Nektet å la seg temme

Når Kareem Amer forteller folk at han har sittet fire år i fengsel på grunn av blogging, reagerer mange med å heve brynene. «Av og til får jeg inntrykk av at folk i Norge tror blogging handler om de små tingene i hverdagen,» sier han. «For meg handlet det om å kunne skrive det jeg […]

Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 26.05.2015

Når Kareem Amer forteller folk at han har sittet fire år i fengsel på grunn av blogging, reagerer mange med å heve brynene. «Av og til får jeg inntrykk av at folk i Norge tror blogging handler om de små tingene i hverdagen,» sier han. «For meg handlet det om å kunne skrive det jeg ville uten å bli sensurert.»

Kareem ble født i 1984 og vokste opp i en religiøs, salafiorientert og streng familie i Aleksandria. Da han var 20, begynte han å studere jus ved det islamske Al-Azhar-universitetet.

«Jeg opplevde så mye urettferdighet og undertrykkelse av menneskene rundt meg at jeg til slutt ikke kunne gå rundt og tie stille om det,» sier Amer om hvordan uttrykksbehovet hans vokste seg sterkere. «Min far ga ikke søstrene mine noe valg når det gjaldt hijab – de måtte gå religiøst korrekt kledd fra de var små. Nå, når de er voksne, får de ikke gå alene ut av huset. Det er ikke greit å behandle andre mennesker på den måten.»

Men det kom noe godt ut av det, mener Amer. «Presset på å ta islamske jusstudier ga meg avsmak for religiøse autoriteter. Hver gang faren min snakket negativt eller nedsettende om en forfatter, og det gjorde han ofte, fikk jeg en ubeskrivelig trang til å lese nettopp den forfatterens bøker,» forteller han. «Hjemme hos oss var det ikke engang tillatt å ha vanlige aviser og blader – de var umoralske. En dag kom jeg hjem med et ungdomsmagasin som het ’He and she’. Faren min rev det i fillebiter. Moren min mente at tv var den enøyde antikrist som nevnes i Koranen.»

Amer forteller at det var en milepæl å fylle 16 år – da kunne han gå på biblioteket alene. «I Egypt må du ha eget ID-kort for å slippe inn på biblioteket, og det får du ikke før du er 16. Men fra da av bodde jeg så å si på biblioteket, og leste absolutt alt jeg ikke fikk lese hjemme eller på Al-Azhar. Så du kan si at familien min gjorde meg en tjeneste og viste meg vei i livet, selv om det ikke var den veien de pekte på.»

Lukkede aviser. Helt fra Kareem var liten gutt fikk han høre mye hatpropaganda om USA – en avskrivning som fungerte på samme måte som tilfellet var med bøker og populærkultur. «Jeg ble veldig interessert i USA! Jeg husker at en av propagandakassettene jeg hørte da jeg var ti år gammel, tok for seg noe som ble kalt ’barnevernet’. Predikanten som talte fortalte med forferdelse at i USA kunne et barn som ble slått av foreldrene, ringe etter hjelp fra andre – og foreldrene kunne risikere fengsel,» forteller Amer. «Jeg på min side syntes det hørtes ut som en fantastisk ordning, og tenkte at vi kanskje hadde noe slikt i Egypt også, uten at jeg hadde fått det med meg. Så jeg ringte politiet. Jeg fortalte dem som sant var at en person hadde holdt meg fast og slått meg, flere ganger. Jeg kunne høre at de tok meg svært alvorlig, og jeg ble ubeskrivelig lettet. De ba om adressen min, og skulle komme med det samme. De ville vite hvem som hadde slått meg. I bestyrtelsen sa jeg at det var min far. Da kjølnet interessen betraktelig. ’Din far kan gjøre hva han vil med deg’, sa de, og la på.»

Amer forteller at han egentlig ikke gjorde så mye aktivt opprør i familien. «I grunnen prøvde jeg bare å unngå den behandlingen jeg så at søsknene mine fikk, og holdt meg stille i bakgrunnen. Men jeg tenkte mye på egen hånd, og lengtet etter å få uttrykke meg.» Som ung gutt begynte han følgelig å skrive artikler om menneskerettighetssituasjonen i Egypt, og håpet på å få dem publisert.

