– Navnet mitt er eldre enn islam

– Tidligere døpte kristne palestinere barna sine for Doris og George. I dag gir vi dem palestinske navn. Det et spørsmål om kulturell stolthet, sier Abla Nasir.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Alle ser fortvilelsen i Gaza. Rasende menneskemengder ruller over tv-skjermene. Menn skriker og hytter med nevene, selve sinnbildet på arabisk raseri. En klump av uro brer seg i mellomgulvet. Gaza er hele verdens magesår. Nok en Hamas-leder er drept og det sverges hevn. Israels ledere varsler kjølig og overlegent at flere ledere står for tur. USA klapper Sharon på skulderen. «Facts on the ground» seirer over demokrati og men-neskerettigheter, over folkerett og folkeskikk. Ser ikke alle det?

Alle ser overgrepene mot Gaza. Hva gjør palestinerne nå? Når smeller neste selvmordsbombe i Israel? Neste søndag? Hvorfor har ingen ennå hevnet mordet på Sheikh Ahmed Yassin? Kan Hamas klare å forsere Israels maktapparat for å hevne Abdel Aziz al-Rantissi? Vi andre strever fortsatt med å lære navnet til den «uforsonlige barnele-gen». Uforsonlig? Sa ikke noen akkurat at han var moderat? Kan noen bli mode-rat av å leve innesperret i Gaza?

Alle ser døden i Gaza. Svartkledde kvinner gråter. Martyrer begraves med ansiktet åpent mot himmelen. Himmelen har ingen øyne. Hvem ser muren som kryper fram over den okkuperte Vestbredden, meter for meter? Hvem noterer hvordan palestinerne dyttes ut av Jerusalem, centimeter for centimeter, av skatter, byggeforbud og fattigdom? Hvem har tid til å se det livet som fortsatt leves?

Abla Nasir er direktør for Øst-Jerusalem KFUK (Kristelig forening for unge kvinner), en kombinert skole, hotell og aktivitetshus. Hun har triste øyne og et varmt, men dempet smil. 50-åringen er to år yngre enn staten Israel. Hun var 17 år i 1967, da Israel okkuperte Vestbredden og Gaza. Den palestinske historien bærer hun også i navnet.

– Folk spør ofte hvorfor jeg har et muslimsk navn, jeg som kommer fra en kristen familie. Men navnet mitt er ikke muslimsk, det er palestinsk. Navnet mitt er eldre enn islam, sier hun og kaster lett på nakken. Hennes kulturelle selvbevissthet sitter dypt. Da Abla Nasir fikk sønnen Peter ville hun døpe ham Boutros, som betyr nettopp Peter på arabisk. Men det er over tjue år siden og familien hang fast i konvensjonen med å velge europeiske navn. I dag tror hun slekten ville sett annerledes på det.

– Med det presset muslimene er under er det viktig at vi som er kristne markerer vår tilhørighet til palestinsk identitet. Vi er så svake nå at vi må stå sammen så langt vi bare kan, sier hun.

Kristne forsvinner

Yrkesopplæring for kvinner er en av KFUKs viktigste oppgaver. 99 prosent av studentene er muslimer. Dermed er den religiøse fordelingen av elevene lik befolkningen forøvrig. De fleste kristne palestinere bor i Jerusalem, men de blir stadig færre. For et år siden utgjorde de rundt to prosent av den palestinske befolkningen. I dag er de ytterligere halvvert.

– Livet i Jerusalem begynner å bli så vanskelig at de som kan reiser ut. Mange kristne har gode internasjonale kontakter, og mange bruker dem nå, sier Abla Nasir. Selv bodde hun en periode i USA på nittitallet. Hun fikk stipend for å avlegge en doktorgrad ved et framstående amerikansk universitet. Men så fikk mannen kreft og hun reiste hjem.

– Han sa jeg skulle reise tilbake. Husk, du er en veldig liberal kvinne, sa han til meg. Det er ikke sikkert det blir så lett for deg å leve her alene. Men jeg ville ikke tilbake til USA. Det er her jeg hører hjemme, sier hun. De to barna hennes har hele den videregående utdannelsen sin fra USA, men også de er kommet tilbake.

