En «New Deal» i Trump-land? 

Trump planlegger store skattekutt i kombinasjon med enorme infrastrukturendringer. Hvor skal pengene komme fra?

«New Deal»: Franklin D. Roosevelt (1882–1945) var presidenten som igangsatte reformprogrammet «New Deal» på 1930-tallet. Trumps nye «deal» er neppe like realistisk. FOTO: Keystone Press

USAs Donald Trump seiler under falskt flagg. Det amerikanske nettstedet CounterPunch uttrykker seg på følgende måte om hans doktriner: «De innebærer at man kan fremme de mest ekstreme krav uten å foreslå måter å følge dem opp på – det er opp til folk selv å bevise at det er bare dreier seg om usann bullshit.» Men likevel kan man påvise at han gjemmer sine løsaktige politiske utsagn bak noen kjente ideologier og teorier. For eksempel er Trump noen ganger i sine uttalelser tilsynelatende en sosialdemokratisk keynesianer med tro på staten, og med referanser til Franklin D. Roosevelts reformprogram «New Deal» når det gjelder offentlig satsing på fysisk infrastruktur. Dette skal gi sårt tiltrengte nye arbeidsplasser og økonomisk vekst. Men hvor er veien dit? Andre ganger er han derimot en ren nyliberalist – imot stat, sosioøkonomisk utjevning og offentlige velferdsordninger. Dette henger ikke sammen.

En aktiv stat. Donald Trumps gjentatte politiske mål er altså utbygging av amerikansk infrastruktur. Altså skal veier, jernbane, havner og flyplasser bygges ut for å skape nye arbeidsplasser og basis for økonomisk vekst – i tråd med Roosevelts «New Deal». Samtidig har USA nesten gigantiske 2 860 000 milliarder dollar i lån internasjonalt. Disse ubetalte regningene vil naturligvis øke faretruende som en følgevirkning av Trumps påståtte infrastruktursatsing. Retorisk er han nykeynesianer og tror på statlige intervensjoner: Den verdenskjente økonomen John Maynard Keynes skapte «The New Deal» i USA i de krisepregede 1930-årene. Politikken betydde omfattende fysisk infrastruktursatsing og oppretting av sosiale ordninger som Medicare, Medicaid og Elderly Care. Politikken bygde på en aktiv stat, på statlige institusjonelle og økonomiske intervensjoner, sosial utjevning og økte offentlige utgifter. Men hvor skal Trump hente pengene til slike formål fra?

Med sikte på industribygging og inntekter innenlands vil han også opprette handelsboikott og tollmurer. Blant annet vil han innføre straffetoll på 40–45 prosent mot Kina og Mexico, så egne varer og tjenester igjen blir konkurransedyktige innenlands i USA, og nye arbeidsplasser og verdier skapes som følge av økt etterspørsel. Kinesiske motreaksjoner som vil ramme USAs egen økonomi, lurer han unna. Ifølge tall taper USA 265 milliarder dollar i året på handelsunderskudd bare overfor Kina. Trump er proteksjonist og nasjonalist. Derfor vil han avvikle frihandelsavtaler og pågående forhandlinger om slike, som TTP (Stillehavsområdet) og TTIP (USA og EU). Selv NAFTA (frihandel mellom USA, Canada og Mexico) vil han oppløse. Proteksjonisme skal råde. Han vil sågar pålegge en streng økonomisk straff for bedrifter som ønsker å flytte kontorer fra USA til utlandet, har han uttalt etter valget.

Rike forretningsfolk. Trump avviser altså nyliberale innstramningstiltak i offentlig sektor og statlig passivitet ved lavkonjunktur og økende arbeidsledighet. En slik økonomisk politikk avvises også sterkt av vår tids nykeynesianerne. Trump og hans rådgivere synes å ha lært retorikken sin av dem. Innstramning vil medføre ytterligere arbeidsledighet – i en ond sirkel. Men Trump er inkonsekvent og fører falskt flagg – for så kommer nyliberalismen inn i hans politikk. I tråd med nyliberalismens ideologiske doktriner satser Trump på en ekspansiv skattepolitikk med reduksjon av skatteprosenten ned til 15 prosent på overskudd og avkastninger. Hvor skal pengene til infrastruktursatsingen komme fra? Mer føderale lån virker ikke sannsynlig, siden USA allerede har utenlandslån til over ørene. Likevel – skattelette har han lovet for de rike. Slik skal industri og arbeidsplasser skapes. Denne mekanismen er for lengst avvist av realiteter og de nykeynesianske økonomene, så her har ikke Trump fulgt med i timen. I en globalisert finansøkonomi skapes det kapital, men ikke nye arbeidsplasser.

