Nekrasov: «Magnitskij var ingen varsler»

I forbindelse med Ny Tids sak om filmen The Magnitsky Act understreker regissør
Andrei Nekrasov i dette tilsvaret at Magnitskij ikke ble drept, men døde av forsømmelse.

Ny Tid påstår i februar at de har oppdaget dokumenter som gjør at de kan avsløre feil i dokumentarfilmen The Magnitsky Act – Behind the Scenes. Journalist Øystein Windstad unngår beleilig det faktum at alle dokumentene de omtaler, er detaljert gjennomgått i filmen, i tillegg til svært mange andre forhold.

Den rettsmedisinske rapporten Windstad refererer til for å underbygge at Sergej Magnitskij ble banket opp i fengsel, sier tydelig at Magnitskij døde av kardiomyopati, en tilstand assosiert med diabetes og hepatitt. Hverken min film eller russiske myndigheter har noensinne benektet at Magnitskijs håndledd hadde blåmerker og skrubbsår, men disse var åpenbart forårsaket av håndjern.

De andre blåmerkene på Magnitskijs hender befant seg på de innerste knokene – ikke på fingrene, slik Windstad påstår. Dette indikerer selvskading, og i filmen viser jeg at Magnitskijs advokat Dmitrij Kharitonov kort etter klientens død sier at blåmerkene på knokene var resultat av at Magnitskij slo på en metalldør. Kharitonov var en del av Bill Browders team, og var også advokaten til Magnitskijs mor. Han kan ikke mistenkes for å ha vridd på fakta til fordel for myndighetene.

Den rettsmedisinske rapporten som hverken Browder eller Windstad betviler, har følgende konklusjon om blåmerkene: «Disse skadene anses ikke å ha vært skadelige for helsen, og har ikke hatt innvirkning på årsaken til Magnitskijs død.»

Europarådets spesialrapportør i Magnitskij-saken Andreas Gross sa til kamera at Magnitskij ikke ble drept, men døde som følge av forsømmelse.

Nevner ikke vold. Windstad bruker uttrykket «i direkte kontrast» når han omtaler de russiske dokumentene og filmens konklusjoner. Dette er åpenbart feil, og gjør at vi stiller spørsmål ved Ny Tids motivasjon. Det er påfallende at Windstad ikke nevner uoverensstemmelsene mellom Browders påstander og sakens kriminaltekniske funn.

Ble ikke journalisten imponert av Browders historie om at Magnitskij ble slått i hjel på cellen av åtte opprørspolitifolk, når til og med den amerikanske rettsmedisinske rapporten som ble bestilt av Browder, oppgir at Magnitskij døde som følge av hjertesvikt og ikke nevner noen voldsutøvelse?

Browder påstår at Magnitskij ble torturert i «358 dager», mens faktum er – som jeg påpekte for Windstad – at Magnitskij satt i en «eliteblokk» i Matrosskaya Tishina-fengselet i tre måneder. Det var også her magnaten Khodorkovskij satt i fangenskap. Som vist i filmen skriver Magnitskij at han frem til 26. juli 2009, altså i løpet av åtte måneders forvaring, ble godt behandlet av legene.

Jeg fordømmer det russiske fengselssystemet. Magnitskijs fengselsforhold har imidlertid ingen logisk kobling til historien om tyveriet, som er det sentrale for vår filminnspilling. Denne koblingen er en villfarelse, beregnet på å føre oppmerksomheten vekk fra store uforenligheter i Browders påstander – som at Browder ikke hadde kontroll over selskapene sine, som ble brukt til å stjele penger fra den russiske sentralbanken.

Misvisende. Windstad omtaler «en offisiell rapport om Magnitskijs arrestasjon og død» fra juli 2011. Men dokumentet journalisten henviser til, er faktisk kalt «en midlertidig/innledende konklusjon». Det er på fem sider og er ikke datert.

Her er det én setning som nevner en «mistanke» om voldsbruk, men uten henvisninger til kriminaltekniske bevis. Og viktigst av alt: Kirill Kabanov (én av tre personer bak rapporten) innrømmet under ed i amerikansk rett at all informasjon han hadde om saken da den foreløpige konklusjonen ble underskrevet, kom fra Browder.