– De ville det selv! Jeg sa til dem at de ikke måtte komme på grunn av meg. Jeg klarer meg. Men de sa de ville være her og gjøre noe for samfunnet vårt, sier Abla Nasir med dårlig skjult stolthet.

Første skolepsykolog i Ramallah

Mange kristne familier tilhører palestinernes intellektuelle elite. Palestinere har generelt vært opptatt av utdanning, men den kristne middelklassen har ligget et hestehode foran sine muslimske landsmenn. Dette er en av årsakene til at mange kristne har blitt viktige foregangsfigurer i den nasjonale kampen. For å nevne noen: Den nå avdøde litteraturviteren og samfunnsdebattanten Edward Said var kristen. Det er også den anerkjente fredsmekleren og politikeren Hanan Ashrawi. Abla Nasir er ikke like kjent, men hun startet sin karriere som den første skolepsykologen i Ramallah.

– Jeg forsto tidlig at jeg ville studere psykologi. Det hele startet da jeg var en 12-13 år. Vi hadde besøk av en enormt vakker kvinne, men jeg syntes hun ble så stygg når hun snakket. Jeg gikk inn på kjøkkenet til moren min og spurte hvorfor det var sånn. Hun strøk meg over kinnet og sa at jeg hadde evnen til å se dypere i folk.

Dette festet seg i den unge Abla som leste psykologiblader i tenårene. På universitetet var det ikke noe spørsmål om hva hun ville spesialisere seg i.

– Først ble jeg skuffet. Alt var termer, definisjoner og kjedelige ting. Men jeg bet tennene sammen og fant ut at det var læreren, ikke materialet det var noe feil med. Og etterhvert skjønte jeg at det jeg egentlig ville drive med var rådgiving og terapi. Jeg liker å høre det som ikke blir sagt.

Bekjemp bitterhet

Etter noen år som skolepsykolog på kvekerskolen i hjembyen Ramallah ble Abla Nasir håndplukket til rektorstolen. Det var en uvanlig karrierestige både for en psykolog og en kvinne. I dag er det lederrollen hun har lengst erfaring med. Da KFUK skulle ha ny direktør valgte de Nasir.

– Her får jeg brukt alle sider av meg selv – både psykologen og skolemennesket. Utfordringene er enorme på utdanningsområdet. Den første intifadaen ga oss en generasjon palestinske ungdommer med avbrutt utdanning. Portforbud og stengte skoler gjorde at de ikke fikk den utdanningen de hadde krav på. Likevel ble de presset gjennom skolesystemet av den israelske okkupasjonsmakten. Da de palestinske selvstyremyndighetene tok over i 1994 skulle alt bli annerledes. Vi fikk en fantastisk læringsplan, men den ble aldri gjennomført fullt ut. Fredsprosessen kom i veien.

Mange av studentene på KFUK-skolen er nettopp barn av den første intifadaen med ufullstendig skolegang bak seg. Det KFUK kan tilby er imidlertid begrenset til korte yrkesutdanninger – for eksempel sekretær. Abla Nasir er redd det vil være vanskelig å snu denne utviklingen. Ikke minst fordi hun ser at så mange andre arabiske land heller ikke satser på utdanning.

– Til studentene sier jeg at vi kjemper mot alle odds. Vi må jobbe med vår selvrespekt og vår identitet. Bitterhet er vår største fiende, den skyggelegger vurderingsevnen og stiller seg i veien for klokskapen. Våre studenter opplever trakassering og ydmykelser hver eneste dag. De kan ikke kontrollere sine bevegelser, hvor de kan gå, hva de kan gjøre. Begrensningene er store. Bare et fåtall kan for eksempel få seg en universitetsutdannelse. Vi jobber med å holde drømmene ved like, med å finne alternativer som gjør at studentene føler at de er til nytte, at de hjelper samfunnet, at de er viktige.

– Er det forskjell på hvordan gutter og jenter reagerer på dagens situasjon?

