NATO har utspilt sin historiske rolle, og er overmoden for å legges ned. Da NATO ble opprettet i 1947, var det ytterst få som forestilte seg at alliansen skulle bli en krigsmakt med Norge på slep.

Den 8. og 9. juli arrangerte NATO toppmøte i Warszawa, og fredsorganisasjoner samlet under fanen Nei til krig – nei til NATO benytter anledningen til å demonstrere for en alternativ sikkerhetspolitikk som ikke er basert på avskrekking og militærmakt. Fred bør baseres på tiltak for å bygge en felles trygghet. Venstrepartiet Die Linke i Tyskland fremmer 17. juli et forslag i Riksdagen om å avvikle NATO – selvsagt ikke i tro på at de skal få flertall med det første, men de anser det som viktig å få i gang en debatt om sikkerhet i Europa når kaldkrigsretorikken stadig blir farligere og mer skremmende. Kanskje vil presidentvalget i USA bidra til å fremme en slik debatt i flere land.

Den norske regjeringen jobber både med en langtidsplan for Forsvaret og en melding om norsk sikkerhetspolitikk: «Nye veivalg». Det er likevel en overhengende fare for at «nye» vil bestå i et sterkere fokus på sikkerhetspolitikk i utenrikspolitikken vår. Få har foreløpig erkjent at NATO har utspilt sin historiske rolle og bør legges ned. NATO ble i sin tid presentert for det norske folk som en transatlantisk forsvarsallianse. Ytterst få forestilte seg at alliansen skulle bli en krigsmakt som opererer i Asia og Afrika med Norge på slep. Det er nødvendig med oppdatert informasjon til det norske folk om hva alliansen står for i dag. Den nye boka fra Progressivt forlag, Sikkerhetspolitiske veivalg. Skjebnefelleskap med USA og NATO, kommer betimelig for en slik diskusjon.

Naivitet. NATO ble opprettet i 1947 som en vestlig militær forsvarsallianse mot det som ble oppfattet som ekspansiv sovjetisk kommunisme. Sovjetsamveldet svarte i 1955 med å etablere Warszawapakten. Verden gikk inn i et våpenkappløp med svært tyngende militærutgifter. Mistilliten mellom øst og vest vokste, og den kalde krigen var et faktum. Da Sovjetsamveldet ble oppløst, ble Warszawapakten lagt ned. Begrunnelsen for NATO var borte. Men i stedet for å legge seg selv ned, utviklet NATO et nytt konsept som åpnet for intervenering utenfor eget område – såkalt forebyggende – uten å være angrepet, og heller ikke nødvendigvis med Sikkerhetsrådets godkjenning. Dette ble formalisert som NATOs out-of-area-strategi i 1999. Samtidig begynte alliansen å rekruttere tidligere østeuropeiske land. Nå har NATO 28 medlemsland, og flere står i kø. Alliansen er fjernt fra sin opprinnelse.

Norge har tradisjonelt forstått at vår sikkerhet er avhengig av at vi betraktes som et fredelig og vennligsinnet land, og at vi er en del av et sterkt FN. Nå skal vi imidlertid vise muskler i stedet, med ambisjoner om å være så militært sterke at vi skal kunne forsvare oss mot en stor nabo. Hvor naiv kan man bli?

Hvis vi ønsker et forsvar som ikke skal være til bruk i angrep og krig, men som kan bidra til å løse akutte samfunnsoppgaver og krisehåndtering langs vår langstrakte kyst, da trengs kystvakt og heimvern og et desentralisert bosettingsmønster med folk som er glade i hjemstedet sitt, og som bidrar med matsikkerhet og forsvarsvilje. Et slikt forsvar er neppe forenlig med NATOs interesser.

NATO står for opprustning. På NATOs møte i Wales i 2013 ble det besluttet at medlemslandene burde bruke to prosent av sitt bruttonasjonalprodukt til militære formål. En slik overdreven investering i det militære er et direkte rov fra folk som ikke engang har nok til å overleve. Stockholms institutt for fredsforskning (SIPRI) har nettopp lagt frem sine årlige tall for hvor mye ressurser som brukes til militære formål: Rundt 1700 milliarder dollar, og det kun i offisielle tall. 10 prosent av militærutgiftene vil langt på vei kunne møte de behov FN har skissert for å kunne nå bærekraftsmålene verden har satt seg for perioden 2016–2030. I dag er verdens militære budsjett over 600 ganger større enn FNs regulære budsjett, og på FNs første verdenskonferanse om humanitære spørsmål i Istanbul som nylig ble avsluttet, skrikes det etter mer ressurser.

