Krigsretorikk og krigsforberedelser tar nattesøvnen. Frykt og avmakt lammer. Verdens største militærmakt, NATO, er provoserende og uforsonlig, ikke minst i forhold til Russland og Kina. Spenningen med Russland har økt gjennom å bygge militær kapasitet og baser nær den russiske grensen, gjennom krigsretorikk, sanksjoner og andre intimiderende og isolerende initiativ.
Det skapes fiendebilder av Russland og russiske ledere demoniseres. Landet blir beskyldt for nesten alt som er galt i verden. Akkurat nå skal vi inngis frykt for at Russland forbereder et angrep på Ukraina. Vestlige media formidler nesten utelukkende informasjon om Russlands store militæroppbygging nær Ukrainas grense, dog på egen jord, mens de store mengdene vestlig militært materiell og styrker som etableres inn mot Russlands grenser ikke minst i Øst-Europa, og de amerikanske atomvåpenlagrene i fem land i Europa, knapt nevnes.
Militærmilliardene
USA/NATO har i dag 15 ganger så stort militærbudsjett som Russland, ifølge SIPRI. Hvis alle 30 NATO-land øker sine militærutgifter til 2 % av BNP, som avkrevet, blir denne asymmetrien enda større. Uten snev av forståelse for Russlands sikkerhetsbehov og for viktigheten av å fremme felles sikkerhet, med fred fra Vancouver til Vladivostok, uttrykker generalsekretær Jens Stoltenberg sin stolthet over NATOs styrkeøkning i Øst-Europa og bedyrer at Vi vil hjelpe Ukraina frem til et NATO-medlemskap. Heller ingen tanke derfra om at militærmilliardene i stedet burde brukes til helsetiltak og velferd i disse pandemitider. Gledelig dog at Ukrainas president Zelensky plutselig ber om slutt på krigshissingen og uttrykker at han ikke frykter et angrep fra øst, men anser de interne motsetningene i Ukraina som den største utfordringen. FNs, Europas og fredsbevegelsens aller beste forsoningseksperter bør involveres umiddelbart.
Idealiseringen av USA i norsk offentlighet, er om mulig enda sterkere enn demoniseringen av Russland.
Den senere tids økte militarisering av Norge er betydelig, med etablering av fremmede militærbaser i Trøndelag og i Nord-Norge; massiv forhåndslagring av amerikansk tungt militært materiell i Trøndelag; tilrettelegging av havner for besøk av atomubåter i Bergen og Tromsø; økende og effektivisert etterretningsvirksomhet, inklusive radaren Globus III i Vardø og det nye spionskipet Marjatta, samt stadig større militærøvelser stadig nærmere grensen til Russland. Cold Response, med rundt 40 000 soldater, skal starte sine krigsøvelser i mars, om ikke våre styresmakter avlyser/utsetter på grunn av den spente situasjonen og på grunn av pandemien. Lille Norge, med vårt abnorme militære forbruk, er en middels stormakt i NATO sammenheng og en avansert spiller på denne banen, ikke minst som «NATOs ører i nord».
Dog er det uklart hva som er NATO og hva som er USA. Siden det er opplagt hvor makten ligger, er det kanskje ikke så interessant om det «bare» dreier seg om USA eller et USA-dominert NATO? Eller kanskje er det likevel viktig, politisk, praktisk, juridisk? Et alliansetilpasset forsvar er et annet ord for amerikansk avhengighet, sier Tormod Hejer, FFI (Forsvarets forskningsinsitutt). Bård Wormdals bøker: Spionbasen, den ukjente historien om CIA og NSA i Norge, og Satelittkrigen, Norges militarisering av polområdene og verdensrommet er begge opplysende i sammenhengen. Det er på tide med en skikkelig debatt om hva som er sikkerhet og hva som gjør oss trygge i dag! På tide å kvitte seg med troen på at militær styrke gir fred og velstand! Er det ikke på tide å å spørre hva NATO militærstruktur egentlig er godt for?