– Her har vi jo bare kvinnelige studenter, men jeg synes det er lettere å resonnere med jenter. De ser at glasset er halvfullt og ikke bare halvtomt. Gutter er mer utålmodige. Jentene har andre overlevelsesteknikker, men de har også lavere forventninger til livet, sier Abla Nasir.

Jord på hendene

Abla Nasirs kontor ligger innerst i en trang gang. Mellom bunker av bøker og papir tar hun i mot i en ulastelig brun drakt. I helgene bytter hun iblant til røffere klær og reiser ut på Vestbredden for å plante oliventrær. KFUK driver en treplantingskampanje sammen med Øst-Jerusalems KFUM, der hvem som vil kan sponse et oliventre med 20 dollar. Til gjengjeld får sponsorene navnet sitt på en plakett.

Treplantingsaksjonen har holdt på i mange år, og så langt er 6000 unge trær sponset utenfra. Aksjonen fungerer også som et stillferdig motsvar til den israelske sikkerhetsmuren som kryper stadig lenger sørover på den okkuperte Vestbredden. I byene bygges en åtte meter høy betongmur, på landsbygda har den form av et 40-60 meter bredt gjerde. Tusenvis av trær er blitt ødelagt i prosessen, og for Abla Nasir er det både en politisk markering og en kulturell og økonomisk nødvendighet å plante trærne ut igjen.

– Noen ganger ødelegger israelerne trærne våre, andre ganger stjeler de dem. Du kan finne nye bosettinger med gamle trær som er flyttet fra palestinsk land. Trærne er en del av hvem vi er. De er et symbol på vår stedfasthet, på en lang og gammel historie. De er også et symbol på at landet er rikt. Selv om det er karrig så har det mye å gi. Oliventreet er et kulturelt symbol som binder generasjonene sammen. Da jeg gikk på skolen plantet vi trær så våre barn skulle høste av dem. Israelerne kjenner denne symbolikken. De river opp trærne og ødelegger jorder for å erobre land, men det er like mye en måte å si pakk sakene deres og dra et annet sted. Uten jorda blir vi bare løsarbeidere uten røtter. Oliventreet er et symbol for israelerne også. De planter trær for alle som hjalp dem under annen verdenskrig. For dem er det et symbol på livet, for oss et symbol på relasjonen med jorda.

Fra landtur til okkupasjon

På en jødisk høytidsdag like før påske kjører vi ut på Vestbredden for å plante oliven. Store deler av Vestbredden er stengt og sjåføren kjører i sikksakk for å finne veier som ikke er sperret. På åskammene troner de israelske bosettingene med sine røde tak over palestinernes grågrønne olivenlunder. Abla Nasir får et anfall av nostalgi.

Da Abla var liten dro de ofte på landtur blant oliventrærne på Vestbredden. Faren til Abla jobbet for den jordanske hæren. Det var grenser for hvor langt en kristen byråkrat kunne klatre i et muslimsk militærhierarki og han pensjonerte seg tidlig. Fordelen var at han fikk mye tid til familien sin. De plukket markblomster og lette etter fossiler. I dag henter hun fram barndomsminnene som om de var edelsteiner i et smykkeskrin. For senere kom okkupasjonen av Vestbredden og Gaza.

– I 1967 gikk jeg på videregående skole i Libanon. Etter okkupasjonen stengte grensene og det tok flere måneder før Røde Kors klarte å opprette kontakt med familien min. Jeg prøvde på alle mulige måter å få tillatelse til å vende hjem til Ramallah, men israelske myndigheter nektet å gi meg visum. Til slutt betalte jeg noen for å føre meg illegalt inn i landet. På Jordanelvas bredder lå stinkende lik, men jeg ville hjem. Fortsatt forsto jeg ikke betydningen av å leve under okkupasjon, forteller hun. Til å begynne med var det verste å være fange i sitt eget hus. Soldater – tenåringer som hun selv – hadde myndighet til å kommandere folk rundt som de ville. – Jeg lærte at en hver form for patriotisme kunne sende meg i fengsel. Å bruke fargene i det palestinske flagget var kriminelt og truet staten Israels sikkerhet. Palestina ble borte fra skolebøkene våre. I historie- og geografibøkene forsvant både kart og kapitler.

