Naturens egenverdi

I et dyptgående oppgjør med sine forbilder søker Arne Johan Vetlesen språk til erfaringer som ikke kan gripes med filosofiens klassiske rasjonalitet. Så hva snakker – når naturen selv snakker til oss?

Forfatter og essayist. Debuterte med "Sår som aldri gror" i 1973. Har utgitt nærmere 25 bøker siden.

Arne Johan Vetlesen. The Denial of Nature. Environmental philosophy in the area of global capitalism. Routledge, 2015

Enhver som virkelig ønsker å bli filosof, skriver Edmund Husserl i sin Cartesianske meditasjoner, må én gang i livet falle helt tilbake på seg selv, og i seg selv prøve å kullkaste alle vitenskaper som til nå er akseptert og forsøke å rekonstruere dem.
Langt ute i den amerikanske Wittgenstein-spesialisten Cora Diamonds temmelig abstrakte tekster, kan det plutselig dukke opp et vibrerende avsnitt hvor den amerikanske filosofen gir til kjenne en sterk personlig følelse, gjerne knyttet til hennes forsvar for dyr eller nødvendigheten av å ta emosjonen i bruk i etiske drøftelser – og et levende, mykt og menneskelig element lyser plutselig opp i det grå havet av filosofisk fagspråk. Emosjonen, som kan stamme fra et romanavsnitt eller en erfaring, viser det seg, skal styre både det vi har lest og det vi skal lese. Det er som om Diamond må dykke dypt ned i det etiske Wittgenstein-reservoaret for å kjenne seg berettiget til å hente opp en ganske alminnelig følelse, som både kan ha temperatur, etos og harme i seg, før hun kan fortsette. Denne følelsen begrunner hennes språk og refleksjoner. For når alt kommer til alt er det jo bare erfaringen, det som hun vet er sant for henne, hun har å falle tilbake på. Hva annet kan en filosof bygge på, enn den sannheten han/hun kjenner som noe grunnleggende i seg selv?

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL