Naturens egenverdi

I et dyptgående oppgjør med sine forbilder søker Arne Johan Vetlesen språk til erfaringer som ikke kan gripes med filosofiens klassiske rasjonalitet. Så hva snakker – når naturen selv snakker til oss?

Arne Johan Vetlesen. The Denial of Nature. Environmental philosophy in the area of global capitalism. Routledge, 2015

Enhver som virkelig ønsker å bli filosof, skriver Edmund Husserl i sin Cartesianske meditasjoner, må én gang i livet falle helt tilbake på seg selv, og i seg selv prøve å kullkaste alle vitenskaper som til nå er akseptert og forsøke å rekonstruere dem.
Langt ute i den amerikanske Wittgenstein-spesialisten Cora Diamonds temmelig abstrakte tekster, kan det plutselig dukke opp et vibrerende avsnitt hvor den amerikanske filosofen gir til kjenne en sterk personlig følelse, gjerne knyttet til hennes forsvar for dyr eller nødvendigheten av å ta emosjonen i bruk i etiske drøftelser – og et levende, mykt og menneskelig element lyser plutselig opp i det grå havet av filosofisk fagspråk. Emosjonen, som kan stamme fra et romanavsnitt eller en erfaring, viser det seg, skal styre både det vi har lest og det vi skal lese. Det er som om Diamond må dykke dypt ned i det etiske Wittgenstein-reservoaret for å kjenne seg berettiget til å hente opp en ganske alminnelig følelse, som både kan ha temperatur, etos og harme i seg, før hun kan fortsette. Denne følelsen begrunner hennes språk og refleksjoner. For når alt kommer til alt er det jo bare erfaringen, det som hun vet er sant for henne, hun har å falle tilbake på. Hva annet kan en filosof bygge på, enn den sannheten han/hun kjenner som noe grunnleggende i seg selv?
Å være filosof er, som Husserl helt korrekt sier, å prøve ut alle tidligere sannheter og beskrive verden på ny, bygge den opp igjen – men fra hva? Fra det stedet den snakker sterkt og sant til oss. Noe annet utgangspunkt finnes ikke. Øvelsen skiller de sanne filosofene fra tankespinnets epigoner. Det skal mot til å foreta en slik bevegelse.

Et slikt mot viser Arne Johan Vetlesen i sitt siste arbeid, The Denial of Nature. Dét gjør boken til et vektig og betydningsfullt verk. Når Vetlesen i korte avsnitt inne i boken faller tilbake på seg selv og sin erfaring, slipper han ikke bare taket i det fagspråket han behersker; han tar, slik en som vil bli filosof må, et grundig oppgjør med sine forbilder, med mestrene, som har gitt ham språket, for så å forsøke å sette verden sammen igjen.
Det er både en vanskelig bok og en personlig bok Vetlesen har skrevet. Den er en diskusjonskilde for fagfolk, og den er et reservoar for legfolk. Kommer man seg først igjennom de første to kapitlene, åpner det seg et hav av rik, anvendbar filosofi.

The Denial of NatureBokens første del er kanskje den mest problematiske. Her fremmer Vetlesen en psykologisk forklaring på hvorfor vi ødelegger naturen. Med støtte i Freud og Melanie Klein mener han at vår destruktive adferd overfor livsgrunnlaget vårt er å sammenligne med barnets aggressivitet mot moren, ja, at vi rett og slett blir destruktive på grunn av vår avhengighet av naturen, noe som påkaller vår sårbarhet – og at vi i en selvforsterkende mekanisme kvitter oss med skyldfølelsen i en blanding av selvhat og bevisst overforbruk.
En like plausibel forklaring på vår ødeleggende fremferd på biotopen kan jo være at vi som art under evolusjonens trykk rett og slett ble for suksessfulle, at lysten, viljen og evnen til å greie oss – til å lykkes – da vi ble mange og teknologisk effektive nok, i håp om å formere oss enda mer, slo over til å bli en destruktiv kraft, som vi på individnivå ikke ser.
Det er i bokens andre del Vetlesens oppgjør med forgjengerne finner sted. Siden Descartes, Kant og Hegel har filosofien stilt seg utenfor den verden, det livet og den naturen den har ytret seg om, skriver Vetlesen. Det er kravet til entydige, rasjonelle ytringer om verden, koplet med synet på naturen som et dødt objekt stilt til rådighet for mennesket, som har gjort naturødeleggelsen vi nå erfarer mulig. I Descartes, Kant og Hegels verdensfjerne, rasjonelle og cerebrale filosofi har naturen ingen verdi i seg selv. Men heller ikke Vetlesens forbilder, Horkheimer, Adorno og Habermas, den siste Vetlesens egen mentor, gir naturen noen egenverdi som må ivaretas. Den naturfiendtlige rasjonaliteten vi også finner hos disse kapitalkritiske filosofene, er den samme som gjennomstrømmer kapitalismen og byråkratiet, hvor alt er gjort om til varer, penger, jus og kontrakter, og som nå har kolonialisert livsverdenen.
Måten Vetlesen angriper den radikale, filosofiske tradisjonen på, som venstresiden gjennom etterkrigstiden i en eller annen form har vært knyttet til, avspeiler hans dype respekt for og gjeld til den samme tradisjonen. For den ikke-innvidde leser kan utlegningen kanskje erfares som noe omstendelig.

Vår destruktive adferd overfor livsgrunnlaget vårt er å sammenligne med barnets aggressivitet mot moren, ja, at vi rett og slett blir destruktive på grunn av vår avhengighet av naturen, noe som påkaller vår sårbarhet.

Men så skjer det! Midt i den detaljerte argumentasjonen som preger avskjeden med forbildene, slår Vetlesen plutselig om og forteller om turene i skogen med sin tre år gamle sønn, som hilser på kråka og sier farvel til trærne med barnets sedvanlige nære og fortrolige forhold til naturen. Bare tre år senere er denne adferden avlært. Familie, venner og omverden har innrullert gutten i fornuften. Med sin selvhevdende rasjonalitet på plass, har det en gang så åpne barnet mistet kontakten med naturen, og med dét også motivet for å ivareta den.
Siden skal Vetlesen beskrive hvordan en ørn han møter setter ham i et undrende, respektfullt forhold til dyret, lik det majestetiske fjellet han siden skal oppleve gjør; han har møtt noe annerledes, noe større enn seg selv. Og i beskrivelsen av hvordan tiden blir konkret på hytta i takt med vedovnen, som etter en lang, kald natt må fyres opp igjen for at kaffen skal koke og guttungen få varme, hører vi ekkoet av den greske førsokratikeren Heraklit som får besøk mens han står inne på kjøkkenet og varmer seg, og sier til gjestene: «Bare kom inn, også her, ved ovnen, er gudene.»

Men én ting er å mene at naturen har en iboende verdi og å kjenne nærhet til denne verdien, som Vetlesen mener må til for at vi skal ønske å beskytte den. En annen ting er å bevise denne, naturens egenverdi, ontologisk, som det som faktisk er – er på en slik måte at vi må forholde oss til den som realitet. Dette er bokens prosjekt. Det er her filosofien skal stå sin prøve. Når verden skal settes sammen igjen.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.