Nei, vi elsker ikke NATO

Aksjonen for politisk militærnekting retter oppmerksomheten mot NATOs mål og strategi. Vi har ikke soldater med vern om «rikets sikkerhet» som eneste oppgave, men NATO-soldater som er lydige tjenere for den største og mest offensive krigsmakt i historien. Spørsmålet blir derfor ikke lenger hvilke verdier en kjemper for, men hvilke verdier en kjemper mot, når en stiller seg til disposisjon for US-Army, avdeling Nord-Norge.

Eriksen skrev for Ny Tids forgjenger Orientering.

Fra Orientering 28.okt 1967

Utgangspunktet for begrepet politisk militærnekting er at militærapparatet ikke kan vurderes atskilt fra politikken, og at Norge ikke kan vurderes atskilt fra NATO og USA. Som Jens Bjørneboe har skrevet: Samfunnet oppdrar ungdommen etter idealet kjemp for alt hva du har kjært. Underforstått: Man skal ha kjært det samme som samfunnet, dvs NATO. Det er forutsetningen for at det skal bli lettere å både leve og dø.

US-Army/Avd. Nord-Norge. I boken Nei, vi elsker har alle forfattere, under ledelse av Arnulf Kolstad, sett det som sin hovedoppgave å tegne opp et verdensbilde med konflikten mellom de rike og de fattige land i sentrum. Vi blir gjennom handelsstatistikker og beskrivelser av USAs strategi i den tredje verden tvunget til å se vårt eget ansikt, tvunget til å erkjenne ansvaret for våre forbrytelser. Det humanistiske søndagsbilde av vår fredsvilje og vår «innsats» for u-landene blir slått i stykker. Hykleriet blir avslørt på hver eneste av bokens 194 sider.

Aksjonen for politisk militærnekting retter oppmerksomheten mot det som akademisk kalles integrasjonen i NATO, og som på norsk betyr at hele militærsystemet er underkastet NATOs mål og strategi. Vi har ikke noe norsk forsvar, bare et NATO-forsvar. Vi har ikke soldater med vern om rikets sikkerhet som eneste oppgave, men NATO-soldater som er lydige tjenere for den største og mest offensive krigsmakt i historien. Spørsmålet blir ikke lenger hvilke verdier en kjemper for, men hvilke verdier en kjemper mot, når en stiller seg til disposisjon for US-Army, avdeling Nord-Norge. Det er derfor galt å tale om NATOs fellesforsvar, uten samtidig å tale om NATOs fellesangrep. Angrepet på de fattige folk som kjemper for sin frihet og sin rett til å overleve trusselen om sultedød.

Et utvidet freds- og voldsbegrep. Det har lenge vært ført en debatt om et utvidet forsvarsbegrep, og det er selvsagt viktig å vurdere hvilke kortsiktige tiltak som er mulige for å snu utviklingen bort fra dagens sterile maktpolitikk. Men viktigere er det å tale om et utvidet fredsbegrep, begrep som omfatter den del av jordas innbyggere som politisk og materielt lever i ufrihet og nød som omfatter de fattige bønder som kjemper i Vietnam, i Bolivia, i Angola og Mocambique. Og viktigst er det i dag å drøfte et utvidet voldsbegrep, å beskrive den direkte og indirekte vold som vi hver dag er medskyldig i gjennom militærpolitikk, vår allianse med Portugal og USA, vår handelspolitikk og vår posisjon som et ledd i de internasjonale kapitalinteressers kamp for status quo. I enkelte områder av verden blir det brukt aktive voldsmetoder mot de mennesker som sosialister ser det som sin oppgave å støtte. Alle tilløp til kamp mot dagens økonomiske system blir slått ned med brutale midler. Vi gjør det også mer humant og indirekte gjennom den økonomiske maktpolitikk som beskyttes av vår militære overlegenhet. Vi kaller det f.eks. handelspolitikk, og får ikke blod på hendene. Vi løper ikke ut på fronten og anvender drapsmetoder innlært på rekruttskolen, vi er «bare» med på å dele byttet.

En krig med 30 millioner ofre i 1967. Alle som uten motstand går inn som brikker i dette systemet, kjemper i virkeligheten mot sosial frigjøring, og bidrar til å gjøre kløfta mellom fattige og rike dypere. De er allerede med i en krig, en verdensomspennende krig som i 1967 vil kreve 30 millioner sultofre. Det vi kaller u-landenes problemer er ingen naturkatastrofe som utelukkende fortjener humanistiske tanker, eller som Unge Høyre løser ved å øke en Isolert norsk budsjettpost. Rune Skarsteins glitrende artikkel – Dei fordømde – viser at det, er et spørsmål om en helhetssituasjon som skyldes den vestlige overklasses økonomiske, politiske og militære organisering av verdenssamfunnet. Derfor er vi allerede engasjert i den skitneste og mest urettferdige av alle kriger. Det er en krig som krever ofre i en målestokk som får tapslistene fra den andre verdenskrigs skyttergraver til tallmessig å fortone seg som bagateller. I denne krigen fortjener de vår støtte som er desertører, og som gjennom politiske handlinger går til angrep på årsakene.

