Et nesten fullkomment forfatterportrett

Joan Didions nevø har laget den ideelle inngang til hennes forfatterskap.

Kjetil Røed

Joan Didion: The Center Will Not Hold

Griffin Dunne

USA

Det er i grunnen pussig at ingen har laget en dokumentarfilm om Joan Didion, en av de mest respekterte og skattede forfatterne i sin generasjon. I likhet med Rebecca Solnit og Geoff Dyer – for å nevne et par det er naturlig å sammenlikne henne med – er hun en forfatter som gjør skrivingen til en måte å leve på; hun finner ut hvem hun er og hva hun tenker gjennom å skrive. Det er, så vidt jeg kan se, ingen skarpe skiller mellom personen Joan Didion og forfatteren. Når hun har det vanskelig, er det ingen steder utenfor skrivearbeidet hun trekker seg tilbake til. Skrivingen er en slags hjemkomst, eller en måte «å huske hvem hun egentlig er» på, som hun sier mot slutten av The Center Will Not Hold.

Didion skriver seg inn i essayets identitetspolitikk – som startet med Michel de Montaigne på slutten av 1500-tallet – hvor det å undersøke seg seg selv blir en del av undersøkelsen av verden.

Magiske tanker. Det mest slående eksemplet på forholdet mellom liv og tekst er antakelig hennes to siste bøker – De magiske tankers år og Blå kvelder. Den første boken handler om tapet av hennes mann, John Gregory Dunne, den andre om tapet av deres felles datter, Quintana Dunne. Førstnevnte er også den boken flest nordmenn kjenner Didion gjennom – og det er jo ikke så rart, er det fristende å si, for dette er en bok hvor sorgens vesen gjennomleves – gjennomskrives – i detalj.

I øyeblikket kan jeg ikke komme på andre bøker enn Roland Barthes’ bok om tapet av hans mor som har den samme intensiteten og nærheten til hvordan man tenker når man mister den som står en nærmest. Men der Barthes formulerer seg i dagbokaktige, haikuliknende aforismer, er Didion tettere både på hva som skjedde og hvordan hun tenkte i etterkant av dødsfallet.

Hun hadde vansker med å kvitte seg med skoene, for hva om han trengte dem når han kom tilbake?

Hun hadde vansker med å kvitte seg med skoene, for hva om han trengte dem når han kom tilbake?

Intelligent komponert. Dunne forteller historien om Didion kronologisk og former filmen etter sentrale tekster i hennes forfatterskap, som han stopper opp ved og gir oss utsnitt av underveis. Mange historiske klipp fra hennes liv (deriblant flere intervjuer) veves også inn i historien. Men den menneskelige kjernen forankres i Didion selv, som kommenterer både sin personlige historie og sine sine tekster. Det hele får en ekstra varme, siden det er hennes nevø som både er regissør og intervjuer; det er åpenbart at de bryr seg om hverandre. Det er et betakende skue å se den nå 82-årige Didion se tilbake på sitt verk.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.