Men i Egypt har alle avisene en egen politisk agenda, og tette bånd til myndighetene. Amer lette lenge etter en mulig publiseringskanal for artiklene han skrev. Han begynte å sende inn til avisene, men oppdaget fort at det i realiteten ga ham flere hindre enn muligheter.

«Kritiske artikler blir ikke publisert. Noen ganger blir du ikke direkte avvist, men avisen tilbyr seg å sensurere artikkelen før den trykkes. Jeg sa alltid nei til det. Jeg vil ikke behandles som om jeg gjør noe galt. Men så, i 2004, oppdaget jeg bloggmediet, og innså at det var en perfekt kanal – jeg kunne skrive det jeg ville, og alle som har interesse av å lese kan finne frem til artiklene selv via nettet,» forteller Amer og smiler.

Like før valget i Egypt i 2005 begynte Amer å publisere selv på nettet. «Jeg mente det var på høy tid at Mubarak gikk av etter å ha sittet ved makten i 24 år. Jeg fant dessuten en nettside hvor jeg kunne sende meldinger til Det muslimske brorskapet. Dermed ble artiklene mine også sendt direkte til dem det handlet om. Jeg skrev om hvordan de støttet Mubarak som president, og om myndighetenes sterke bånd til både salafibevegelsen og brorskapet. Jeg tok opp at direktøren for al-Azhar og Islamsk forskerråd hadde gått ut og frarådet landet mot å holde valg, siden vi allerede hadde en sittende president. De mente frie valg ville være destabiliserende.»

Bloggerbevegelsens begynnelse. En måned etter at Mubarak vant valget i 2005 med 88 prosent av stemmene, oppsto et gateopprør i Amers hjemby Aleksandria. En CD med et teaterstykke hadde blitt spredd rundt i byen. Mange mente at stykket var et angrep på islam, og protestene som fulgte, ble til angrep mot byens koptere som fikk skylden for å ha produsert CD-en. Kristne butikker ble rasert og plyndret. «Heldigvis klarte sikkerhetsstyrkene å forhindre et angrep på kirken i byen, men dette hysteriet førte til at jeg klandret islam for mye. Og da skrev jeg min mening om det på bloggen.»

Fem dager senere ble Amer arrestert av sikkerhetsstyrkene. «De kom inn, ransakte huset og beslagla alle notatbøkene mine.  Foreldrene mine fikk sjokk da de oppdaget hva jeg hadde skrevet. Jeg ble satt i arrest på politistasjonen. Det var selvfølgelig en fullstendig lovstridig arrestasjon – myndighetene benyttet seg simpelthen av kaoset i Egypt til å trakassere meningsmotstandere. Etter at jeg hadde sittet inne i nesten 20 dager, begynte andre bloggere i Egypt å stille spørsmål om hvor jeg hadde blitt av. Jeg ble sporet opp, og satt fri etter en kampanje som ble startet over nettet. Dette var begynnelsen på bloggerbevegelsen i Egypt,» forteller Amer.

Som student havnet Amer ofte i konflikter med professorene sine. «Jeg hadde egentlig aldri noe ønske om å studere ved det islamske universitetet, men systemet i Egypt er slik at hvis du først har gått på al-Azhars skoler, har du ingen mulighet til å bytte til de offentlige skolene eller universitetene. Du er fanget. Familien min lot meg ikke engang velge en vitenskapelig retning på al-Azhar, jeg måtte ta shariastudiene. Det ble for mye for meg,» forteller han. «Jeg endte opp med å argumentere mot professorene midt i forelesningene. Jeg er overbevist om at menneskenaturen er slik at vi vokser opp og ønsker å være frie, men på veien blir vi undertrykt og knekt av samfunnet rundt oss, vi blir temmet. Min egen far var kommunist på 80-tallet, og ville studere teatervitenskap – men hans far mente kunstnere var noen sulliker, og tillot det ikke. Tenk hvordan livet kunne vært hvis vi ikke lot andre styre valgene våre.»

Amer fortsatte å ytre seg fritt på bloggen selv om han allerede hadde vært arrestert. «En dag ble jeg kalt inn til rektor. Han viste meg en av artiklene mine, og spurte om det var jeg som hadde skrevet den. Jeg sa ja. Rektoren fikk meg til å skrive under en erklæring på at jeg har møtt opp på kontoret og bekreftet dette,» forteller Amer.

