ikke. Når det gjelder Abacha, er svaret klart, i hvert fall for en del av pengene, de havnet utenlands. Nettopp det er en indikator, og vi må gjøre noe for å hindre dette. Det er her demokratiprosessen kommer inn, poengterer Kayemi.

Et enkelt regnestykke er nok til å vise hvordan oljeinntektene bør brukes.

– Ganger du årsproduksjonen av olje i Nigeria med en oljepris på 50 dollar fatet, og deler dette på 133 millioner nigerianere, ender du opp med drøyt én dollar per person per dag. Altså, selv om vi skulle få alle inntektene fra oljen, ville ikke den enkelte nigerianer blitt rik, snarere ligget på FNs indikator for fattigdom. Landets inntekter kan gjøre ett menneske veldig rikt, mange mennesker rike, men ikke løfte alle innbyggerne ut av fattigdommen. Derfor må inntektene brukes anderledes, til oppbygging av samfunnet, landbruk, utdanning og demokratibygging. Dette vil måtte innebære en veldig restrukturering av Nigeria, avslutter Fayemi.

---
DEL

Legg igjen et svar