Trettisju år senere har hun fortsatt bare oppholdstillatelse i sitt eget land. Hun har ikke fulle borgerrettigheter. To søstre oppholdt seg utenlands for lenge og får nå bare besøke landet som turister.

– Min store skrekk er at et av barna mine skal miste oppholdstillatelsen sin i utlandet og ikke lenger kunne vende hjem. Jeg har lært at både jeg og hele min familie kan bli statsløse når det måtte være.

Fengsel uten tak

Selve treplantingen foregår i Salfit, en kommune der man ennå ikke har begynt å bygge muren. Likevel er den tydelig til stede i folks hoder. Salfit er en kommune med mange israelske bosettinger som Sharon ønsker å beholde. Sannsynligvis vil muren beslaglegge over en tredel av kommunens fruktbare jord.

– Hva muren får meg til å tenke på? Et fengsel uten tak, sier Abla Nasir. – Muren er som en labyrint, den symboliserer israelernes kontroll over oss, og den gjør det enda enklere å stenge porten. Nå er vi omringet. Tidligere fikk vi bevegelsesfriheten begrenset av kontrollposter, men denne muren er permanent. Den skiller folk fra land, hus fra dyrkbar mark. Den deler familier. Muren skaper sinne, stress og frustrasjon. I USA sier de at israelerne har rett til beskyttelse, men denne muren følger ikke engang okkupasjonsgrensen fra 1967! Hva slags palestinsk stat skal vi kunne få nå? Små kantoner uten grenser? Selv Jordan er vi avsondret fra. Israels taktikk er at alle som bor her skal emigrere. Men selv det å dra til Jordan er vanskelig. Hva er vår framtid? I 1948 var taktikken ren og klar – det handlet om å jage palestinerne fra jorda si. Nå er taktikken mer subtil, mer sofistikert. Men hvis vi forlater landet blir det som flyktninger – vi får aldri de samme rettighetene et annet sted.

Kirken har sviktet

Abla Nasir reiser ikke, men hun innrømmer at hun har tenkt på det.

– Men bare når jeg er deprimert, sier hun. – Røttene mine er her. Å forlate dette landskapet ville være å gi bort en del av meg selv. Og for hva? Større sikkerhet? Hvem kan garantere det? Her er jorda, steinene, venner, familie. Min sjelefred finner jeg her. Jeg jobber med ungdom og sier til dem at det er dette som er oss. Det er her vi er. Muren er satt der for å kvele oss, men vi må jobbe for å være frie innvendig.

– Hva med religionen. Er det noen trøst å hente der?

– Jeg tror. Jeg ser Gud i hver blomst, i hver utfordring. Og jeg takker Gud! Men jeg skulle ønske at jeg så en større orden i tingene. Folk som gjør det har en ro jeg ikke deler. Min religion kommer ikke gjennom kirken. Jeg vil ha et direkte forhold til Gud.

Kirken har sviktet oss, den har ikke tatt stilling. Enkelt kirkeledere støtter oss, men ikke kirken som sådan. Den skal være så diplomatisk.

Abla Nasir opplever at det palestinske folket framstilles som terrorister, noe hun synes er dypt urettferdig.

– Så du filmen Pianisten? Den scenen med Warshawa-ghettoen og gjerdene? Det slo meg hvor mye det likner på det som skjer her. Folk gjerdes inne av piggtråd og må vente på at soldatene slipper dem ut. Jeg tror ikke verden vet om disse detaljene. Jeg trodde ikke verden ville akseptere dem, men nå handler jo alt om krigen mot terror, så ingen bryr seg. Ingen tar tak i hva som er rettferdig, som om prosessen som ledet fram til selvmordsbomberne er ny! Våre problemer begynte for 56 år siden, sier Abla Nasir.

---
DEL

Legg igjen et svar