Ultimat amerikansk råderett
Solberg-regjeringen underskrev 16.04.21 en avtale med USA om fire nye militærbaser, såkalte «omforente områder», men med ultimat amerikansk råderett, på Evenes, Ramsund, Rygge og Sola. Stortinget får seg forelagt saken nå i våres. Dersom Stortinget og Støre-regjeringen ikke stopper utkastet til «Tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid», står vi overfor et skremmende scenario.
De eventuelle norske basene vil inngå i et verdensomspennende nett av nærmere 1000 amerikanske militærbaser, ifølge den amerikanske fredsorganisasjonen World beyond War – i over 80 land og på alle kontinenter. Antallet baser avhenger av om lyttestasjonene regnes med eller ei. Til sammenligning skal Russland ha åtte slike baser og Kina én. Over 170 000 amerikanske soldater skal være utstasjonert, de fleste på rotasjon, heter det, som om det skulle ha noe å si. Basene omsirkler spesielt Russland og Kina. Baser i Norge ansees nok som ekstra viktige siden de kommer nærme Russlands militæranlegg i Arktis.
Tenk et øyeblikk hva det ville innebære om Russland og Kina etablerte baser ved USAs grenser. Ingen har vel glemt Cuba-krisen, da Sovjetunionen trappet opp sitt militære samarbeid med Cuba og verden skalv i angst over en mulig atomvåpenkonfrontasjon mellom Sovjet og USA.
De amerikanske basene er en enorm maktfaktor som muliggjør USAs militære hegemoni i verden. Basene øker internasjonal spenning og fare for krig – og bidrar også til miljøkatastrofer. Å legge ned basene ville bidra til å redusere spenning, bedre klimaet, frigjøre viktige jordbruksarealer og gjøre USA mindre truende. Det ville bety mindre vold og voldtekt i nærområdene, mindre ødelagt og forurenset land, mindre fare for helsen, slik blant andre International Women’s Network against Militarization ser det.
Mange stiller spørsmål ved legaliteten ved en endring av vår basepolitikk. Da norsk medlemskap i NATO ble en realitet i 1949, prøvde statsminister Einar Gerhardsen å berolige Sovjetunionen med at «Den norske regjering ikke vil tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium, så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.» Gerhardsen bekreftet Baseerklæringen av 1949 på NATO-møtet i Paris i 1957 og tilføyde at det ikke vil bli lagret atomvåpen i Norge i fredstid. Statsminister Trygve Bratteli spesifiserte i den såkalte Bratteli-doktrinen om forbud mot atomvåpen på norsk jord fra oktober 1975 at: «Vår forutsetning ved anløp av fremmede krigsskip har vært og er at atomvåpen ikke medføres om bord.»
Baseetableringen
Idealiseringen av USA i norsk offentlighet, er om mulig enda sterkere enn demoniseringen av Russland. Det kan gi tragiske følger. Det store spørsmålet nå er om Norge virkelig vil gi fra seg suverenitet på fire steder i landet i naiv tillit til at Norge og USA har felles interesser? Slike vitale spørsmål for landet burde vel underlegges folkeavstemminger?
Høringsrunden om baseetableringen som nylig ble gjennomført, viser at det er stor motstand, også blant tidligere topp-politikere og militære. Facebook-gruppa «Nei til amerikanske baser på norsk jord», etablert av Ivar Johansen, får økende oppslutning. Tidligere generalsekretær i Europarådet, Torbjørn Jagland, uttrykker bekymring for at en slik avtale skal tilsidesette forbudet mot dødsstraff, tortur, umenneskelig behandling og tvangsarbeid. Yuhan Shanmugaratnam tar i en artikkel i Klassekampen 12.01.22 opp en lignende uro og viser til at Guantánamo-fangeleiren var «hendig» plassert utenfor amerikansk jurisdiksjon og at amerikanerne derved kunne tillate seg oppførsel de ikke kunne hjemme. Er det virkelig mulig at vi skal sette oss i en situasjon hvor vi vil kunne få både torturkammer og atomvåpen på Evenes, Ramsund, Rygge og Sola?