«Kort tid etter blir jeg innkalt til avhør hos politiet. Jeg ville ikke møte. Jeg kunne ikke gå med på at myndighetene skulle kontrollere folk på den måten, og jeg respekterer ikke lover som begrenser friheten min, så jeg kontaktet en advokat. Dessverre er mange av menneskerettighetsadvokatene i Egypt bare ute etter å mele sin egen kake, og advokaten min var kompis med etterforskerne. Han overtalte meg til å møte opp til avhøret, som endte med at jeg ble idømt en permanent utvisning fra universitetet.»

Amer lyser opp når han kommer til slutten av denne historien: «Og det føltes som om jeg ble sluppet fri fra et fengsel! Plutselig hadde jeg andre muligheter åpne.»

Ble fengslet. Men gleden skulle vise seg å bli kortvarig. Noen dager senere ble Amer arrestert på nytt og dømt til fire år bak murene for blasfemi og presidentfornærmelse. «I bunn og grunn hadde jeg ikke skrevet noe annet enn at jeg tror på grunnleggende menneskerettigheter,» sier Amer. Dommen ble anket to ganger, men begge ankene ble avvist. «Ifølge loven skulle jeg også ha blitt løslatt etter å ha sonet halve dommen, men jeg ble holdt tilbake av ’sikkerhetsgrunner’. Så redde er de. Nå prøver jeg egentlig bare å komme over denne perioden av livet mitt, og komme meg videre. Jeg satt fire år i fengsel. Det er ikke det verste som kan skje.»  Flere organisasjoner aksjonerte for å få løslatt Amer. I 2012 kom han til Bergen som fribyforfatter via PEN International.

Amer undrer seg over den islamske bevegelsen i Egypt. «Jeg lurer på hvor det egentlig kommer fra. Det er en katastrofe at de har så mye innflytelse. Det islamske brorskapet har blitt erklært forbudt, men det skjedde for første gang allerede på 50-tallet, og har ingenting å si i praksis. På 70-tallet endret mye seg i Egypt. Det kom mange utenlandske arbeidsfolk til landet, og folk begynte i større grad å definere seg selv som muslimer – i motsetning til de ukjente ’andre’ – og mange islamske bevegelser blomstret opp,» forteller Amer. «Dessuten har vi siden den tid blitt utsatt for en massiv misjonsvirksomhet fra Saudi-Arabia, som aldri har glemt at Egypt invaderte landet deres en gang på 1800-tallet. De vil hevne seg ved å vinne en ideologisk krig.»

Mest av alt skylder Amer på Anwar Sadat: «Han tillot brorskapet å drive aktivitetene sine for å kvele kommunistbevegelsen. All galskapen i Egypt i dag stammer derfra. Ekstremisme var et helt marginalt fenomen, men det har oppstått takket være politikk, under statens paraply.»

Dessuten har islamistene lært å snu kappen etter vinden, ifølge Amer: «Salafiene støttet Mursi, men da det begynte å se dårlig ut for ham, distanserte de seg. Da han ble avsatt, kunne de igjen si ’vi støtter regimet’, og gikk hardt ut mot det islamske brorskapet.»

«Hjemme hos oss var det ikke engang tillatt å ha vanlige aviser og blader – de var umoralske.»

Feminisme. Kaoset gjør det vanskelig å se en fremtid for Egypt. Amer har valgt å distansere seg. «Det blir for mye for meg. Jeg må leve videre. Når jeg ser på nyhetene, ser jeg ikke noe håp. Jeg tror ikke på at islam kan reformeres. Presidenten holder taler om islamreform bare for at vi ikke skal defineres som terrorister,» sier Amer, som mener åpen diskusjon umuliggjøres: «Et populært talkshow i Egypt tok opp temaet om islamreform, og verten argumenterte for at islam i seg selv ikke er problemet. Han mente at det har utviklet seg i gal retning fordi muslimer legger for stor vekt på å følge sunna, det vil si alt det Muhammed gjorde og sa. Verten mente vi kunne legge fra oss dette – ’siden det er menneskelige valg, kan vi selv bestemme om det er bra for oss eller ikke,’ som han sa,» forteller Amer. «Dagen etter våknet verten til et fullt frontalangrep fra al-Azhar og ble dømt for blasfemi, og tv-showet ble tatt av luften. Da verten prøvde å forsvare seg med å si at han kun hadde gjort det presidenten ba om – å reformere islam – ble svaret fra myndighetene at en slik reform må skje innenfor al-Azhar. De vil ikke overlate til enkeltmennesker å velge selv. Det er et maktsirkus.»

