Nestlederstrid

Striden om hvem som skal overta etter Jens Stoltenberg som nestleder i Arbeiderpartiet når stadig nye høyder, og er i ferd med å utvikle seg til et sammensurium av politikk og personlig taktikkeri, ispedd en viktig debatt om kjønnsrepresentasjon i ledende posisjoner. Vi skal ikke begi oss inn på å tolke Arbeiderpartiets vedtekter, men hva […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Striden om hvem som skal overta etter Jens Stoltenberg som nestleder i Arbeiderpartiet når stadig nye høyder, og er i ferd med å utvikle seg til et sammensurium av politikk og personlig taktikkeri, ispedd en viktig debatt om kjønnsrepresentasjon i ledende posisjoner. Vi skal ikke begi oss inn på å tolke Arbeiderpartiets vedtekter, men hva som står i lovene er da heller ikke den viktigste debatten.

Det mest sentrale, sett utenifra, er at norske partier slipper til et bredt spekter av personligheter i den offentlige debatten, og der beslutninger fattes. Da er alder, yrkesbakgrunn og geografisk tilhørighet viktig. Men kjønn er også blant de tingene som må veie tyngst. Enkelte partier, som SV, har en skjev kjønnsfordeling i mennenes favør helt på toppen, men det kompenseres langt på vei av en sterk og profilert kvinnelig leder og andre profilerte kvinnelige toppolitikere. Siv Jensens framskutte og innflytelsesrike posisjon i Frp har trolig større betydning for kvinnenes plass enn om Frp hadde to usynlige kvinnelige nestledere med liten makt. I Parti-Norge fattes svært mange viktige beslutninger helt andre steder enn i toppledelsen; Sentralstyre, stortingsgruppe og gruppeledelse på Stortinget er viktige organer. Med unntak av Frp har samtlige partier jevn kjønnsfordeling i gruppestyrene, til tross for at menn er overrepresentert i gruppene.

Det som forundrer mest, er at flere mannlige nestlederkandidater i Ap gjør et stort poeng ut av at de vil vike plassen dersom fylkeslagene som har foreslått dem ber dem om det. Det er da ikke mer enn å forvente. Men i et parti må de som ønsker seg en posisjon si klart ifra om det. Så er det opp til valgkomité og landsmøte å finne en praktisk løsning. I Arbeiderpartiet finnes det minst to løsninger – dersom man ønsker en av de mannlige kandidatene som nestleder: Enten å utvide ledelsen, eller å velge en kvinnelig partisekretær. Men man kan ikke forvente at kandidatene selv legger kabalen.

Arbeiderpartiets erfaringer fra de siste årene må være at de står overfor grunnleggende politiske utfordringer. Skal det være håp om et nytt venstreflertall i norsk politikk, må Arbeiderpartiet også finne en trygg og troverdig plattform til venstre i det politiske landskapet. Blant Aps nestlederkandidater er det mange som har forsøkt å profilere seg med mer eller mindre populistiske utspill, men få som har signalisert at de forstår kjernen i partiets problemer. Blant dem som har tatt politikken på alvor, er vi sikre på at Trond Giske er den kandidaten som best kan bidra til å løfte Ap ut av dødvanne og bidra til en sterk venstreorientert allianse i norsk politikk.

---
DEL

Legg igjen et svar