Forlag: (Storbritannia)
Som Vetlesens forrige internasjonale utgivelse The Denial of Nature (2015) setter denne boken en usedvanlig filosofisk argumentasjon i dialog med samtidens miljøtenkere og miljøfilosofiens klassikere. Der den forrige boken avsluttet med spørsmålet om naturens sjel og egenvilje, utvides diskusjonen i Cosmologies of the Anthropocene. Utgangspunktet er Freya Mathews#’ økologiske revitalisering av begrepet panpsykisme i boken #The Ecological Self# (1991).
Panpsykismen er det syn at psyke eller sjel er over alt og i alt. Som Mathews søker Vetlesen en spontan nærhet til omgivelsene hos folk som lever på førmoderne måter – utforsket og rapportert innen antropologien og dens seneste teoretiske utviklinger.
Han går blant annet til Philippe Descola, som drøfter spørsmålet om ulike kosmologier, forstått som levde sannhetssystemer. Han tar også utgangspunkt i psykologiske og psykoanalytiske teorier som beskriver et tap av kontakt med naturen, ulike former for kulturelt tillært blindhet.
Arter, prosesser og næringsstoffer har verdi som en del av et økosystem.
Vetlesens hypotese er dermed at det er denne fremmedgjøringen som gjør at tanken om at alt er fullt av ånd – slik både barn og animistiske kulturer synes å ta for gitt – virker fremmed for oss.
Naturens verdi er objektiv
Vetlesens bok er imidlertid langt mer enn en poetisk appell for et sympatisk naturforhold. Systematisk og saklig går han inn for å komme til bunns i materien – nærmest bokstavelig talt. For vet vi egentlig hva det er, det vi kaller materie? Gir det mening å skille materien fra ånd eller bevissthet, slik Descartes gjorde? Blant de mer provoserende påstandene underveis i denne temmelig tekniske diskusjonen er at vi ikke forstår vår egen bevissthet, nettopp fordi vi misforstår materien – det vi kaller den «ytre naturen». Når vi ser alt utenfor det menneskelige som død materie og objekter, eller som mer eller mindre sjelløse «levende ting», lider vi under vitenskapelig fordom – en misforstått intellektuell abstraksjon.
Vetlesen vil ikke bare etablere en «miljøetikk»; han kritiserer hele vårt verdensbilde, vår metafysikk og kosmologi. Hvis ødeleggelsen av naturen springer ut av en viss naturforståelse, er denne forståelsen simpelthen gal. Naturens verdi er sann og objektiv, ikke noe subjektivt som vi knytter til menneskelige formål og nytte. Naturens verdi er heller ikke en projeksjon eller et postulat, som hos Arne Næss. I naturen består verdien i relasjoner: Arter, prosesser og næringsstoffer har verdi som en del av et økosystem. Atmosfæren har verdi for alle som puster, vannet har verdi for alt som vokser; naturen er summen av endeløst mange bestrebelser og utsynspunkter der delene er gjensidig verdifulle for å opprettholde livet og eksistensen. Når vi forholder oss sansende, direkte og innlevende til naturen, opplever vi den som full av vilje, kraft og streben – en målrettethet som naturvitenskapen gjerne prøver å benekte eller bortforklare.
Naturens mål og vilje
Også posthumanistiske tenkere i samtiden, som Timothy Morton og Bruno Latour, tenker i form av målrettethet, interesser og relasjoner mellom aktører. Disse tenkerne vil dermed ikke ha problemer med å anse en blomst eller en kolibri, endog en vulkan eller en storm, som «aktører». Det de mangler i sin intellektuelt lekne sidestilling av alt og alle – kunstig og naturlig, levende og ikke-levende – er ifølge Vetlesen en oppriktig sorg over tapet av natur – og en oppriktig omsorg for verden.

Skal vi virkelig få moderne fordommer ut av blodet, må vi ifølge Vetlesen også eksistensielt, etisk og sanselig tre inn i en mer animistisk opplevelsesform. En slik mottagelighet kan vi oppleve i møtet med vill natur, og i andre mer opprinnelige kulturer, der slike leve- og tenkemåter fortsatt er bevart – om de enn er stadig mer marginalisert.
Kolonisering av naturen
Et videre poeng er dermed at vi moderne mennesker har kolonisert både den ville naturen og de folkene og kulturene som levde nærmere den. Dermed mister vi også et kritisk utsynspunkt på våre egne tilkortkommenheter, våre avstumpede følelser og mulige mentale feilgrep. Som Vetlesen sier et sted: Det at vi ikke er i stand til å oppfatte eller oppleve en ånd i naturen, er et svakt argument for at den ikke finnes. I verste fall er det snakk om en fatal fornektelse.
En oppriktig sorg over tapet av natur – og en virkelig omsorg for verden.
Et sterkt bilde av koloniseringen av naturen kommer mot slutten av boken, der han sammenligner behandlingen av dyrene og naturen med de spanske conquistadorenes behandlingen av indianere – de tok dem som slaver, kokte dem for å bruke fettet deres eller fôret hundene sine med kjøttet deres. Ved å vise det brutale i en slik fornektelse av menneskers verdighet anskueliggjør Vetlesen i hvilken grad utbyttingen av naturen sammenfaller med kolonihistorien og kapitalismens skruppelløse ressursutnyttelse.
Banalisert ondskap, omvending og vill frelse. Når det er sagt, kan brutalitet og vold neppe sies å være moderne særtrekk, og både dyr, barn og naturfolk – uten sammenligning for øvrig – kan være temmelig voldsomme. Kanskje kunne vi utvide Vetlesens argument ved å si at den særegent moderne utbyttingen av naturen er blitt en slags industriell vold, en banal ondskap helt på linje med den diagnosen Hannah Arendt ga av Eichmann, som tilrettela nazistenes utrydningsleirer. Det egenartede ved vår tids naturødeleggelse er i så fall at det er en grusomhet utført med en pliktoppfyllende byråkrats fantasiløse og ureflekterte holdning.
Når utbyttingen av naturen slår over i utryddelse, blir vi utfordret til en total selvransakelse og må stille oss til doms over oss selv. Vetlesen siterer i avslutningen Thoureau, som sier: «I det ville ligger verdens frelse.» Kontakten med en vill natur som kommer oss i møte, åpner en mulig annen verden. Her ligger det også en anelse eller innsikt som Vetlesen utrettelig sirkler inn: Vi moderne mennesker har tatt radikalt feil av vår plass i verden – og har underkjent Jordens endeløse verdi. Hvis vi har handlet i blinde, kan vi heller ikke se vår egen rolle klart – før vi trer inn i en ny kosmologi.