«Jeg er overbevist om at menneskenaturen er slik at vi vokser opp og ønsker å være frie, men på veien blir vi undertrykt og knekt av samfunnet rundt oss, vi blir temmet.»

Amer er som menneskerettighetsforkjemper også engasjert i kvinners rettigheter. «En av forfatterne min far forbød meg å lese, var Nawal Saadawi. Som tenåring lette jeg opp bøkene hennes på biblioteket, og de har hatt stor innflytelse på meg. Jeg var så heldig å få treffe Nawal etter at jeg slapp ut av fengselet. Det merkes at vi har et generasjonsgap mellom oss – vi tenker forskjellig – men jeg har blitt utrolig inspirert av hennes ideer om feminisme og frihet. Jeg ser for eksempel ikke hijaben som noe positivt. De fleste er enten tvunget eller presset av samfunnsnormer til å bruke den. Dette kan endres hvis kvinnene får velge selv – det vil si, de skal heller ikke presses til å ta den av, men de må ta sine egne avgjørelser.»

Amer forteller om en annen liberal skribent som nylig startet en aksjon i Kairo, der han oppfordrer kvinner til å komme til Tahrirplassen og ta av seg hijaben der. Han skriver at de ikke skal være redde for å bli angrepet – det skal være menn der for å beskytte dem. Amer er skeptisk til aksjonen. «Han går også ut i fra at kvinnene er svake og trenger beskyttelse. Kvinner blir undertrykket og forskjellsbehandlet fordi de er for svake til å kreve sin rett, når de ser på seg selv som svakere mennesker som trenger beskyttelse. Vi må slutte å beskytte! Kvinner blir trakassert av menn – og så skal de bli beskyttet av menn? Det er bare enda en runde i den samme sirkelen,» sier Amer engasjert. «Kvinner får gjennomgå mye i sosiale medier også,» fortsetter han. «Egypt har en del sarkastiske nettsider. En av dem publiserte en fiktiv nyhet om at det var funnet en kur mot alle virus – og at Nawal Saadawi tok kuren, men døde likevel. Det er ille nok i seg selv, men det som er verre, er jo at folk ikke engang tar sarkasmen: De hopper rett på og sprer slike ’nyheter’ videre som om det skulle være Guds straff mot den onde feministen. Jeg testet det selv en gang – jeg tagget Nawal Saadawi i en tweet, og 97 prosent av svarene jeg fikk, var rent hat rettet mot henne,» forteller han. «En yngre egyptisk feministaktivist ble utsatt for en falsk dødsannonse merket ’Guds hevn’. Når hun fortsatt publiserer, har hun begynt å tagge innleggene sine fra tettstedet Hell her i Norge. ’Writing from Hell’, står det da. Hun har humor.»

Amer smiler og senker skuldrene: «Nå skal jeg bare komme videre med livet mitt her i Norge. Boken min om opplevelsene i Egypt vokser sakte men sikkert, og jeg har startet på prosessen med å komme meg inn på høyere utdannelse. Det er en lang vei å gå – jeg må starte fra videregående skole og ta språkopplæring – men jeg kan endelig følge drømmen min om studere det jeg selv vil. Det er godt å være fri.»

Koehler er oversetter og skribent.


Utdrag fra Kareem Amers blogg

Blogger og sosiale medier har blitt viktig for regimekritiske mennesker som sensureres av myndigheter og tradisjonelle mediekanaler. Men at bloggene er mer tøylesløse gjør dem selvfølgelig ikke risikofrie – tvert imot, politiske bloggere arresteres og fengsles mange steder i verden. I Egypt ble Kareem Amer den første bloggeren som uttrykkelig ble arrestert for å nettpublisere meningene sine. Den 22. februar 2007 ble han dømt til fengselsstraff for å ha fremmet antireligiøse ideer, og for å ha fornærmet president Hosni Mubarak.
Det følgende utdraget er fra et blogginnlegg Amer skrev i juni 2012, som skildrer oppholdet i Hadra-fengselet i Aleksandria.