Jeg fordømmer det russiske fengselssystemet. Magnitskijs fengselsforhold har imidlertid ingen logisk kobling til historien om tyveriet.

Min hovedtese er at historien om «varsleren Magnitskij» ble skapt av Browder flere måneder etter Magnitskijs arrestasjon, og nesten ett år etter Magnitskijs påståtte varsling til politiet den 5. juni 2008.

Windstad utfordrer mine funn og siterer Magnitskij, som hevdet at en politibetjent kunne vært involvert i svindelen. Nok en gang glemmer Windstad noe avgjørende: Han setter ikke dato på sitatet. Journalistens glemskhet er underlig, og blir ekstra påfallende når han nevner en dato i setningen som følger det datoløse sitatet: «I løpet av politiavhøret den 5. juni 2008 forklarte han (Magnitskij) …». Leseren kan komme til å tro at det datoløse sitatet om tyveriet av 230 millioner hører til den samme tidsperioden som avhøret i juni 2008. Dette er klart misvisende.

Browders beretning er basert på ideen om at Magnitskij ble arrestert og drept som hevn for sin varsling til politiet i to møter, 5. juni og 7. oktober 2008. Magnitskij ble arrestert 24. november 2008. Sitatet Windstad glemmer å datere, er fra 14. oktober 2009, og kan ikke på noen måte tolkes som grunnen til at Magnitskij ble arrestert. Det finnes heller ingen annen dokumentasjon på at Magnitskij skulle ha anklaget politiet for tyveriet før arrestasjonen. Alt dette påpekte jeg i mine eposter til Windstad.

I de samme epostene foreslo jeg at vi definerer begrepet varsler, i tillegg til ordet anklage. Det vestlige etablissementet bruker disse ordene i Magnitskijs tilfelle for å si at han måtte bøte med livet for sine avsløringer. Er det greit å hoppe bukk over det faktum at det ikke finnes beviser for avsløringene som angivelig førte til arrestasjonen?

Før Magnitskij ble arrestert (for skatteunndragelse, ikke relatert til tyveriet), ble historien om svindelen og Browders anklager mot politiet dekket i detalj av russisk presse: Ingen ble bebreidet for det, langt mindre arrestert.

Browder fortalte selv sin historie om «selskapstyveri» i intervju med en russisk radiokanal 29. juli 2008. Her sa han ingenting om Magnitskij.

Ikke betalt av Putin. Sannheten er at Magnitskij var regnskapsfører for Browders selskaper siden 1990-tallet, samtidig med at de ble brukt i forbindelse skattesvindelen. Magnitskij ble innkalt til avhør hos politiet – han gikk ikke dit frivillig som varsler. Han gikk heller ikke til pressen eller andre med informasjon, slik en varsler kunne gjort. Den 14. oktober 2009, nesten ett år etter at han ble arrestert, forsvarer Magnitskij seg selv ved å legge skylden på andre. Han fremlegger ingen bevis. Gjør dette ham til en varsler?

I Ny Tids «gravesak» skapes en beretning rundt Browders anklager mot meg, der han påstår at jeg ble betalt av Putin eller Putins venner for å lage filmen. Dette bidrar til å plante et fiktivt motiv: at jeg er dømt til å betale 700 000 kroner til en amerikansk stiftelse. Dette er renspikket løgn. Jeg ble ikke spurt om dette i forbindelse med intervjuet, og Ny Tids redaktør har i ettertid sagt at de kun hadde én kilde på dette: Browders assistent.

Ny Tids artikler utgjør en skammelig svertekampanje som forsøker å ødelegge mitt rykte og min karriere. Dette betyr kanskje lite for andre enn mine aller nærmeste. Men selv om de gjentar Browders gamle løgner, retter artiklene et nytt angrep mot filmen vår, med Browders enkle mål for øyet å holde den borte fra et større publikum. Det bør etter min mening bry langt flere enn bare mine nærmeste.

Nekrasov er regissør av filmen The Magnitsky Act – Behind the Scenes.

 Les også Helsingforskomiteen: «Magnitskij var en varsler» og flere artikler i Magnitskij saken her.

---
DEL