Jeg vil nødig at mitt Nord-Norge skal bli arena for teppebombing.

Ikke lært av Libya. Norge er med på militære inngripener, og driver krigsopplæring i flere muslimske land med påfølgende flyktningproblematikk og fare for represalier og terror også på norsk jord. Vi synes ikke å bry oss om de uklare grensene i alliansen mellom USAs globale stormaktsinteresser og øvrige NATO-lands interesser. Vi kjøper 52 svært avanserte bombefly,  og blir derved et land som planlegger bombetokter. Er det ingen lærdom å hente fra vår bombing i Libya?

NATO fremmer skremselsbilder og stivnede fiendebilder. Dette vanskeliggjør nedtrapping av konflikter, reduserer FNs betydning på sikkerhetsfeltet, og svekker respekten for internasjonal lov. NATO bidrar dessuten til å gjøre grensen mellom humanitært arbeid og militær intervensjon uklar, med påfølgende fare for humanitært personell. Den gamle romerske tenkningen som sier ønsker du fred, forbered krig, brukes fortsatt uhemmet av både politikere og media. Mediebudskapet sier at verden er farlig og at militære midler trengs for vår sikkerhet. Men bør vi ikke snart konkludere med at det ikke finnes noen militær løsning på dagens konflikter – etter så mange mislykkede «operasjoner», massedrap på sivile, tortur, politisk kaos, brudd på sivile rettigheter, radikalisering og økte tilbakemeldinger i form av terrorisme og mennesker på flukt?

Vil ikke kvitte seg med atomvåpen. Ved å bygge militær infrastruktur og overvåkningskapasitet nært opp mot grensen ved å innlemme tidligere sovjetstater i NATO, og ved å holde store militærøvelser nærmere den russiske grensen enn noensinne, undermineres tradisjonell handel og tradisjonelt samkvem. Tillit og vennskap svekkes. Usikkerhet og fare for krig øker. Ukraina-krisen må sies å ha kommet på et gunstig tidspunkt for et stivnet NATO med behov for å reise seg etter feil og fadeser i flere muslimske land. Vår geografi ligger fast, og det er viktig både for fred og frihet i vårt område at Norge forvalter sitt naboskap med Russland på en intelligent måte. Stormaktsinteresser bør ikke påføre oss konflikter vi ikke kan kontrollere.

Alliansen har flere atomvåpen enn noen andre. De oppgraderes og moderniseres i disse dager – også de som USA lagrer i Europa, i Tyskland, Tyrkia, Italia, Nederland og Belgia. Ifølge NATOs atomvåpenpolitikk påberoper man seg retten til å bruke atomvåpen først, altså uten å være angrepet med atomvåpen. NATO-medlemskapet sies å hindre at Norge kan delta i arbeidet med å stigmatisere, forby og avskaffe atomvåpen. Over 130 land er med på dette arbeidet. Det må være lov å spørre hva en fredsnasjon egentlig er, hvis den ikke engang kan jobbe aktivt for å kvitte seg med verdens verste masseødeleggelsesvåpen som kan tilintetgjøre både menneskeheten og kloden mange ganger.

Hvis vi blir angrepet. Paragraf fem i NATOs statutter lover at hvis ett land blir angrepet, skal de øvrige landene i alliansen komme til unnsetning. Men hva slags hjelp? Og hvor fort vil den eventuelt komme? Vil landet bli bombet sønder og sammen sånn som vi har sett andre steder der NATO har gått inn? Jeg vil nødig at mitt Nord-Norge skal bli arena for teppebombing. En krig mellom Vesten og Russland med de våpnene som eksisterer i dag, vil være vanvidd. Et sterkere Norden med Russland som nabo og partner vil derimot være en god investering i vår felles fremtid. Dessuten vil det være å håpe på at Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, skal få større muligheter til å være en aktiv pådriver for et Europa uten kunstige skillelinjer.

DEL
Ingeborg Breines
Breines er Co-president International Peace Bureau.