Den tyske journalisten og forfatteren Mithu Sanyal (f. 1971) skriver tankevekkende om voldtekts- kulturen gjennom tidene i Rape: From Lucretia to MeToo, der hun argumenterer for at individets forståelse av voldtekt henger tett sammen med samfunnets oppfattelse av sex, seksualitet og kjønn.
Med denne boken, som er delt inn i seks deler med forord og etterord, åpner Sanyal debatten om seksualisert vold, grenser og samtykke, samtidig som hun understreker det pussige i at samfunnets forståelse av voldtekt har holdt seg konstant gjennom tidene, til tross for at verden har forandret seg.
«Voldtekt dreper sjelen»
Selvmordet til den romerske kvinnen Lucretia etter at hun blir voldtatt av Sextus, står som et symbol på uttrykket «voldtekt dreper sjelen». I Lucretias tilfelle gikk det så langt at hun begikk selvmord for å gjenvinne sin ære. Selvmordet ble på den tiden hyllet som en heroisk gjerning på linje med spartanernes heroiske død.
En av de tidligste formene for samhold mellom menn handlet om å gruppevoldta en kvinne.
Dessverre ender voldtekt i enkelte tilfeller fremdeles med selvmord, om ikke med drap begått av gjerningsmannen eller familiemedlemmer (såkalte æresdrap). Dersom voldtekt ikke resulterer i en biologisk død, blir det uansett forbundet med en symbolsk død som følger «offeret» gjennom hele livet.
I en av de eldste babylonske lovsamlingene, Hammurabis lover fra 1754 f.Kr., blir voldtekt ansett som tyveri av jomfrudommen. Begrepet «rape» på engelsk ble opprinnelig brukt om generelt tyveri, som det tyske «Raub» (å robbe/stjele på norsk).
Voldtekt er tabubelagt
Da antivoldtektsaktivisten Amber Amour ble voldtatt, skrev hun dette om følelsene sine på Instagram: «I have all those fucked-up feelings that we get after rape … shame, disgust, suffering.» Voldtekt er ikke bare et ord; det er en historie med en begynnelse og en slutt. Bare ordet i seg selv er avskyelig og vekker sterke følelser.
Da jeg leste denne boken offentlig, på kafeer og i parker, skjulte jeg omslaget på den i frykt for å bli dømt eller bare fordi jeg skammet meg over å vise fram ordet. Det er først i ettertid at jeg har forstått hvor viktig det er å bryte med dette narrativet. Voldtekt er et vanskelig og tabubelagt tema, og nettopp derfor må vi lese og snakke åpent om det.
«‘Nei’ betyr ‘ja’.»
«Nei» er noe av det mest erotiske en kvinne kan si. Det hevdes at dersom en kvinne skal kapre en mann, må hun være uoppnåelig eller vanskelig å få; hun må late som hun ikke er interessert, ikke svare på meldingene hans og så videre. Mange kvinner er av den oppfatning at menn generelt ikke vil at kvinner sier klart og tydelig fra hva de vil ha.
Sanyal prøver å finne et svar på hvor disse holdningene stammer fra. Hun skriver blant annet at en av de tidligste formene for samhold mellom menn handlet om å gruppevoldta en kvinne. Denne voldtekten bekreftet, provoserende nok, mannens fysiske makt over kvinnen og ble manndommens triumf.
Sanyal argumenterer for at det er mer sannsynlig at kvinner blir voldtatt enn menn, og at denne tankegangen følger oss
Videre argumenterer Sanyal for at det er mer sannsynlig at kvinner blir voldtatt enn at menn gjør det, og at denne tankegangen følger oss gjennom hele oppveksten. I oppveksten min, så langt tilbake som til tolvårsalderen, husker jeg at jeg var livredd for å bli voldtatt når jeg var alene ute og solen gikk ned. Jeg løp ofte hjem etter basketballtreningen mens jeg så meg rundt hvert tiende sekund. Jeg ble også oppfordret til ikke å ha på meg korte miniskjørt da jeg var på sommerferie i Tyrkia, for jeg skulle ikke «be om å bli voldtatt». Sanyal skriver: «‘Female fear’ effectively became a synonym for rape.»
Broren min levde ikke med denne frykten i sin oppvekst, mens jeg fryktet voldtekt like sterkt som jeg fryktet døden. Det er urovekkende at det først var på 1970-tallet at kvinnebevegelsen innførte slagordet «‘Nei’ betyr ‘nei’», som også etter hvert formet lovverket om seksuelt samtykke og voldtekt. Senere ble «‘Ja’ betyr ‘ja’» innført i Sverige blant annet.
Da Sanyal offentliggjorde at hun vil forandre begrepet «voldtektsoffer» til «voldtektsoverlevende», møtte hun en enorm hat- og kjærlighetsstorm. Jeg er tilhenger av det sistnevnte begrepet, siden det lyder mer håpefullt og sterkere enn «offer». Begrepet «offer» blir ofte brukt om døde mennesker, og ikke alle som blir voldtatt, dør jo rent fysisk.
Etter å ha lest denne boken forstår jeg omfanget av den globale voldtektskulturen bedre. Som forfatteren Susan Brownmiller argumenterer for i sitt omfattende verk Against Our Will (1975), våger jeg derfor å trekke konklusjonen om at voldtekt er årsaken og opprinnelsen til patriarkatet.
