Nei, vi elsker ikke NATO

Aksjonen for politisk militærnekting retter oppmerksomheten mot NATOs mål og strategi. Vi har ikke soldater med vern om «rikets sikkerhet» som eneste oppgave, men NATO-soldater som er lydige tjenere for den største og mest offensive krigsmakt i historien. Spørsmålet blir derfor ikke lenger hvilke verdier en kjemper for, men hvilke verdier en kjemper mot, når en stiller seg til disposisjon for US-Army, avdeling Nord-Norge.

Eriksen skrev for Ny Tids forgjenger Orientering.

Fra Orientering 28.okt 1967

Utgangspunktet for begrepet politisk militærnekting er at militærapparatet ikke kan vurderes atskilt fra politikken, og at Norge ikke kan vurderes atskilt fra NATO og USA. Som Jens Bjørneboe har skrevet: Samfunnet oppdrar ungdommen etter idealet kjemp for alt hva du har kjært. Underforstått: Man skal ha kjært det samme som samfunnet, dvs NATO. Det er forutsetningen for at det skal bli lettere å både leve og dø.

US-Army/Avd. Nord-Norge. I boken Nei, vi elsker har alle forfattere, under ledelse av Arnulf Kolstad, sett det som sin hovedoppgave å tegne opp et verdensbilde med konflikten mellom de rike og de fattige land i sentrum. Vi blir gjennom handelsstatistikker og beskrivelser av USAs strategi i den tredje verden tvunget til å se vårt eget ansikt, tvunget til å erkjenne ansvaret for våre forbrytelser. Det humanistiske søndagsbilde av vår fredsvilje og vår «innsats» for u-landene blir slått i stykker. Hykleriet blir avslørt på hver eneste av bokens 194 sider.

Aksjonen for politisk militærnekting retter oppmerksomheten mot det som akademisk kalles integrasjonen i NATO, og som på norsk betyr at hele militærsystemet er underkastet NATOs mål og strategi. Vi har ikke noe norsk forsvar, bare et NATO-forsvar. Vi har ikke soldater med vern om rikets sikkerhet som eneste oppgave, men NATO-soldater som er lydige tjenere for den største og mest offensive krigsmakt i historien. Spørsmålet blir ikke lenger hvilke verdier en kjemper for, men hvilke verdier en kjemper mot, når en stiller seg til disposisjon for US-Army, avdeling Nord-Norge. Det er derfor galt å tale om NATOs fellesforsvar, uten samtidig å tale om NATOs fellesangrep. Angrepet på de fattige folk som kjemper for sin frihet og sin rett til å overleve trusselen om sultedød.

Et utvidet freds- og voldsbegrep. Det har lenge vært ført en debatt om et utvidet forsvarsbegrep, og det er selvsagt viktig å vurdere hvilke kortsiktige tiltak som er mulige for å snu utviklingen bort fra dagens sterile maktpolitikk. Men viktigere er det å tale om et utvidet fredsbegrep, begrep som omfatter den del av jordas innbyggere som politisk og materielt lever i ufrihet og nød som omfatter de fattige bønder som kjemper i Vietnam, i Bolivia, i Angola og Mocambique. Og viktigst er det i dag å drøfte et utvidet voldsbegrep, å beskrive den direkte og indirekte vold som vi hver dag er medskyldig i gjennom militærpolitikk, vår allianse med Portugal og USA, vår handelspolitikk og vår posisjon som et ledd i de internasjonale kapitalinteressers kamp for status quo. I enkelte områder av verden blir det brukt aktive voldsmetoder mot de mennesker som sosialister ser det som sin oppgave å støtte. Alle tilløp til kamp mot dagens økonomiske system blir slått ned med brutale midler. Vi gjør det også mer humant og indirekte gjennom den økonomiske maktpolitikk som beskyttes av vår militære overlegenhet. Vi kaller det f.eks. handelspolitikk, og får ikke blod på hendene. Vi løper ikke ut på fronten og anvender drapsmetoder innlært på rekruttskolen, vi er «bare» med på å dele byttet.

En krig med 30 millioner ofre i 1967. Alle som uten motstand går inn som brikker i dette systemet, kjemper i virkeligheten mot sosial frigjøring, og bidrar til å gjøre kløfta mellom fattige og rike dypere. De er allerede med i en krig, en verdensomspennende krig som i 1967 vil kreve 30 millioner sultofre. Det vi kaller u-landenes problemer er ingen naturkatastrofe som utelukkende fortjener humanistiske tanker, eller som Unge Høyre løser ved å øke en Isolert norsk budsjettpost. Rune Skarsteins glitrende artikkel – Dei fordømde – viser at det, er et spørsmål om en helhetssituasjon som skyldes den vestlige overklasses økonomiske, politiske og militære organisering av verdenssamfunnet. Derfor er vi allerede engasjert i den skitneste og mest urettferdige av alle kriger. Det er en krig som krever ofre i en målestokk som får tapslistene fra den andre verdenskrigs skyttergraver til tallmessig å fortone seg som bagateller. I denne krigen fortjener de vår støtte som er desertører, og som gjennom politiske handlinger går til angrep på årsakene.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.