Naturen i menneskets blindsone

Som Vetlesens forrige internasjonale utgivelse The Denial of Nature (2015) setter denne boken en usedvanlig filosofisk argumentasjon i dialog med samtidens miljøtenkere og miljøfilosofiens klassikere. Der den forrige boken avsluttet med spørsmålet om naturens sjel og egenvilje, utvides diskusjonen i Cosmologies of the Anthropocene. Utgangspunktet er Freya Mathews#’ økologiske revitalisering av begrepet panpsykisme i boken #The Ecological Self# (1991).

Panpsykismen er det syn at psyke eller sjel er over alt og i alt. Som Mathews søker Vetlesen en spontan nærhet til omgivelsene hos folk som lever på førmoderne måter – utforsket og rapportert innen antropologien og dens seneste teoretiske utviklinger.

Han går blant annet til Philippe Descola, som drøfter spørsmålet om ulike kosmologier, forstått som levde sannhetssystemer. Han tar også utgangspunkt i psykologiske og psykoanalytiske teorier som beskriver et tap av kontakt med naturen, ulike former for kulturelt tillært blindhet.

Arter, prosesser og næringsstoffer har verdi som en del av et økosystem.

Vetlesens hypotese er dermed at det er denne fremmedgjøringen som gjør at tanken om at alt er fullt av ånd – slik både barn og animistiske kulturer synes å ta for gitt – virker fremmed for oss.

Naturens verdi er objektiv

Vetlesens bok er imidlertid langt mer enn en poetisk appell for et sympatisk . . .

Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)

Abonnement kr 195 kvartal