Neste regime i Irak er, eh … baath-partiet?

Irakerne har fryktet det lenge: Saddam Hussein og hans parti kan være på vei tilbake.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Noen få tusen topptrente soldater fra l’ancien régime klarer selvfølgelig ikke å vinne over amerikanerne i Irak. Men det trenger de kanskje ikke heller. For hvor lenge vil Washington holde 130.000 soldater i sitt eksperimentelle Midtøsten-laboratorium? Og hvor lenge vil de i det hele tatt ha styrker der?

Exit-strategien er klar. Nå er hele prosessen snudd på hodet. Demokratiet skal ikke innføres i logiske etapper der grunnloven kommer først og valgene etterpå. I stedet skal det innføres ved dekret, den 1. juli neste år. Da vil amerikanerne «ende sin okkupasjon.» Makten vil bli overlatt til en provisorisk regjering som deretter skal innføre demokratiet.

Hvis de gidder. Eller kan.

Den nye strategien innebærer at den sivile, amerikanske administrasjonen under ledelse av L. Paul Bremer 3rd (!) trekkes ut. Men soldatene vil bli, i hvert fall noen av dem. Fra 1. juli vil de være «invitert» av den nye irakiske regjeringen. Det minner om satellittstatene i Øst-Europa på 50- og 60-tallet, hvis regjeringer «inviterte» sovjetrusserne både i tide og utide.

Hvor mange soldater vil bli igjen i Irak etter 1. juli, og hvor lenge? Ingenting er sagt, og ingen vet. Men en annen visshet ligger dypt i det irakiske folket: når amerikanerne er ute, er det ingen ting som hindrer Saddam i å være inne. For hvem kan egentlig stanse ham da?

Leviathan på leirføtter

OK. Historien gjentar seg aldri, kanskje ikke som farse engang. For Saddam Hussein er muligens en tapt kraft. Sikkert er det i hvert fall at monster-sønnene hans er døde og at både den ene og den andre i «kortstokken» er arrestert.

Men det er teori. For irakerne som befinner seg på bakken i eget land, er virkeligheten en helt annen. For det de ser, er at amerikanerne er på vei ut og at interimregjeringen ikke har styrke til å overta. Og da er det rett og slett bare et spørsmål om hvem som går inn og fyller vakuumet.

Det er viktig å holde fast ved ett aspekt. Et flertall av irakerne hadde ingen intensjoner om å slåss mot invasjonsstyrkene da landet ble stormet i mars. De var kanskje ikke overvettes begeistret, men heller ikke uttalt fiendtlige.

Et annet poeng som er minst like viktig: et flertall av irakerne vil at amerikanerne skal bli. Meningsmålinger utført i Bagdad viser at seks av ti frykter en for tidlig amerikansk tilbaketrekking. Shia-muslimene i sør har unnlatt å svare på religiøs hat-propaganda som har manet dem til kamp mot de troløse. Kurderne i nord har omfavnet amerikanerne fra første stund.

Likevel gikk det galt, ikke på grunn av misfornøyde irakere som plutselig stormet ut med våpen i hånd, rettet mot okkupantmakten. Det gikk galt fordi «noen» fra det gamle regimet – med eller uten terrorister i sin midte – valgte å sette igang krigen igjen. De siste dagene har lavintensitetskrigen og terroren vokst til en klassisk militær konfrontasjon der amerikanerne for første gang etter 9. april bruker satellittstyrte raketter mot fienden.

Det er gammel historie hvordan baathister-les-terrorister, eller omvendt, lyktes i sin geniale strategi mot FN, Røde Kors og USAs allierte. Det ble for farlig på bakken i Irak, og det siste er at også Japan og Sør-Korea har slengt igjen døra for USA.

Det begynner å bli for hett rundt ørene på USA også. Det begynte å bli blikktak-hett allerede i sommer, før nedskytingen av helikoptre startet. Nå leter USA fortvilet etter en åpning ut. Derfor demokratiet pr. dekret.

Fra å være ambivalent skeptiske, grensende til motvillig håpefulle, drypper irakerne nå av forakt når de snakker om verdens siste supermakt. For Leviathan på leirføtter kan åpenbart bare være supermakt to år av gangen, in between elections, for å si det sånn. Innen 1. juli vil amerikanerne ha gjort det de sverget de ikke ville gjøre: å etterlate irakerne med den varme poteten i fanget.