Fengselsoppholdet

De første dagene i varetekt i Hadra-fengselet var tøffe. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg noensinne skulle tvinges til å få barbert av alt håret, eller bli kledd naken foran vaktene og kroppsvisitert for å sikre at jeg ikke hadde med meg penger eller narkotika.

Deretter ble jeg satt på glattcelle. Det eneste som var i cellen, var et teppe. Jeg la meg på halve teppet, og dekket kroppen min med den andre halvdelen. Vinteren i Aleksandria er bitter og kald. De tyve tilmålte minuttene jeg hadde til å gå på toalettet hver dag, var den eneste tiden jeg hadde utenfor cellen på to måneder. Jeg tuller ikke når jeg sier at det som hjalp meg å komme gjennom denne harde tiden, var historien om Sophie Scholl. Hun var med meg i ånden. Jeg vet det, innerst inne. Oppholdet mitt var motsetningsfylt. Selv om det varte i en evighet, smilte og spøkte jeg alltid med vaktene – som hadde forventet at jeg skulle knekke sammen fra første stund. Men Sophie, samt en annen jente jeg var forelsket i, hjalp meg å holde ut.

Sahar, vår tids Sophie Scholl. Jeg hadde ikke truffet henne mer enn to ganger før jeg ble arrestert, men det var alt som skulle til. Denne jenta hjalp meg, uten å rakke ned på meg for noe. Hun var ikke mer enn nitten år gammel da jeg traff henne for første gang under et besøk i Kairo. Hun skilte seg ut fra alle andre.

Sahar var – og er fremdeles – en fri kvinne i ordets rette forstand og med alle assosiasjoner som hører til. Det er sjelden man møter mennesker som lever ut det de mener og tror på. Men den måneden var en slik måned. Ingen har rett til å ta friheten fra en ung jente som har tro på seg selv, og har innsett dybden av at hun er fri. Hun betalte en høy pris for det, men det har ikke endret henne. Jeg skal ikke gå inn på flere detaljer om det – det vedkommer kun henne.

Jeg ville bare takke noen av dem som hjalp meg, som jeg hadde å tenke på da jeg satt i fengsel. Jeg kan, uten å overdrive, si at jeg kunne holde meg i live på grunn av dem.

Da jeg ble satt på glattcelle i avdeling C i Hadra-fengselet i Alexandria, så jeg bilde av en ung kvinne som var risset inn i veggen. Jeg lot som hun var Sahar. Så begynte jeg å sette min egen psykologiske motstandsplan ut i livet. Redskapene mine var noen ark og en penn jeg fikk tak i fra noen andre innsatte. Jeg begynte å skrive en spesiell type dagbok. Poenget var ikke å nedtegne vanskelige hendelser i fengselet. Jeg prøvde snarere å kommunisere med meg selv og skårene i veggen som liknet jenta jeg var glad i. Det liknet faktisk veldig. På et sted der jeg ikke fant noen andre som lignet meg selv. Jeg begynte å forestille meg at Sahar var hos meg i cellen hver kveld. Jeg skrev og fortalte henne hva jeg gjorde hver dag.

Jeg tuller ikke når jeg sier at det som hjalp meg å komme gjennom denne harde tiden, var historien om Sophie Scholl.

Både vaktene, offiserene og de andre fangene undret seg over hvordan jeg kunne smile hver dag, trass i de harde fengselsdagene. Jeg fikk ingen besøk. Kun en venn av min bror kom, men han ble vist bort av vaktene. Jeg forestilte meg at Sahar leste alt jeg skrev. Noen ganger prøvde jeg å finne på hva hun ville skrevet tilbake. Denne dialogen fortsatte helt til jeg slapp ut.

I virkeligheten hadde jeg ingen mulighet til å kommunisere med den ekte Sahar før jeg slapp ut av fengselet. Trass i alt som har skjedd, vil jeg alltid sette pris på og ha med meg vennskapet jeg har hatt med dette vakre og vennlige mennesket.


Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler.

http://www.kareem-amer.com

Gratis prøve
Kommentarer