Men Trump synes å ha internalisert ideologien nyliberalisme (slik vi ser vår hjemlige blåblå regjering også forkynner en kobling mellom skattereduksjon og investeringer). I USA har Trump fulgt opp sin nyliberalisme med den regjeringen og det kabinettet han så langt har oppnevnt, bestående av rike, nyliberale forretningsfolk og høyrepopulister. Her er noen av dem: Rex W. Tillerson er nominert til utenriksminister. Han er leder av oljeselskapet ExxonMobil. Andrew F. Puzder blir arbeidsminister. Puzder kommer fra jobben som administrerende direktør for CKE Restaurants, som blant annet omfatter fastfoodkjeden Carl’s Jr. Puzder. Steven Mnuchin skal bli finansminister. Mnuchin har jobbet i den mektige investeringsbanken Goldman Sachs i 17 år. Betsy DeVos blir utdanningsminister. Milliardæren DeVos er kjent som en forkjemper for offentlig støttede privatskoler, såkalte charter schools. Wilbur Ross blir handelsminister, og er ellers kjent som investor. Stabssjef blir Reince Priebus, leder for Republikanernes nasjonalkomité, og nasjonal sikkerhetsrådgiver blir Michael Flynn, pensjonert general.

Bullshit? Troen på skattekutt er ideologisk og falsk i kampen mot negative virkninger av globalisering, ledighetskrise og lavkonjunktur, som USA er rammet av. Det er nok derfor Trump så sterkt vektlegger satsing på bygging av fysisk infrastruktur og straffetoll overfor Kina og Mexico. Men som før nevnt og slik han pleier, har han ikke sagt noe om hvordan de motsigelsesfylte tiltakene skal følges opp. Det påtrengende spørsmålet er hvordan infrastrukturen skal finansieres kombinert med skattekutt, og hvilken motreaksjon den økonomiske stormakten Kina vil gi på straffetollen.

Dessuten har den påtroppende presidenten et annet problem: Den sosiale og økonomiske ulikheten har vokst til et nivå vi i Norge så langt ikke kan forestille oss. Men det var fattige, arbeidsløse hvite menn (og kvinner) som stemte ham inn som president i håp om ny satsing og nye arbeidsplasser. På grunnlag av «bullshit»?

Keynesianismen lever fortsatt også i USA. Det er fordi dens teorier minner amerikanerne om Roosevelts «New Deal», som de kjenner godt og på en positiv måte fra historietimene på skolen og college. Dette har Trump og hans rådgivere utnyttet i sin retorikk om mekanismer for å gjenopprette og på sikt bevare en effektiv etterspørsel med full sysselsetting i keynesiansk forstand, som basismålsetting.

Privatisert care. «New Deal»-politikken var i sin tid vellykket. «Sosioøkonomisk utjevning og arbeid» samt en sterk leder som president var nok hva store deler av den fattige Trumps velgermasse trodde på og håpet kunne gjenoppstå. Velgerne hans ønsker seg et Amerika som er «great again». Men hele tiden tyter nyliberale holdninger ut, og den vil gjøre elendigheten til de fattige enda verre. Et prioritert felt for Trump er avvikling av Obamas helseforsikring (Obama Care), som har gitt millioner av fattige amerikanere en garanti ved sykdom. Reformen er for dyr for staten og skattebetalerne, sier Trump. Pengene må omdisponeres til fysisk infrastruktur og økonomisk vekst. Han har også uttalt at han vil privatisere «care»-ordningene fra den gamle «New Deal»-reformen.

Sammen med den lovede skattekuttpolitikken er og forblir Trump en høyrepopulistisk eksponent som tror på sosioøkonomisk ulikhet og konkurranse som drivkraft – både i mikroøkonomien på bedriftsnivå og på makronivå nasjonalt og internasjonalt. Som president blir han en falsk «New Deal»-politiker.

Les også disse i vår artikkelserie «Trumps USA»:

---
DEL