Jagland uttrykker bekymring for at en slik avtale skal tilsidesette forbudet mot dødsstraff, tortur, umenneskelig behandling og tvangsarbeid.
Å slippe amerikanerne nært innpå Russland og oppheve norske base- og øvelsesrestriksjoner, virker ikke beroligende på Moskva. Norge, som et lite land i verden, er i en klart asymmetrisk relasjon både til Russland og USA. Å være i en mulig frontlinje mellom to stormakter er en svært utsatt posisjon. For de som i sitt hybris er beredt til «å la Finmark gå», er det utrolig sneversynt og naivt å tro at en storkonflikt i nord vil holde seg nord for Polarsirkelen. Både USA og Russland vil kunne se seg tjent med å bruke norsk territorium dersom det skulle komme til en konfrontasjon. Ingen av dem ønsker selvsagt at det føres krig på deres eget territorium, og slett ikke med de våpnene som er tilgjengelige i dag. Det er derfor i norsk interesse å ikke sette seg i en slik situasjon.
Vårt politiske handlingsrom
Det er heller ikke til vår fordel at en tidligere norsk statsminister står i NATO stevnen. Stoltenbergs bindinger til vår egen regjering gir usikkerhet. Også vi som har en relativt stor dose tillit til Støres kløkt og innsikt i internasjonale spørsmål, vet ikke helt om han klarer å stå imot presset, eller om vi risikerer en Libya-lik situasjon igjen, hvor vi «protesterer for all verden, men følger med på ferden», og vel så det. «Det forferdelige» vil være enda nærmere denne gangen, med potensielt enda større omfang. Det er å håpe at vår statsminister vil vise like stort mot som han gjorde ved å legge til rette for den vanskelige, men helt nødvendige, dialogen med Taliban.
Forhåpentligvis vil våre nye styresmakter også innse den store faren de ville sette Norge i ved å gi en stormakt enda sterkere fotfeste. USA er i en høyst ustabil situasjon og raser ned på demokrati-rangeringene. Vi kan ikke la «noens» profitt- og maktbegjær overgå logikk og sunn fornuft.
Vår geografiske beliggenhet burde tilsi en mindre provoserende tilnærming. Mindre avskrekking og mer samarbeid. Vi må gjøre oss mindre avhengig av USA, be dem holde seg på sitt eget territorium, og øke vårt politiske handlingsrom. Vi må erkjenne viktigheten av å bygge tillit og gode naboskap, ikke minst gjennom å styrke og aktivt bruke Arktisk Råd og OSSE – samt revitalisere Barents-samarbeidet. Støre kan kanskje også klare å få den gamle visjonen om et atomvåpenfritt Arktis opp på tegnebrettet igjen, nå som Russland inviterer til demilitarisering på begge sider av øst-vest grensa!
Voksende ulikhet, atomtrusselen og klima- og naturkatastrofer er blant dagens største trusler. Våpenkappløp og militarisme forsterker dette bildet og skaper enorme miljø- og naturødeleggelser, i militærøvelser, på militærbaser, i militærindustri og testområder verden over, og aller mest i krig. Amerikanske baser i Norge vil bidra til mer militær aktivitet og vil øke våre CO2-utslipp. Det vil ikke se pent ut på vårt økologisk regnskap, om det skulle bli tatt med.
Ansvarets etikk
Forfatter Arne R. Pettersen, ga nylig uttrykk for hvordan «USAs invaderende krigsmaskin» har høynet vårt «eksistensielle alvor». Dette alvoret føles for tiden tungt for mange. Pettersen viser til den tysk-amerikanske filosofen Hans Jonas, som skriver om ansvarets etikk. Den innebærer at også vi, du og jeg, bidrar gjennom kunnskap og empati til «å ta makt over avmakten», og prøve å gjøre vårt for å hindre at det som er verdifullt for oss, blir ødelagt. Vår fremtid er avhengig av våre valg. De bør ikke være basert på militær logikk, men på fredskultur.
