NATOs trusler stanser ikke IS

Etter stadig flere terrorangrep i Europa mener NATO og Vesten at mer maktbruk er veien å gå. Det tyder på liten forståelse for hvordan organisasjoner som IS fungerer.

Peder Martin Lysestol

Mai 2017: Bilder fra Manchester går over tv-skjermen. 22 drepte, flere skadd for livet. Folk er fortvilte. Mange er redde. Igjen blir vi påminnet terroren i Paris, i Berlin, i Brüssel. I løpet av få år har flere hundre personer i den vestlige verden blitt ofre for terrorkampanjen til IS. Hvor kommer det neste terrorangrepet? Kan Europa overhodet beskytte seg mot denne galskapen? Svaret fra våre toppolitikere kom på NATOs toppmøte i Brüssel torsdag 25. mai. Ved minnesmerket for ofrene fra Twin Towers erklærte våre politiske ledere at Vesten må rustes opp militært. Nå vil også NATO-alliansen slutte seg til krigen mot IS.
Hva slags historie manes nå frem av våre politiske ledere? Historien om en fanatisk bevegelse, IS, med røtter i islam – som hater demokrati og de «vantro», som vil ødelegge Vesten. Bare maktbruk kan beskytte oss mot dette. Vi er mektige og rike. Vi har verdens sterkeste militærmakt. Vi kan «knuse dem», for å bruke president Trumps retorikk.
Og nå skal de knuses; med mer våpen, mer krig, mer militarisering av Europa.

Profitt eller folk? Vi er mange som nå spør: Er dette hele historien? Har ikke Vesten brukt militærmakt i Midtøsten siden opprettelsen av staten Israel i 1948? Kan ikke enda mer krig og undertrykkelse ha motsatt effekt – at vi bekrefter det bildet av Vesten som IS selv proklamerer, nemlig Vesten som Satan? At enda flere fattige ungdommer uten håp melder seg, med livet som innsats, i kampen mot denne Satan?
Etter min mening er det stor fare for at det er det sistnevnte som vil skje. Det er derfor helt avgjørende at vestlige politikere innser realiteten i Midtøsten: Helt siden opprettelsen av staten Israel og fordrivingen av det palestinske folket i 1948, har vestlig politikk vært på kollisjonskurs med arabiske folk og muslimer i verden. Vestens kamp for olje og våpenmarkeder samt andre strategiske interesser har i en årrekke påført Midtøstens folk stadig nye lidelser. Vestlige medier minner oss ofte både om 9/11 og om islamistisk terror, men har en utrolig evne til å glemme de enorme lidelsene vår egen politikk har påført folkene i dette området: Opprettelsen av Israel i 1948 gjorde 800 000 palestinere til flyktninger – mennesker som fortsatt lever som hjemløse. Krigene i Libanon fra tidlig på 70-tallet med minst 100 000 drepte, krigene i Irak med store flyktningstrømmer – og nesten 700 000 sivile drepte bare etter den amerikanske invasjonen i 2003. Krigene i Libya, Jemen og nå Syria med enorme menneskelige lidelser. Store deler av den arabiske verden er i dag i total krise. Dette er land som på 60- og 70-tallet opplevde stor fremgang. Det ble satset på utdanning og helse. Tall fra FN viser at allerede i 1966 gikk alle barn i Irak på skole, og i 1985 var analfabetismen nesten utryddet.
Jeg var student i Kairo i 1969, da byen feiret sitt 1000-årsjubileum. Bildene i den flotte jubileumsboken på 500 sider minner meg om hva Midtøsten kunne blitt: Det er bilder av fantastisk kultur, av industrialisering, utdanning – av kvinner som strømmet til studier og arbeid, sekulært kledd, uten tildekkende hodeplagg. De gamle i Midtøsten kjenner denne historien. De forteller den unge generasjonen, som bare kjenner krig og fattigdom og flukt, om livet i gamle dager. De forteller om Israel, om Amerika, om dem som hater arabiske folk.

En ødelagt region. Den anerkjente engelske journalisten Jonathan Cook har skrevet boken Israel and the Clash of Civilisations. Han byr på grundig dokumentasjon på hvem som tjener på ødeleggelsen av arabiske land: Israel, USA og deres allierte – som Norge. Israel kan fortsette okkupasjonspolitikken så lenge de arabiske nabolandene er i krise, og Vesten sikres olje og tilgang til et stadig voksende våpenmarked.

Trusler fra IS i Europa har røtter i det ødelagte Midtøsten, og har god grobunn i fattigkvarterene i europeiske storbyer.

De siste årenes trusler fra IS i Europa har røtter i det ødelagte Midtøsten, og har hatt god grobunn i fattigkvarterene i europeiske storbyer. Her lever store grupper ungdommer i utenforskap – de er uten arbeid, uten inntekt og uten håp. Vi som har kontakt med denne typen ungdommer vet så altfor godt hvilke tanker som oppstår når du – ydmyket, fattig og uten drømmer – lever som en outsider i byer som bugner av varer og rikdom. Det er i slike situasjoner hatet oppstår, og tanken om hevn, om å bety noe. Og drømmen om Allahs paradis.
Mye tyder på at de fleste vestlige politikere ikke forstår alvoret i situasjonen, og omfanget av ødeleggelsene vi har påført Midtøsten. De forstår heller ikke håpløsheten i mange miljøer i Europas storbyer. Eller de vil ikke forstå – det koster for mye – og velger derfor den mest primitive løsningen: mer makt. Men hva om denne ytterligere maktbruken virker mot sin hensikt, at den bare forsterker fanatismen?

Det eneste håpet vi har, er at det bygges opp en sterk opposisjon som kan presse Vestens politikere til å se denne virkeligheten i øynene, og endre politikken drastisk:

– Israel må tvinges til å oppgi okkupasjonen av Vestbredden og Gaza og gi det palestinske folket retten til å vende tilbake til sitt eget land.
– Det må settes inn stor humanitær og økonomisk innsats til gjenoppbygging av ødelagte land som Irak og Syria.
– Ikke-innblandingsprinsippet må gjelde også i Midtøsten. Regjeringene i Syria og andre land må selv få bestemme hvilke former for militær og økonomisk hjelp de vil ha.
– En human og målrettet sosialpolitikk for flyktninger og innvandrere må få høy prioritet.

En slik politikk er alternativet til NATOs maktbruk. Den vil sende signaler som etter hvert kan fjerne grobunnen for den fanatismen IS vokser på.

---
DEL