Naturens selvregulerende mekanismer

ØKOSYSTEMER: Hvordan kan menneskelig innsikt i sammenhengene i naturen forvaltes til det beste i den antropocene tidsalder?
The Serengeti Rules. Regissør Nicolas Brown.
Avatar
Hammer er dr.polit. i sosiologi og fast anmelder i Ny Tid.
Email: svein.hammer@gmail.com
Publisert: 01.04.2019
The Serengeti Rules
av regissør Nicolas Brown
USA

Når vi kjenner noe, intimt, ønsker vi gjerne å se om det endrer seg. Gjennom å se dypt inn i naturens mangefasetterte, dynamiske virkelighet oppdager vi hvordan ulike elementer henger sammen på overraskende måter.

For noen år siden bidro jeg, sammen med mange andre, til å spre en liten naturfilm på sosiale medier. Filmen het How Wolves Changes Rivers og handlet om ulvenes tilbakekomst i Yellowstone nasjonalpark. Mange tenkte sikkert at historien om ulvenes positive, gjennomgripende effekter på livet i parken var for god til å være sann. En slik skepsis bør vi selvsagt alltid ha med oss, men her lå det solid vitenskap bak ideen om å gjeninnføre én art i et økosystem.

Forståelse for livet

Dokumentarfilmen The Serengeti Rules gir oss en fascinerende innføring i bakgrunnen for det hele. Vi møter fem mennesker som i 1960-årene utviklet glød og engasjement for å se og forstå livet – i både skog og mark, elver og hav. De kjente ikke hverandre, og de var tilsynelatende opptatt av totalt ulike felt.


The Serengeti Rules Regissør Nicolas Brown

Filmens bærende stemme gis til Robert Paine, som fra sitt dødsleie forteller om hvordan han kom til å samle disse ulike forskerne i et felles prosjekt. Hans faglige blikk søkte lenger enn de fleste, for hans ambisjon var å avdekke naturens selvregulerende mekanismer. Lenge hadde vitenskapen tenkt ut fra en modell der solens energi skaper mat til plantespiserne, som så spises av rovdyrene, i en prosess nedenfra og opp. Men hva om sammenhengene i naturen var mer komplekse enn som så? Hva om livet sildret nedover vel så mye som å vokse oppover?

Nøkkelartenes avgjørende rolle

Robert Paine iverksatte et enkelt eksperiment for å undersøke slike spørsmål. I en sone i sjøkanten, der 15 ulike arter levde i symbiose med hverandre, fjernet han sjøstjernene. Endringsprosessen som fulgte, var overveldende tydelig. Etter kort tid var økosystemet fullstendig overtatt av muslinger.

Naturens livskraft, produksjonen av biologisk mangfold, var avhengig av samspillet mellom en rekke arter

Det at rovdyret (det vil si sjøstjernene) ble borte, ga én art mulighet til å dominere så sterkt at den fortrengte alt annet og dermed kom til å danne en monokultur. Om Paine fjernet en av de øvrige artene, skjedde ingenting. Sjøstjernen skilte seg med andre ord ut. Den var en nøkkelart i økosystemet, helt avgjørende for det biologiske mangfoldet.

The Serengeti Rules Regissør Nicolas Brown

Denne banebrytende oppdagelsen ble et referansepunkt, som filmens øvrige forskere tok med seg inn i studier av samspill mellom maur og trær, mellom otere og kråkeboller, mellom fisk og planter i innlandselvenes dammer samt mellom gnuer og livet ellers i Serengeti nasjonalpark. I alle tilfellene ble den samme mekanismen identifisert. Naturens livskraft, produksjonen av biologisk mangfold, var avhengig av samspillet mellom en rekke arter – der noen arter var viktigere enn andre.

Menneskeskapt ubalanse

Ut av denne innsikten økte også kunnskapen om hvordan vi mennesker skaper ubalanse i naturen. Da oteren forsvant i farvann utenfor det nordøstlige Amerika, forløste det en kraftig oppblomstring av kråkeboller. Ettersom disse er plantespisere, var effekten at et yrende liv på kort tid ble omdannet til en ørken under havoverflaten. Hva forårsaket så oterens forsvinning? Svaret var at de ble tatt av spekkhoggere, en effekt av at menneskelig påvirkning hadde tvunget spekkhoggerne til å endre sine matvaner. Dette viser hvordan industriell fangst av utvalgte arter kan skape ubalanser som sprer seg gjennom store økosystemer. Den langsiktige effekten her var at menneskelig aktivitet medførte forvitring av et naturmangfold som var helt avgjørende for havets produksjon av liv.

Industriell fangst av utvalgte arter kan skape ubalanser som sprer seg gjennom store økosystemer.

Slike historier finnes det dessverre mange av. Økning i antall mennesker, nedbygging av naturen og landskapsendringer samt ulike former for forurensing inngår i prosesser som forstyrrer viktige økosystemer, som kanskje har utviklet seg gjennom tusenvis av år. Ofte handler det om enkeltstående inngrep som forløser dominoeffekter som sprer seg uforutsigbart via ulike ledd. En utfordring her er at vi mennesker tenderer til å omgjøre endringene til en ny norm og dermed ikke forstår at den naturen vi ser, er skadet av menneskelig aktivitet.

The Serengeti Rules. Regissør Nicolas Brown

Gjensidig samspill

Nedgraderingen av økosystemer samt massedød og tap av naturmangfold er en realitet vi må forholde oss mer aktivt til. Et kritisk spørsmål er om det er mulig å oppgradere naturen igjen? Det er her ulvene i Yellowstone blir viktige, siden de så tydelig viser at det å gjenintrodusere en tapt art kan revitalisere livskraften i naturen. I ulike sammenhenger trenger vi derfor en avklaring av hvilke arter som er nøkkelen til det gjensidige samspillet i et økosystem. Ett sted var det ulven, andre steder sjøstjernen eller oteren – og i nasjonalparken i Serengeti viste det seg å være gnuen.

Forholdet mellom naturen og naturvitenskapen danner et sentrumspunkt her. I sirkelen utenfor dette berører vi en sosiologisk dimensjon. Hva skal til for at våre samfunn ivaretar den økologiske kunnskapen på en god måte? Ligger løsningene i å dra absolutte grenser mellom det vi kan berøre, og det vi skal holde oss unna, eller må vi innse at i den antropocene tidsalder handler spørsmålet mer om hvordan vi berører, ivaretar og forvalter en verden vi for alltid har endret?

Les også: En mer og mer nihilistisk verden

Gratis prøve
Kommentarer