Nedtelling til nederlag

Rett før avgjørelsen faller. I Boston, John Kerrys hjemby.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

BOSTON: «Four more days,» var det en som ropte.

«Bare fire dager til.»

Det var livet under Bush han siktet til.

Og på scenen plukket kveldens helter, rockebandet REM, opp hansken. Bandets vokalist, Michael Stipe, som har stilt seg bak Kerry, ba folk stemme. Stemme på Kerry.

REM spilte i det store sports- og underholdningskomplekset Fleetcenter i Kerrys hjemby Boston fredagen før valget. Bare dager tidligere hadde byens baseballag Red Sox vunnet den amerikanske World Series, noe som avfødte en parade for å feire bysbarna. 3,2 millioner mennesker var ute i gatene. Også det hadde Stipe fått med seg. Da han ble klappet inn på scenen igjen for et ekstranummer hadde han på seg en Red Sox-skjorte. Under den en skjorte hvor det stod «vote» og under den igjen en der det stod «Kerry». Begeistringen var overveldende.

Det var i det hele tatt en seierssikker by som gikk inn i den siste valgkamphelgen. Red Sox’ eier John Henry, kunne for eksempel si: «In January, New England won a Super Bowl; in October, New England won a World Series; and in November, New England’s favorite son is going to win the precidency of the United States.»

Beskjeden var den samme fra Kerrys medarbeidere: «Vi kommer til å vinne.»

Og fra en av de mange frivillige valgkampmedarbeiderne i Bostons gater:

– Vi har fortsatt momentum fra Red Sox-seieren. Jeg tror det skal holde.

Mark Stepner, for anledningen iført både Red Sox-lue og Kerry-merker, fortsatte.

– Det må holde.

Preke til menigheten

Alt dette blir ganske forståelig når man husker på at både Boston, Red Sox og Kerry representerer ett og det samme. Nemlig det republikanerne – gjerne en smule nedlatende – omtaler som «The liberal North-East». Også geografisk er landet delt, med et solid belte av Bush-vennlige stater i sør og i de indre områdene, gjerne kalt The Heartland, og solide Kerry-bastioner i vest og nordøst. Massachusetts, der Boston ligger, er Kerry-land, og de mange frivillige som har jobbet for Kerry i valgkampen vet det.

– Du kan kanskje kalle det å preke til menigheten, ja, sier Sindy Huckleberry.

Det er valgdag. Hun har vært oppe i mange timer allerede, og har akkurat tatt fatt på sin tredje økt for Kerry-kampanjen, noe som blant annet har innebåret å ringe til velgere i svingstatene for å overtale dem til å stemme – de tilbys til og med transport til valglokalene. Nå har hun tatt oppstilling på et gatehjørne for å være synlig i bybildet.

– Det jeg for all del vil unngå er å oppleve at Bush blir gjenvalgt uten at jeg har gjort hva jeg kunne for å hindre det, sier hun.

– Hvilken retning håper du Kerry eventuelt vil føre USA i, da?

– Hans syn på terrorisme er jeg enig i. Dette fryktelige ondet må først og fremst bekjempes som organisert kriminalitet. Når det gjelder Irak: Derfra må vi ut så raskt som mulig. Dessuten mener jeg Ralph Nader har et poeng når han kritiserer de multinasjonale selskapenes makt. Den bør begrenses, sier Huckleberry.

– Tror du Kerry, dersom han nå skulle vinne, får til alt dette?

– Vel, jeg vet jo hvordan amerikansk politikk fungerer. Her foregår bevegelsen i retning av positive endringer med omtrent samme hastighet som en isbres ferd mot havet. Vårt arbeid slutter ikke med dette valget, uansett utfall, sier hun.

Sjarmøren

Det Al Gore manglet, det har Kerry, kunne de overbeviste tilhengerne fortelle tidligere på valgdagen. Der Clinton var sjarmøren, ble Al Gore den kjedelige lektor Tørrdal ved valget i 2000. Kanskje var det derfor han tapte. Kerry avla sin stemme ved State House i sentrum av Boston før lunsj. Utenfor gjerdet var oppmøtet stort. Og da holdt ikke engang Clinton som målestokk når det gjaldt sjarm.

– Nei, han ligner på John F. Kennedy, sa en av tilhørerne.

Og han fikk anerkjennende nikk fra folk rundt, selv om mange av de mest aktive frivillige aksjonistene nok først og fremst omfavner Kerry fordi han representerer en motvekt til Bush.

