Nei til EU pynter seg retorisk

Jeg utgir i høst boka Det lille livet. Boka handler særlig om utryddelsen av «de andre», det ikke-menneskelige livet. 24 prosent av alle pattedyrarter regnes som utrydningstruet av «oss». I Norge er over 3000 arter i fare, omtrent halvparten på grunn av Norges ynkelige, enprosents barskogvern. I boka bruker jeg tre sider på EU, og […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg utgir i høst boka Det lille livet. Boka handler særlig om utryddelsen av «de andre», det ikke-menneskelige livet. 24 prosent av alle pattedyrarter regnes som utrydningstruet av «oss». I Norge er over 3000 arter i fare, omtrent halvparten på grunn av Norges ynkelige, enprosents barskogvern. I boka bruker jeg tre sider på EU, og konkluderer – trist og motvillig – med at artsvernet i Norge vil styrkes vesentlig ved et medlemskap. Nestleder i Nei til EU, Tine Larsen, tøver debatten til ved å påstå her i avisen at jeg av hensyn til en art, ulv, ser bort fra alt negativt ved et EU-medlemskap.

Nei-siden brukte i -94 slagordet «miljø, solidaritet og folkestyre» som verdigrunnlag. Larsen er vågal nok til å påstå at disse verdiene ennå gjelder. SVs nei-mann Inge Ryan trakk for få år siden i Ny Tid opp et program for distrikts-Norge: Mer dreping av utrydningstruede pattedyr, billigere strøm og billigere flybilletter. Resulterte dette utspillet i et hav av steilende, verdimessige nei-folk? Ikke? Men da er jo to av tre punkter i verdigrunnlaget bare festretorikk. Eller fins det en nei-motstand mot økt oljeutvinning, økt strømforbruk, økt veibygging? Mot at bensinen blir billigere hvert år, målt etter kjøpekraft eller mot den enorme veksten i flytrafikken? Mot Norges kraftige CO2-vekst? Hvor står nei-folket i Nord-Norge når det gjelder å pumpe opp gigantiske mengder CO2 fra Barentshavet?

Ja, EU har en fryktelig fiskeripolitikk – noe EU er klar over, og diskuterer. Norge prioriterer ressurssløsende trålere. Oppdrett av laks er proteinimperialisme – kunsten å forvandle tre matfisk til en – og kan i tillegg komme til å utrydde villaksen. Jeg hører ingen nei-protester. Kraftforforbruket i norsk kjøttproduksjon er høyt, og det har en rekke skadevirkninger. Noe av innholdet er soya dyrket der Amazonas-regnskogen nylig ga tapt etter et titalls millioner av år. Antagelig belaster Norge per capita jordens ressurser mer enn noe EU-land. Ingen EU-land har en så ondartet rovdyrpolitikk, og EU ville etter alt å dømme tvunget på nei-folkets kjernetropper et utvidet barskogvernet. Nei til EU gjør det lett for seg med sitt skarpe blikk for EUs svarte sider og sitt blinde øye for Norges. Strategisk er det forståelig, men dermed kjemper ikke nei-folket lenger – iallfall delvis – for spesifikke verdier, tvert imot er verdiene da et effektivt glidemiddel i forsvaret av egne, økonomiske interesser. Sp kjemper for støtteordningene i landbruket, også når det går på bekostning av matimport fra u-land – som under noen betingelser er solidaritetspolitikk. Samtidig forlanger Sp økt liberalisering av verdenshandelen med fisk, mot u-landenes protester. Hadde frihandel med jordbruksprodukter gagnet Norge, er det knapt en hemmelighet at både Sp og Bondelaget ville kjempet for frihandel.

Nei til EU tier diskret om Norges bidrag til skjevfordeling, ressursoverforbruk og artsutryddelse.

Åslaug Haga kaller i Ny Tid min nye ja-posisjon for «Steinar Lems dødslinje». Det er litt uklart om det er jeg eller norske arter som vil dø ved et eventuelt EU-medlemskap. I beste fall ingen av partene, iallfall ikke med det første. Hun sier videre at «Fjernstyring fra Brussel ikke er det miljøbevegelsen trenger». Brussel har ikke truet med å fjernstyre norske miljøorganisasjoner. Derimot trenger miljøet i Norge sårt at noen fjernstyrer Åslaug Haga. Hun må hindres i å få makt til å utrydde høytstående pattedyr fra Norge med den begrunnelse at de, i likhet med mang en senterpartist, spiser kjøtt. Hun må hindres i sin kamp mot å øke det statlige barskogvernet til 5 prosent, et minimum for å sikre hundrevis av arter overlevelsesmuligheter. Av hensyn både til det vergeløse, ikke-menneskelige livet, og av hensyn til opplevelsesmulighetene for kommende generasjoner – må Haga styres slik at hun ikke får gjennomført sin vernepause, som vil ødelegge umistelige naturtyper som ennå er intakte. Også SV trenger overvåking og motstand. Partiet har ikke vist noen økologisk uro ved tanken på å regjeringssamarbeide med Sp. SV representerer i dag selv en konvensjonell vekstpolitikk, som både skal øke det norske privatforbruket inn i evigheten, og finansiere en flom av både utmerkede og mer tvilsomme fellesgoder.

For Nei til EU er verdigrunnlaget redusert til punktet om folkestyre. Folkestyre forstått som lokale og nasjonale flertallsavgjørelser er et gode som lett slår over i det katastrofale om det ikke balanseres av andre verdier. Kanskje jeg for Nei til EU kunne foreslå verdiene «miljø» og «solidaritet»?

Mitt ja-standpunkt er problematisk, og jeg har fått noen dårlige kamerater. Derfor kommer jeg til å forholde meg kritisk både til EU – og til Norge.

Steinar Lem er aktuell med boka «Det lille livet».

---
DEL

Legg igjen et svar