Et nesten fullkomment forfatterportrett

Joan Didions nevø har laget den ideelle inngang til hennes forfatterskap.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Joan Didion: The Center Will Not Hold

Griffin Dunne

USA

Det er i grunnen pussig at ingen har laget en dokumentarfilm om Joan Didion, en av de mest respekterte og skattede forfatterne i sin generasjon. I likhet med Rebecca Solnit og Geoff Dyer – for å nevne et par det er naturlig å sammenlikne henne med – er hun en forfatter som gjør skrivingen til en måte å leve på; hun finner ut hvem hun er og hva hun tenker gjennom å skrive. Det er, så vidt jeg kan se, ingen skarpe skiller mellom personen Joan Didion og forfatteren. Når hun har det vanskelig, er det ingen steder utenfor skrivearbeidet hun trekker seg tilbake til. Skrivingen er en slags hjemkomst, eller en måte «å huske hvem hun egentlig er» på, som hun sier mot slutten av The Center Will Not Hold.

Didion skriver seg inn i essayets identitetspolitikk – som startet med Michel de Montaigne på slutten av 1500-tallet – hvor det å undersøke seg seg selv blir en del av undersøkelsen av verden.

Magiske tanker. Det mest slående eksemplet på forholdet mellom liv og tekst er antakelig hennes to siste bøker – De magiske tankers år og Blå kvelder. Den første boken handler om tapet av hennes mann, John Gregory Dunne, den andre om tapet av deres felles datter, Quintana Dunne. Førstnevnte er også den boken flest nordmenn kjenner Didion gjennom – og det er jo ikke så rart, er det fristende å si, for dette er en bok hvor sorgens vesen gjennomleves – gjennomskrives – i detalj.

I øyeblikket kan jeg ikke komme på andre bøker enn Roland Barthes’ bok om tapet av hans mor som har den samme intensiteten og nærheten til hvordan man tenker når man mister den som står en nærmest. Men der Barthes formulerer seg i dagbokaktige, haikuliknende aforismer, er Didion tettere både på hva som skjedde og hvordan hun tenkte i etterkant av dødsfallet.

Hun hadde vansker med å kvitte seg med skoene, for hva om han trengte dem når han kom tilbake?

Hun hadde vansker med å kvitte seg med skoene, for hva om han trengte dem når han kom tilbake?

Intelligent komponert. Dunne forteller historien om Didion kronologisk og former filmen etter sentrale tekster i hennes forfatterskap, som han stopper opp ved og gir oss utsnitt av underveis. Mange historiske klipp fra hennes liv (deriblant flere intervjuer) veves også inn i historien. Men den menneskelige kjernen forankres i Didion selv, som kommenterer både sin personlige historie og sine sine tekster. Det hele får en ekstra varme, siden det er hennes nevø som både er regissør og intervjuer; det er åpenbart at de bryr seg om hverandre. Det er et betakende skue å se den nå 82-årige Didion se tilbake på sitt verk.

Filmen berikes også av de mange vennene og samarbeidspartnerne Didion har hatt gjennom årene, ikke minst redaktøren for New York Review of Books – en på alle måter forbilledlig redaktør – som fikk henne til å ta skrittet ut i den politiske kommentaren. Han stolte fullt og helt på Didions dømmekraft da hun ville skrive om de fem unge afroamerikanerne som uskyldig ble stilt for retten etter en voldtekt i Central Park på 80-tallet. Resultatet ble en av hennes beste tekster og et manifest for selvstendig tenkning og for ikke å la seg rive med av hva alle andre mener om en sak.

Løse tråder. Skulle jeg være en smule kritisk, må Dunnes berøringsangst nevnes. Dette gjelder særlig datteren Quintanas død og Didions eget forhold til mat. Det kommer frem i løpet av filmen at Quintana drakk for mye – noe Didion sier direkte (for første gang, antakelig) – men Dunne følger ikke opp saken, noe som er underlig siden drikkingen åpenbart er et sårt punkt for Didion og muligens, får vi en anelse om, også er knyttet til omsorgsforsømmelser fra hennes egen side.

Har hun vært en fraværende mor? Har hun vært for opptatt av skrivingen og kjendisvennene sine? Dette forblir diffust, og burde blitt fulgt opp av regissøren.

Det samme gjelder hennes egen mulige spiseforstyrrelse. Både i dag, men også på eldre foto av henne, ser vi godt hvor syltynn Didion er og var. Når flere venner av henne til og med nevner hvor bekymret de er for matinntaket hennes, er det forunderlig at heller ikke dette følges opp.

Det er et betagende skue å se den nå 82-årige Didion se tilbake på sitt verk.

Barn på syre. I en annen scene, under en av intervjusekvensene hvor The Summer of Love og essaysamlingen Slouching Towards Bethlehem er temaet, får vi høre om Didions besøk på en fest i Haight-Ashbury-distriktet i San Francisco. Her kommer hun over et fem år gammelt barn med hvit leppestift, høy på LSD. Hva tenkte Didion om dette, undres regissøren, hvorpå Didion svarer at det jo «var gull».

Jeg må summe meg et øyeblikk før jeg skjønner at dette var «gull» fordi Didion jo først og fremst er skribent, og at hun så etter innganger til tiden hun levde i, scener som fanget opp dens særegenhet. Men at det nettopp ikke er gull menneskelig sett, blir ikke undersøkt nærmere, ei heller blir det journalistiske gullets beskaffenhet gått etter i sømmene. Jeg får veldig lyst til å se mer graving i hvordan hun tenker om skriving med utgangspunkt i denne scenen, men dette forblir uutforsket.

Slike ting trekker ned, og jeg spør meg selv: Kan det være frykt for å gå inn i de virkelig touchy detaljene som gjør at dette blir hengende i luften? Jeg vet ikke, men til tross for enkelte skjønnhetsfeil er dette likevel et svært godt – og for mange etterlengtet – filmportrett av Didion – og sannsynligvis den beste introduksjonen til henne som finnes.

---
DEL