En gjeng studenter og andre unge voksne tilknyttet organisasjonen rundt Lyndon H. LaRouche – en demokratisk politiker ganske langt til venstre for partiets hovedstrømning – valgte å synge Bush-kritiske og egenkomponerte sanger: «If you catch the flu this year/It is Bush’ message you hear/coming trough the air/drop dead, says Bush.»

På plakaten de hadde med seg, stod det: «Vote Kerry, but organize with LaRouche!»

– Han må klare det

Mens scenen – åstedet for demokratenes valgvake på Copley Square i hjertet av Boston – ble gjort i stand, sneglet køen seg fremover mot valgurnene i det offentlige biblioteket like ved. Oppmøtet ved valget tegnet til å bli rekordstort – i Ohio måtte folk på det meste vente i ni timer på å få stemme. I Boston-området var ventetiden på det verste om lag tre timer.

– Det er til fordel for oss, sier Huckleberry.

Hun mener oppmøtet kommer til å avgjøre valget. Det samme sier koristene fra LaRouche.

– At oppmøtet er stort, særlig blant unge, kan gjøre forskjellen, tror de.

Gatehjørnet der Huckleberry var ensom Kerry-aksjonist i morgentimene har blitt fylt opp utover dagen. Nå er det ikke langt mellom plakatene, jakkemerkene og de optimistiske kommentarene.

Kevin Fitzpatrick fra Veterans for Kerry kan fortelle at han tror utfordreren er den som best kan lede den amerikanske militærmakten.

– Han har styrken. Han har kamperfaringen. Han forstår hvordan gutta på bakken i Irak har det. Han må vinne.

– Tror du han kommer til å gjøre det, da? Hva er magefølelsen din?

– Jeg tror John kommer til å klare det. Han må klare det.

Fitzpatrick frykter noe valgfusk i stater som Florida og Ohio. To viktige svingstater som kan komme til å avgjøre utfallet.

– Forhåpentligvis slipper vi det, men etter det som skjedde sist, tør jeg ikke være sikker, sier han.

Allerede på valgdagen deles det også ut lapper med reklame for en demonstrasjon dagen etter, dersom «Bush wins or it is not clear who has won.»

I det valglokalene er i ferd med å stenge, ser det ut som om den svarteste pessimismen på dette punktet var overdrevet. Samtidig tikker klokken mot avgjørelsens time. Det er roligere. Roligere før det braker løs – slik er i alle fall håpet til Fitzpatrick, Huckleberry og gjengen fra LaRouche.

Fordel Bush

Copley Square fylles langsomt opp med tilhengere. Bak scenen gjør Jon Bon Jovi, Sheryl Crow, James Taylor og de andre artistene seg klare til å underholde folkemengden og gi en siste støtteerklæring til John Kerry. Klokken ni er stillingen i valgmenn 112/171 – fordel Bush. Han er nærmest å nå de 270 som kreves for å vinne valget. Likevel holder talerne motet oppe: «Vi kommer til å vinne. Bare vent, om noen timer kan dere feire Kerry som nyvalgt president her på denne scenen,» sier en fremstående demokrat fra New York.

Kerry, derimot, er hjemme. I fasjonable Bacon Hill på andre siden av byen. Sammen med barna, kona og de aller nærmeste medarbeiderne følger han utviklingen.

Carol King synger «You’ve got a friend» på Copley Square – en trist ballade om håp i det håpløse. Det er et forvarsel.

Bare fire dager?

Minuttene tikker mot midnatt – og over det. Folkemengden er ikke lenger en mengde i ordets egentlige forstand. Kerry har ikke vist seg på scenen.

Regnet har lagt en demper på valgvaken, bandene er ferdige med å spille. Florida falt for en time siden. Den Bush-lojale tv-kanalen Fox News har meldt at det samme gjelder Ohio, men der er tvilen, og håpet, fortsatt gjeldende.

Så melder NBC at Ohio har gått til Bush. Og også Alaska. Dermed sitter Bush med 269 stemmer. Det ser ut som om slaget er tapt.

Det som skulle bli en seiersfest ser ut til å bli en konsert i regnvær, med spredte kamprop fra tilhørerne etter hvert som situasjonen fremstår som mer og mer håpløs. For bare et par dager siden lød tilropene på en konsert i Boston «Bare fire dager til!». Det ser ut til å bli fire år.

---
DEL

Legg igjen et svar