De som ikke har noe imot å brenne seg, vil plukke den opp.

Minnenes dilemma

Man kunne sett for seg en litt annen utvikling i Irak. For hva ville irakerne ha gjort, stilt overfor trusselen om et nytt baath-diktatur, dersom de hadde vært sikre på at amerikanerne aktet å fullføre jobben?

På den ene siden: et okkupasjonsregime som oppfører seg helt annerledes enn det irakerne hadde trodd; i tråd med ideene til den notorisk beryktede oberst Bryan P. McCoy, på plass allerede i mars: «Krigen er en grusom ting. Jo grusommere den blir, jo fortere vil den være over. Denne krigen vil være over når fluene vandrer inn i øyeeplene til den siste som forsvarte Saddam Hussein.»

Krig er en skitten affære, og Daham Kassim i byen Nassiriya vet det godt. Det var den 25. mars …

«Jeg skulle frakte min kone og fire barn ut av byen. Ved den siste broen før ørkenen sto amerikanerne med sine tanks. Jeg så dem ikke før jeg var 60 meter unna. Jeg ser min kone bli truffet først, i brystet, i beina og i armene. Men hun er ikke død. Jeg er også truffet; i brystet og i beina jeg også. Mawra på ni og Zehra på tre er allerede døde. Mohammed på seks dør fem minutter etter. Mitt siste levende barn, Zainab på fem, blir fraktet til et militært sykehus der hun blir operert. Hun overlever sårene, men dør av kulde samme natt. Vi var blitt kastet ut av sengene i sykehuset, og måtte ligge under åpen himmel. Vi fikk ikke engang et teppe.»

«Det verste,» forteller Daham til den franske avisa Le Monde, med ‘fortrukket ansikt, så han ikke skal bryte ut i hulking,’ «var at verken min kone eller jeg kunne holde rundt henne da hun døde. Vi var ikke i stand til å røre oss på grunn av våre egne skader.»

Okkupasjonen ble definitivt noe annet enn irakerne ventet seg.

På den annen side: minnene om et folkemord-regime som prøver å vende tilbake til makten; som griper til våpen mot okkupantene og deres kollaboratører og som gjør alt for at folket skal tro at de er på vei tilbake. Hvem, om noen, ville man støtte?

Det fins små tegn som tyder på at mange ville meldt seg til tjeneste for okkupasjonsmakten, ut fra tesen: først baath, dernest USA. Informasjonen er usikker, fordi den hviler i amerikanske kilder. Men aldri har så mange irakere påtatt seg sikringsoppgaver som de siste ukene, heter det fra Bremers stab. Det har nærmest eksplodert, forteller Coalition Provisional Authority til amerikanske aviser.

Det er et tanke-eksperiment, hva som ville skjedd hvis… Men som vanlig har USA begynt å sage over den grenen de sitter på. For nå skal de jo ut. Og hvis det er noe et folk ikke våger, så er det å hjelpe et okkupasjonsregime som etterpå vil overgi det. Men hvorfor kan ikke irakerne stole på USA når de sier at de «vil bli i Irak så lenge det er nødvendig?»

Sprekker i panseret

Fordi det ikke er noen grunn til å stole på dem. Historien taler mot amerikanerne. Det er bare ti år siden de stakk av med halen mellom beina fra et annet land fordi 18 små soldater var blitt trukket døde gjennom gjørma i Mogadishu.

Landet var Somalia, og året var 1993.

Helt fra første stund; fra mars da krigen åt seg langsomt opp gjennom landet, har irakerne lett med lys og lykte etter tegn på sprekker i panseret. De har funnet dem også. En politiker der. En senator der. En tilfeldig uttalelse fra en forsvarsminister. En uheldig bemerkning fra en president.

Uroen gikk over i tvil som gikk over i resignasjon eller sinne. Konklusjonen var klar tidlig: det var slett ikke sikkert at USA hadde viljen til å slå ut Saddam og hans styrker militært. Det var likeledes ikke sikkert at de hadde evnen eller viljen til å mose alle landets terrorister, fengsle dem som fengsles burde, sette inn et dugelig regime og etterlate seg et land hvor harmonien rådde og demokratiet var sikret.

