Neste år, kjære?

Selv den som venter på noe godt, må av og til smøre seg med tålmodighet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Onsdag startet valgkampen før parlamentsvalget i Afghanistan. 40 millioner stemmesedler er trykket i Østerrike og Storbritannia, flydd inn på russiske Antonov AN 124. Blekk, som ikke skal gå å vaske av tommelen, er flydd inn fra Canada. Spredd ut over landet med fly, bil, esel eller til fots. 5800 kandidater, hvorav 582 er kvinner. Men hvordan bygger man et demokrati?

Norge har funnet det betimelig å styrke vaktholdet ved sin ambassade i Kabul. Til tross for at alle rapporter så langt har fortalt at flertallet av de internasjonale styrkene har ligget i Kabul, nettopp for å sikre ambassadene. Og næringslivet.

Og norske hjelpeorganisasjoner har funnet det best å demontere skiltet over inngangen, Norwegian … Aid For ikke alle har forstått at det er typisk norsk å være god. Selv FN får unngjelde. For det er ikke lenger mulig å skille de fra dem.

USA, selve sjefen her, Nato, som leder for den internasjonale koalisjonen, og FN, de setter alle sin lit til det kommende parlamentsvalget, wolesi jirga, som er planlagt avholdt 18. september. Allerede utsatt to ganger, og få vil sette sin hatt på at det går denne gangen heller. Men når JEMB, komiteen som er satt til å gjennomføre valget, for to uker siden meldte at de fortsatt manglet 32 millioner dollar, kom pengene raskere enn de gjorde da det ble klart at barn døde av matmangel i Niger.

For vi vil hjem. Men det er en god skikk at du skal rydde og vaske etter deg når du drar. Og ta med deg søpla ut. Men uten et folkevalgt parlament i ryggen, blir president Hamid Karzai lite annet enn en marionett. Hvor trådene som styrer han er mer enn synlige.

Men hvordan var det nå egentlig vi gjorde dette, bygde demokratiet? Eidsvold? Karlstad? Eller var det Halden? 100 år lang tid. Og amerikanerne lærer en lekse; ikke alle nøyer seg med et teselskap i Boston, hvis de misliker en okkupant, les:kolonimakt.

Forsiktige anslag sier at 900 mennesker er drept i kamp så langt i år. Ifjor gikk det med tilsammen 700. Men nå vil vi hjem. Og ikke minst amerikanerne, som kanskje aller helst vil ha flere av sine i Irak. Først sa de 2002. Ifjor sa de «neste år». Nå gjentar de seg selv: «neste år».

Men hvordan var det nå egentlig vi gjorde dette? Parlamentsvalget ble av mange avlyst, dersom ikke det ble fløyet inn flere soldater for å overvåke stemmegivningen. Soldatene kom. Nå er det ikke lenger bare amerikanerne som våger seg utenfor hovedstaden. I nord og vest patruljerer soldater av andre najonaliteter. I sørøst er det fortsatt «vill vest», en jobb for amerikanere og ferske afghanske rekrutter.

Men veien hjem er ofte lenger enn veien ut. For Afghanistan er ikke bare fjell og ørken; det er også en gedigen hengemyr. «Afghanistan er et 20 års vågestykke», sier den kanadiske general Andrew Leslie. Han har drøyt ett tusen undersåtter i Afghanistan, og kan altså ikke love å komme hjem med det første. Ikke engang neste år.

Han legger ikke skjul på problemet: «for hver du dreper, skaper du 15 nye som vil ta has på deg», uttalte han nylig til CBC. Men hvordan var det nå vi gjorde dette? Med lov skal landet bygges? Men da må vi i det minste ha et parlament, som kan vedta disse lovene. Og et rettsvesen som kan håndheve lovene. Og et folk som tror på dem.

Samtidig ser Pakistans Pervez Musharraf endelig muligheten til å bli kvitt disse siste 150.000 afghanske flyktningene han har hatt residerende i flyktningeleire vest i landet siden Sovjetunionen fant det for godt å innvadere Afghanistan i desember 1979. Den mektige unionen orket bare 10 år i landet. Uten noen gang å forsøke å bygge noe demokrati.

Men de afghanske flyktningene har blitt etablert etter 25 år i utlendighet og trenger litt mer tid til å pakke, enn fristen Musharraf har gitt dem; 31. august. Og dessuten, det er ikke så enkelt. For pashtunere på pakistansk side er ikke mindre pashtunere enn de pashtunerne som kom fra Afghanistan. » De afghanske flyktningene «kom til sine egne». Dessverre har alle forsøk på å føre delstaten Pakchunkwa tilbake til Afghanistan mislykkes,» påpekte pakistanske Zartasha Qaisar Khan, ansatt i Flyktningehjelpen, overfor Ny Tid på forsommeren.

Grensen de to landene i mellom ble trukket av britene. De brukte nesten 200 år på ikke å bygge et demokrati, men snarere det motsatte. Klarer «vi» å bygge et demokrati i Afghanistan på 20 år, bør «vi» havne i historiebøkene, ikke bare som invasjonsmakt og okkupant.

---
DEL

Legg igjen et svar