Nei-ligaen lammes ei

Under overskriften «Lammer Lem nei-ligaen?» har Christer Gulbrandsen skrevet et innlegg i Ny tid 14/10 til støtte for Steinar Lem. Dette var ment som et motinnlegg til to av oss som er medlemmer av Nei til EU og som stilte oss kritiske til Lems begrunnelse for å skifte side. At Gulbrandsen er uenig med undertegnede […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Under overskriften «Lammer Lem nei-ligaen?» har Christer Gulbrandsen skrevet et innlegg i Ny tid 14/10 til støtte for Steinar Lem. Dette var ment som et motinnlegg til to av oss som er medlemmer av Nei til EU og som stilte oss kritiske til Lems begrunnelse for å skifte side. At Gulbrandsen er uenig med undertegnede når det gjelder sak, er helt greit. At han nærmest latterliggjør Tine Larsen (nestleder i Nei til EU) og meg for vårt EU-syn, er ikke greit. Personangrep er en uverdig form for debatt-teknikk.

Så til saken. Gulbrandsen oppfatter at Euratom-direktivet utelukkende handler om hvordan vi kan beskyttes mot bl.a. radioaktivt avfall. Det er ikke til å undres over at han oppfatter det slik, da direktivet, tilsynelatende, dreier seg nettopp om dette. Offisielt handler Euratom-direktiv 96/29 av 13. mai 1996 om å få en internasjonal standard for strålevern for arbeidere i atomindustrien og vanlige borgere. Med radioaktivt avfall menes i denne sammenheng lavradioaktivt, også kalt «lavdosestråling». Det er imidlertid slik at EU har lang tradisjon for å framheve det som er bra ved en lov eller et direktiv og tilsløre/omskrive det som er dårlig. Derfor er det ikke alltid like lett å finne fram til det essensielle.

I mitt innlegg i Ny tid 23/9- 05 under tittelen «Når Steinar Lem roper ulv», nevner jeg at Euratom-direktivet åpner for at visse typer radioaktivt avfall fra kjernekraftverk kan gjenvinnes og resirkuleres i produksjonen av forbruksvarer. Dette betviler Gulbrandsen sterkt. Men denne bestemmelsen kommer klart til uttrykk i Euratom-direktivet, avsnitt 4, artikkel 6, hvor det framgår at stoffer med radioaktiv eller «ioniserende» stråling er tillatt i forbruksvarer. I den danske oversettelsen av direktivet, (som ikke er oversatt til norsk) fremgår det at dette «er retfærdiggjort ved deres økonomiske, samfundsmessige eller andre fordele i forhold til den sundhedsskade som de måtte foraarsage».

Man er altså klar over at det kan forårsake helseskade, men av hensyn til økonomiske fordeler, vil man likevel tillate det. Men man anbefaler i pkt. 3a), «at enhver bestraaling med henblik paa optimering, holdes paa saa lavt et niveau, som det med rimelighet er muligt under hensyn til oekonomiske og sociale faktorer». Med andre ord: fortjeneste går foran hensynet til helse og miljø.

Ettersom all ioniserende stråling innebærer helserisiko, er slike strålevernstandarder politiske avveininger mellom nytte og risiko. En kan derfor si at disse standardene er politiske størrelser.

Så litt historikk. Euratom-traktaten er ikke med i EØS-avtalen og Euratom-direktivet er aldri blitt godkjent i Norge. Likevel fikk Euratom-direktivet som kom i 1996, også stor betydning for Norge. Myndighetenes første skritt i retning av en tilpassing til direktivet, kom med «Lov av 12. mai 2000 om strålevern og bruk av stråling». Lovens formål er, ifølge § 1: «å forebygge skadelige virkninger av stråling på menneskers helse og bidra til å beskytte det ytre miljø». (Ot.prp. nr. 88, 1998- 99). Det viser seg at Euratom-direktivet er blitt brukt som modell for vår nye lov om strålevern.

Lovendringen begrunnes med å tilpasse lovgivningen til dagens behov og å «få en norsk lov-givning som er i pakt med moderne internasjonale prinsipper».

§ 20 lyder: «Statens strålevern kan nekte import eller omsetning av ethvert produkt eller stoff og enhver vare som kan medføre en helse- eller miljørisiko på grunn av stråling, forutsatt at dette ikke strider mot internasjonale avtaler som Norge er tilsluttet». Dette betyr i klartekst at det er lov å innføre radioaktive varer, selv om de medfører helse- og miljørisiko, hvis de kommer fra et land Norge har handelsavtale med. Vi har, som kjent, EØS-avtalen med EU, derfor gjelder det også Norge. Men siden Euratom-direktivet ikke er med i EØS-avtalen, hadde vi ikke trengt å innarbeide det i norsk lovgivning. Forøvrig et godt eksempel på at Norge er mer EU-vennlig enn EU-landene selv.

Men det er et tillegg til direktivet, og det er det viktigste. Her viser det seg at det virkelige målet er å endre grensene for når et stoff skal behandles som radioaktivt avfall. I tillegget er det en liste over 300 isotoper både naturlige og menneskeskapte) med nye grenser for tillatt radioaktivitet. For noen av stoffene er de nye grenseverdiene endret slik at disse ikke trenger å behandles som radioaktivt materiale. En viktig premiss for denne dereguleringen, er at dette ville gjøre det billigere å rive gamle atomkraftverk og dermed kunne bygge 2. generasjons kraftverk.

Atomindustriens avfallsproblem har aldri blitt løst, og det forverrer seg når et økende antall gamle reaktorer, plutoniumfabrikker og andre atomanlegg må rives. Det nye direktivet gjør at atomindustrien kan uttynne radioaktivt avfall med vanlig avfall, og deponere det som søppel eller bruke det til bygningsmaterialer, til forbruksvarer eller i militærindustrien.

I Artikkel 6.3a i direktivet står det at alle utslipp av radioaktivitet skal være så små som mulig når det er tatt hensyn til økonomiske og sosiale faktorer, og i Artikkel 6.5.at det ikke er lov å tilsette radioaktive stoff med vilje i produksjon av mat, leker, smykker og kosmetikk.

Litt av en innrømmelse !

Gullbjørg Røisli, styremedlem i Akershus Nei til Eu.

---
DEL

Legg igjen et svar