Etter hvert gikk resignasjonen og sinnet over i sikker viten: amerikanerne ville sende Irak-filen ut i cyberspace uten engang å sørge for at FN tok over i det tomrommet som med sikkerhet ville følge.

Istedet satset USA på interimregjeringen; det såkalte styringsrådet, som har falt amerikanerne i ryggen med sine konstante forsøk på å få makten overført til seg. Vi kan, sier styringsrådet, ta ansvaret for sikkerheten til dette landet. Overlat tingene til oss, og alt vil bli såre vel.

Det er den samme linja som Frankrike har lagt seg på. Og det har gjort det lett for amerikanerne. Nå kan de gi etter og overlate demokrati-byggingen til det supperådet av eksil-irakere og muslimske ledere som de har innsatt. Det skal gjøres på følgende måte:

Det skal utarbeides en foreløpig grunnlov for Irak. Deretter skal det opprettes en lovgivende forsamling, utpekt av de lokale rådene som i sin tid ble utnevnt av USA. Dette «parlamentet» skal så sette sammen en provisorisk regjering. Neste skritt blir å velge en grunnlovgivende forsamling, noe folket skal gjøre. Det er en gavepakke til shia-muslimene, som vil få langt større innflytelse i en grunnlovgivende forsamling valgt av folket snarere enn av amerikanerne, siden shia-muslimene jo utgjør 60 prosent av den irakiske befolkningen.

Formelt er sluttresultatet av denne prosessen at styringsrådet opphører å eksistere. Men det gir lave odds å tippe at mennene og kvinnene i dette rådet mer eller mindre vil gå rett over i den provisoriske regjeringen. Ikke minst gjelder det fordi den etniske og religiøse kabalen i styringsrådet er fiks ferdig.

Og etter det? Ferdig – kom og tørk! Demokratiet er innført. Det vil ikke bli noe nederlag for USA engang, fordi de bare vil si at «vi gjorde det vi kom for.» Og dessuten: vi gjorde det verden ønsket at vi skulle: vi trakk oss ut.

Seierherrene ikke bare skriver historien. De definerer den også. Anklagene vil selvfølgelig hagle; om at USA skapte en borgerkrig i Irak og et nytt «safe haven» for terrorister. Men «who cares.» Og langt viktigere: Hvem vil ha den reelle makta i landet?

Variabelens ytterkanter

Variabelen er antall amerikanske soldater. 130.000 soldater: Kampene mellom okkupasjonsstyrken og baathistene nærmer seg en virkelig krig. Marionette-regjeringen har den formelle makta, men hviler på amerikanske bajonetter.

En slik krig trenger ikke få noen avklaring. Den kan – teoretisk – pågå i tiår fordi det tidligere regimet ikke er sterkt nok til å vinne, og fordi USA ikke er sterk nok til å knuse motmakten.

Det har ikke skjedd i historien ennå at en stormakt har vunnet over en gerilja. Noen ganger har geriljaen vunnet over stormakten, men det er bare fordi prisen for den overlegne parten har blitt for høy; ikke at den nødvendigvis har tapt militært.

Det er nettopp en slik strategi Saddam og hans «alte kameraten» satser på. Og det virker. For det paradoksale er jo at amerikanerne nesten ikke mister folk på bakken i Irak i det hele tatt, sammenlignet med andre kriger. (I Vietnam gikk det 60.000 mann) Men allerede nå begynner den politiske prisen å bli for høy.

Og da er man ved variabelens andre ytterkant. 0 soldater: Alternativ A: Den sterkeste parten i Irak tar makta. Det er baath-partiet, med sin effektive organisering, sin politiske base i sunni-triangelet og sine lojale sikkerhetsstyrker.

Alternativ B: Det blir borgerkrig. Rett og slett; mellom en eller flere parter.

Og hvem vinner en sånn krig? Ikke interim-regjeringen, med sine liksom-politikere. Ikke shiaene, med sin manglende koordinering. Ikke kurderne, som ikke er interessert i resten av Irak. Ikke sunniene – i og for seg; men baath-partiet.

Historien er en vanskelig ting. Kanskje vil utviklingen i Irak ta en helt annen vei. Poenget er at irakerne tenker at slik kan det gå. Og det er dramatisk for forholdet mellom et folk og et okkupasjonsregime.

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here