Et situasjonsbestemt standpunkt? Positiv er denne boken også fordi den retter søkelyset mot atombasen Norge, mot Norge som øvelsesterritorium og som slagmark for NATO, mot Norge som den nordlige flanke som skal styrkes etter de siste planer, mot det Norge som har hele sin politikk rettet inn på atomvåpen, mot det Norge som for hver dag låser seg fast i en strategi og i en infrastruktur som bare har mening i et kollektivt atomselvmord. Derfor er det ikke nok å snakke om verneplikt. Vi må spørre om det ikke er det beste vern å motarbeide et system bygd på atomvåpen. Den våpentekniske utvikling har tatt all mening ut av ordet forsvar, men fortsatt bruker våre politikere de ord (forsvar, fred, vern, sikkerhet) som hører hjemme i en annen historisk periode. De vil forhindre den andre verdenskrigen, de fikk sitt politiske gangsyn redusert i 1949, og er opplært til å se på verden gjennom dollar-øyne.La meg åpenbare min gamle drøm: én eneste dag i året bytter vi ut ord som krig og forsvar med ordet undergang. Den dagen snakker vi om undergangsminister Grieg Tiedemand, om undergang som fortsettelse av politikken med andre midler, om folkets undergangsvilje, om undergangsbudsjettets størrelse og om organisasjonen Folk og Undergang. Kanskje også om undergangsnekting på politisk og etisk grunnlag. Det bør være forbudt. Det kunne undergrave undergangsmoralen. Som Arnulf Kolstad selv uttrykker det i kapitlet How to succeed in killing without really trying: Å verne om hus og hjem ved å øke farene for en atomkrig innebærer en alvorlig motsetning.

Det er mange oppgaver som løses samtidig i «Nei, vi elsker». Særlig nyttig er angrepene på det konservative skillet mellom politikk og etikk (som to atskilte skuffer I bevisstheten). De som nekter militærtjeneste i dagens situasjon forsøker å bringe etikk og menneskesyn ned på jorda, de lar opplevelsen av det nye verdensbildet bli et handlingsimperativ. Etikk i 1967, det vil si politikk og moral omsatt i konkrete aksjoner.

Betyr ikke dette opportunisme, er ikke standpunktet situasjonsbestemt? Hvilket standpunkt er så ikke situasjonsbestemt? Også de fleste av dem som regnes som etiske pasifister, og som har sluppet gjennom Justisdepartementets sjelegransking, vil si at deres standpunkt også er situasjonsbetinget. Selvfølgelig er det ens opplevelser, innsikt og miljø som utformer det detaljerte handlingsmønster. Utenom dem som absolutistisk adlyder en gudgitt norm er det få som vil hevde at deres alvorlige overbevisning er uavhengig av tid og sted. De praktiske avledninger av de moralske grunnprinsipper vil aldri være noen konstant størrelse.

Klassekamp i verdensmålestokk. I denne anmeldelsen er det skrevet mer om bakgrunnen for militærnekting enn om selve aksjonen og dens praktiske konsekvenser. Dersom dette er en innvending, er det en innvending som også vil ramme boken. Kanskje er det en svakhet. Jeg synes likevel at den interne kritikkdebatten og justolkninger kan vente, viktigst er det å bli informert om den ytre situasjon. Det er den Arnulf Kolstad, Rune Skarstein, Bernt Michael Førre, Einar Tetne, Johan Ludwig Mowinckel og Rakel Nordseth skriver om. I tillegg har rektor Edvard Bull en interessant historisk vurdering av anti-militarismen i arbeiderbevegelsen. Konklusjon: Hvis militærmakt nå skal oppfattes som våpen i en klassekamp, må det være «klassekamp» i verdensmålestokk. Bidragene av Jan Myrdal og Hans Magnus Enzensberger fortjener begge en mer inngående behandling, og bør bli fyldigere presentert ved en annen anledning.

Blant alle disse hurraropene vil jeg til slutt ta opp en alvorlig innvending, muligens noe personlig i utgangspunktet. Det er helt unødvendig og dessuten en smule foreldet å spytte på «pasifister» (ordet må uttales med snerrende forakt). Debatten om verneplikt har i de siste årene vært «en abstrakt dialog om samvittighetsspørsmål». Det virker krampaktig å måtte distansere seg fra alle tidligere militærnektere – en bloc – for enhver pris. For mange har et kanskje abstrakt-etisk grunnlag vært kimen til politisk innsikt, og det ligger dessuteni Justisdepartementets arkiver mange godkjente søknader som legger vekt på NATO-politikk, atomvåpen-spørsmålet og forholdet til den tredje verden. Ofte har det fra PAX-gruppa vært forbauselse over at sosialister og NATO-motstandere ikke tidligere har tatt konsekvensen av sine standpunkter. Sivilarbeidere har aldri utgjort noen homogen gruppe, og den politiske bevisstgjøring bør støttes positivt. Istedenfor å jakte på sine fiender bør en heller i denne gruppa finne personer som kan delta i opplysningsarbeidet om våre forbrytelser i verdensmålestokk og om Norges delaktighet i USAs og Portugals maktbruk. Og det er vel viktigere å skape politisk bevissthet (og politiske endringer) enn å fremstille seg selv som uplettede personer som nekter å være gisler for det borgerlige samfunn?

Nei, vi elsker. En antologi om politisk militærnekting,
redigert av Arnulf Kolstad. PAX 1967.

---
DEL