Med sin første helaftens dokumentar, 69 minutter av 86 dager (2017), gjorde Egil Håskjold Larsen seg sterkt bemerket som et nytt talent innen norsk dokumentarfilm. For filmen mottok han blant annet en Gullruten-pris, Gullstolen for beste dokumentar på Kortfilmfestivalen i Grimstad og Emerging International Filmmaker Award på den viktige dokumentarfestivalen Hot Docs i Canada.
Der 69 minutter av 86 dager fulgte syriske flyktninger på vei gjennom Europa fra perspektivet til en liten jente, har Håskjold Larsen i sin nye film rettet kameraet mot en eldre mann på «den ytterste spiss», nord i Finnmark. Hvor man vender tilbake handler om syttiåringen Steinar, som lever et isolert liv tett på naturen, en kilometer fra grensen til Russland.
Monolog
Vi introduseres for hovedpersonen mens han er ute med båten og fanger en sel, før han vender tilbake med fangsten til det lille huset han bor i sammen med hunden Tussi. Vi møter ingen andre mennesker i løpet av filmens spilletid. Dokumentaren er imidlertid ikke fullstendig fri for dialog, eller kanskje snarere monolog: Jevnlig hører vi Steinar snakke – enten det er til hunden, filmskaperen eller seg selv – i tillegg til at han har en radio som gir ham selskap og, ikke minst, sportsoppdateringer. Nokså tidlig i dokumentaren blir Steinar dessuten oppringt (han har en mobiltelefon, om enn ikke alltid skrudd på) av datteren, som forteller at han har blitt bestefar. Nyheten tas imot med glede, men det nevnes intet om eventuelt å komme og hilse på det nyfødte barnebarnet. En annen scene viser et bilde av en yngre Steinar sammen med sønnen sin.
Tilhørighet
Utover dette gir den observerende filmen påfallende sparsommelig bakgrunnsinformasjon om hovedpersonen, før noen tekstplakater ved filmens slutt sier noe – men ikke mye – om dette.
Så synes da også Steinars tilværelse å dreie seg mer om det som skjer her og nå enn om det som hører fortiden til. Han følger nøye med på dyrelivet rundt seg og begir seg stadig ut for å sanke mat til seg selv og Tussi. Samt for å bekjempe noen folkeskye ravner som truer de øvrige fuglene i området. Det er åpenbart blant naturen og dyrene han føler tilhørighet, ikke i sivilisasjonen.
I likhet med 69 minutter av 86 dager, og hans tidligere kortdokumentar Ad Astra (2016), er Hvor man vender tilbake fotografert av regissøren selv – som også har erfaring som fotograf for andre filmskapere. Her har han valgt å fotografere i sort-hvitt, noe som fremhever landskapets kalde og brutale sider, samtidig som det forsterker filmens kontemplative og til dels poetiske visuelle uttrykk.
Naturopplevelser
Håskjold Larsen er ikke den første norske dokumentaristen som har fattet interesse for mennesker som i liten grad befatter seg med en moderne livsstil. Eksempelvis har Øyvind Sandberg i Å seile sin egen sjø (2002) og Folk ved fjorden (2011) skildret nordmenn som lever på mer tradisjonelt vis enn de fleste av oss, mens Sjur Paulsens Loop (2005) handlet om folk som søker seg mot naturen – om enn med mer fokus på vårt forhold til tid. De aldrende jordbrukerne Oddny og Magnar i Frode Fimlands Søsken til evig tid (2013) har både fått en oppfølgerfilm og bokutgivelse, og NRK-serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu har rullet og gått på skjermene i de tusen hjem i hittil 17 sesonger.
Framstillinger av mennesker som har valgt et mer tradisjonelt – og gjerne også isolert – liv i utkanten av sivilisasjonen, synes med andre ord å treffe en nerve hos både norske filmskapere og deres publikum. Og det er kanskje ikke så rart, all den tid disse filmene på svært konkret vis omhandler menneskets forhold til naturen. Vi lever i et land med mye natur, og vår nær sagt kollektive lidenskap for hytteliv og turer i skog og mark vitner om at vi er opptatt av å oppleve den. Filmene skildrer fortrinnsvis mennesker som lever i harmoni med naturen – hvor ugjestmild den enn måtte være. I tillegg ligger formodentlig noe av appellen i å bli minnet på hvordan mange her i landet levde i en relativt nær fortid – som like fullt er fjern nok til at den framstår med et skjær av romantikk.
Dette handler ikke om nostalgisk å dyrke jorden på «gamlemåten».
Samtidig lever vi i en tid hvor naturen kommer stadig nærmere, med tiltakende voldsomhet. Dette aspektet kan leses inn i Egil Håskjold Larsens dokumentar, som på visse punkter skiller seg fra de nevnte filmene. Hvor man vender tilbake handler ikke om å insistere på å dyrke jorden på «gamlemåten», men om overlevelse og tilstedeværelse i en vill og mektig natur – selv om det også her ligger en insisterende stahet til grunn.
Filmen rommer også skjønnhet og kontemplasjon, men er ikke utpreget romantiserende, i hvert fall ikke på en nostalgisk eller sentimental måte. Med nokså subtile grep – og hele tiden med respekt for sin hovedperson – gir filmen en fornemmelse av hvilke oppofrelser som kreves om man skal gi mer eller mindre avkall på sivilisasjonen. Dette er likevel ikke en dokumentar som først og fremst ønsker å forklare. Isteden ønsker den å formidle en følelse av dette kompromissløse, strevsomme og tilbaketrukne livet – og i det kan det muligens ligge vel så mye forståelse.
Hvor man vender tilbake har verdenspremiere på Tromsø Internasjonale Filmfestival (14.–20. januar), der den er festivalens åpningsfilm.
