Ned, ned og atter ned…

EU hadde sett fram til å overta den økonomiske stafett-pinnen fra USA. Men nå nedjusteres prognosene i Europa samtidig som USA vakler mellom fornyet håp og beksvart pessimisme.

«EU er verdens nye vekst-lokomotiv,» sa den tyske kansleren Gerhard Schröder. «Europa er i ferd med å bli verdens sterkeste økonomiske makt,» sa den svenske statsministeren – og møteverten – Göran Persson.

Men på det samme møtet klarte ikke europeerne å bli enige om noenting. Ikke ble de enige om et fritt og liberalisert energi-marked; Frankrike var steilt imot og fikk støtte fra Tyskland. Ikke klarte de å bli enige om et felles luftrom, og ikke greide de å enes om felles patent-systemer eller et felles satellitt-nettverk. Ei heller klarte de å bli enige om hvordan de skal takle diverse typer dyregalskap og pest.

I den siste saken har jo EU gått over stag for å overbeviste resten av verden at unionen ikke er et samlende fellesskap, men ulike land og regioner som må behandles for seg. Hva angår et fritt energi-marked, viser fiaskoen at EU nettopp ikke klarer å putte på plass det indre markedet som er nødvendig for at euroen skal få troverdighet som en felles valuta.

Tatt i betraktning av at Europas topp-politikere forlot det svære reform-møtet i Nice i desember under det fulle kaos, er det ikke underlig at verdens økonomiske aktører fortsatt sverger til dollaren, triumferer man i USA. Der i gården er man overrasket over at dollaren holder seg så sterk til tross for markedspanikk og varsler om resesjon.

En råsterk dollar og en svak euro; slik har det vært de siste årene og slik er det nå også. I USA påstår finansminister Paul O’ Neill at økonomien snart vil begynne å vokse igjen. I så fall er det «bye, bye» for Europas luftige visjoner om «ingen over; ingen ved siden.»

Skriver ned prognosene

Europa trodde en stund at de ikke kom til å merke følgene av det langsomme krakket i USA. Unionen kan skilte med verdens største, indre forbrukermarked og er mer avhengig av egen konsumpsjon enn av eksport til tredje-land.

Derfor satte ikke den europeiske sentralbanken ned renta. Det har den fremdeles ikke gjort.

Frankrike har skrevet ned veksten for i år til 2.9 prosent; fra 3.3 prosent. Italia har gjort det samme, fra 2.9 prosent til 2.6-2.7 prosent. Ditto med Tyskland, der finansminister Hans Eichel holder fast ved en vekst på 2.75 prosent samtidig som han sier at en vekst på bare to prosent «ikke vil være noe dårlig resultat.»

«Det er uten tvil slik at det internasjonale, økonomiske klimaet har blitt verre siden vi la fram våre prognoser i desember i fjor,» innrømmer økonomisjefen i sentralbanken, Otmar Issing. Han utelukker ikke at veksten i Europa kan synke til 2.8 prosent for inneværende år mot 3.4 prosent i fjor.

Investorene på sin side frykter ny turbulens i den europeiske økonomien på linje med den man opplevde på begynnelsen av 1999. De holder derfor fast ved dollaren. Uttalelser fra europeiske politikere om at verden nå må skjønne sitt eget beste og kjøpe euro i stedet for dollar blir møtt med et skuldertrekk – og masse sarkasme.

«Euroen er helt sikkert et «safe heaven» i forhold til en valuta som pesoen,» uttaler en representant for det amerikanske finansdepartementet til den franske avisa Le Monde – under «dekke av anonymitet,» som det heter. «Men i forhold til de viktige valutaene har euroen hatt et utrolig dårlig år.»

Derfor går kapitalflyten fortsatt den gale veien; ut fra Europa og euroen, og inn til USA og dollaren. Det forklares dels med at europeiske selskaper har kjøpt opp og fusjonert med en rekke amerikanske bedrifter – transaksjoner som foregår i dollar – og dels med at tilliten til Europa er lav, og synkende etter hvert som prognosene nedjusteres.

Bare i januar «forsvant» 45.5 milliarder euro fra de europeiske markedene. Det siste betyr i korthet at europeere kjøper utenlandske aksjer og obligasjoner, mens utlendinger selger sine aksjer og obligasjoner i euro.

Å tryne sammen

Mens den europeiske sentralbanken står og stamper, har den amerikanske sjefen for Federal Reserve, Alan Greenspan, vært svært så aktiv. Siden januar har renta blitt satt ned tre ganger med tilsammen 1.5 prosentpoeng. Den ligger nå og vaker bare 0.25 prosentpoeng over den europeiske – mot 1.75 prosentpoeng for seks måneder siden.

Det betyr at USA har lagt grunnlaget for ny vekst, og denne veksten vil komme allerede mot slutten av året, hevdet finansminister Paul O ‘ Neill så seint som i forrige uke. Han har allerede oppjustert veksten for første kvartal til 0.75 prosentpoeng; fra 0.25 prosentpoeng i de opprinnelige prognosene.

Investorene fester ikke altfor mye lit til O’ Neills optimisme.

Samtidig kommer den ene meldingen om masse-oppsigelser etter den andre både i USA og verden for øvrig. Masse-oppsigelser fører til redusert vekst i økonomiene som igjen fører til press på profitten og til enda flere oppsigelser.

Den syklusen har ennå ikke manifestert seg, heter det fra amerikansk hold, men «bildet er stygt.» Verdien på amerikanske aksjer var i fjor på 186 prosent av de reelle verdiene i økonomien, mens tallet nå er på 140 prosent – med andre ord fortsatt høyt. Til sammenlikning var de japanske aksjeverdiene på 120 prosent av realverdien i økonomien da bobla brast der for ti år siden.

Nettopp Japan er en ekstra kilde til besvær for amerikanerne. Landet har ikke greid å få til ny vekst, og nå kan det ligge an til en ny resesjon også i verdens nest største økonomi. Det amerikanerne er redde for, er ikke bare at den amerikanske økonomien skal tryne på egen hånd, men at en ny tilbakegang i Japan vil føre til at de to økonomiene tryner sammen.

Nye rentekutt

Det meste er derfor usikkert, og mye avhenger også av hvor fort George W. Bush’ gedigne skattelettelser – 1.6 billioner dollar i løpet av en tiårsperiode – kommer, og hvor fort de begynner å virke. Det som imidlertid er klart, er at europeiske forsikringer om at euro-området vil bli verdens neste vekst-motor møter stadig større skepsis etter hvert som prognoser nedskrives og børsene går på nye smeller også her.

Derfor er den europeiske sentralbanken under økende politisk press for å sette ned rentene. På et møte den 29. mars unnlot sentralbanksjef Wim Duisenberg å gjøre akkurat det, og resultatet var at euroen igjen sank som en stein mot dollaren – til 0.87 cent.

Nå skal ESB møtes igjen i april, i god tid før det neste møtet i Federal Reserve. Da kan det komme en rente-lette i Europa, men den vil nok bli spist opp av nye rentekutt i USA i mai.

I kampen om å komme seg ut av det økonomiske uføret, leder USA med flere hestelengder foran Europa. Men til syvende og sist er det ikke sikkert at noen av dem vinner.

---
DEL

Legg igjen et svar