Naturressursenes forbannelse

Norsk oljeselskap nekter å opplyse hvor mye de betaler for å bore i Ekvatorial Guinea.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det Norske oljeselskap, DNO, er inne på eiersiden med fem prosent i blokk P offshore i det vestafrikanske landet Ekvatorial Guinea. Selskapets eierandel er fem prosent. Avtalen med myndighetene i landet ble inngått i april i fjor sammen med amerikanske Ocean Energy (nå Devon), som er operatør, malaysiske Petronas Carigali Eq. Guinea og nigerianske Atlas Petroleum (Int) Ltd. Det statlige oljesleskapet GEPetrol har 20 prosent i blokken.

En etterforskning gjennomført av det amerikanske senatet i fjor avdekket at landets president, Teodoro Obiang Nguema og hans familie, har stukket unna minst 35 millioner dollar de siste ti årene. Pengene stammer fra landets petroleumsindustri. Mye av pengene har aldri vært utenfor USA, men blitt overført direkte fra oljeselkapene til presidentens egne konti. Ved ett tilfelle ble 11,5 millioner dollar betalt inn til presidentens konti, i form av kontanter, ifølge FNs nyhetstjeneste Irin.

Opp til myndighetene

DNO meldte i slutten av august at prøveboring i blokken har gitt indikasjoner på at brønnen kan inneholde olje. Informasjonsdirektør i DNO, Helge Eide, ønsker ikke å si så mye om de økonomiske sidene ved DNOs satsing i landet.

– Hva har DNO betalt for å delta i blokk P i Ekvatorial Guinea?

– Generelt kommenterer vi ikke enkelttransaksjoner, og ønsker derfor heller ikke å kommentere denne spesifikt. Konsesjonen med myndighetene i landet innebærer at DNO sammen med de øvrige partnerene har forpliktet seg til å kjøpe tilgjengelig seismikk samt bore to brønner. Det var i den andre av disse to brønnene vi i sommer rapporterte om resultater fra boringen som kan tyde på et mulig oljefunn, opplyser Eide.

– Hvilken skattesats opererer landet med overfor petroleumsselskaper?

– Jeg kan heller ikke helt presist anslå skattesatsen i dette tilfellet, men betingelsene er ganske typiske når det gjelder produksjonsdelingsvataler, som for eksempel våre konsesjoner i Yemen. En vanlig ordning er da at etter at selskapene har fått betalt tilbake sine investeringskostnader, så går 65 – 70 prosent til myndighetene og 30 – 35 prosent til oljeselskapene, påpeker Eide.

– Ifølge Det internasjonale pengefondet, IMF, går kun 15 – 30 prosent til myndighetene i Ekvatorial Guinea?

– Dette er muligens en del av den totale skattesatsen på inntekter fra oljeproduksjonen, som samlet blir på nivå som for andre produskjonsdelingsavtaler, sier Eide.

– Landets myndigheter vil ikke opplyse om hvor store landets oljeinntekter er; er dette greit for DNO, med hensyn til kravene om åpenhet innen petroleumsindustrien?

– Det er opp til myndighetene hva de ønsker å offentliggjøre, avslutter Eide.

«Dette er en god anledning å utvikle landet vårt, å sikre bedre levestandard og å gi våre innbyggere boliger og sykehus», uttalte landets minister for petroleum og mineraler, Cristobal Manana Ela til BBC i 2002.

Rett i lomma

Det internasjonale pengefondets siste rapport om situasjonen i Ekvatorial-Guinea kom i mai i år. Til tross for en årlig oljeeksport til en verdi av 4,5 milliarder dollar, leder dette «dessverre ikke til målbare forbedringer i levevilkårene», ifølge fondet. Dette skyldes ifølge fondet delvis at landets skattesats kun utgjør 15 – 30 prosent, mens det vanlige i Afrika sør for Sahara er 45 – 90 prosent. Oljeproduksjonen har siden starten i 1991 steget raskt og ligger i dag på 360.000 fat per dag og reservene er anslått til 1,3 milliarder fat. Pengefondet har tidligere anslått at av landets oljeinntekter på 130 millioner dollar i 1998, havnet hele 96 millioner i presidentens lommer.

Til tross for at myndighetene har signalisert at de ønsker å slutte seg til Extractive Industries Transparency Initiative (EITI), et initiativ der olje- og gruveselskaper, regjeringer og frivillige organisasjoner samarbeider for å sikre innsyn i inntektsstrømmene fra selskapene i utvinningsindustriene til vertslandene, er landets oljeinntekter fortsatt statshemmeligheter. Da Pengefondet besøkte landet tidligere i år, ble de nektet innsyn i det statseide oljeselskapet GEPetrols regnskaper.

Åpenhet omkring investeringer i utviklingsland er grunnleggende, dersom en skal bekjempe det som ofte kalles for the resource curse, «naturressursenes forbannelse»; korrupsjon, urettferdig fordeling og makt. Jan Borgen i Transparancy ser ingen grunn til at DNO skal hemmeligholde sitt økonomiske engasjement i Ekvatorial Guinea.

– Nå har Statoil begynt å offentliggjøre noen av sine tall, og Norsk Hydro vil sikkert følge etter. Da er det ingen grunnn til at ikke også andre selskaper skal gjøre det samme. Mitt råd til DNO vil være at de følger etter storebror og offentliggjør tallene omkring sin virksomhet i Ekvatorial Guinea. De selskapene fra nord som er invitert inn i Ekvatorial Guineas oljesektor må gå foran med et godt eksempel, påpeker Borgen.

Oljeavhengig

Ifølge myndighetene har det vært planlagt flere kupp mot president Teodoro Obiang Nguema, noe som brukes som unnskyldning for å undertrykke landets befolkning. Ifølge Amnesty International har i den sammenheng en rekke mennesker blitt pågrepet og idømt svært lange fengselsstraffer, en rekke av dem uten noen form for bevis. Politiske opposisjonelle har blitt tilfeldig arrestert, torturert og mishandlet. Det er også meldt om voldtekt, fengsling uten dom, fanger som har omkommet i fengslene, tilfeldige avrettinger, forsvinninger og idømmelse av dødsstraff. Myndighetene har streng kontroll med mediene og bedriver utstrakt overvåking av journalister.

Ekvatorial Guinea løsrev seg fra Spania i 1968 og ble frem til 1979 styrt av den hensynsløse diktatoren Francisco Macías Nguema. Han ble styrtet av sin svoger Teodoro Obiang Nguema, som til tross for løfter om å innføre flerpartisystem, har fortsatt det udemokratiske styret. Befolkningen teller en halv millon mennesker, og sliter med dysenteri, malaria og en høy barnedødelighet. Halvparten av innbyggerne har ikke adgang til rent vann mens fem prosent av befolkningen kontrollerer 80 prosent av landets verdier, ifølge Pengefondet. Til tross for at halvparten av befolkningen lider av feilernæring, går kun én prosent av landets statsbudsjett, eller det som er offentlig av det, til helsevesenet. Oljeinntektene utgjør over 60 prosent av statsbudsjettet og 90 prosent av landets eksportinntekter.

Jan Borgen ønsker ikke å legge ansvaret for fattgdommen i landet direkte på selskapenes skuldre.

– Jeg vil ikke si at de har et ansvar for at landets myndigheter misbruker oljeinntektene, men de har et medansvar for å endre på situasjonen. De må insistere på at myndighetene offentliggjøre sine regnskaper. Dette er sikkert ikke lett, det finnes alltid andre selskaper som er villig til å være med på et hemmelighold. Men noen må gå foran, påpeker Borgen.

---
DEL

Legg igjen et svar