Nato viser muskler

Vil dommedagsklokken rykke nærmere tolv? Russland forbeholder seg retten til å bruke atomvåpen, og  Nato ruster nå opp langs Russlands grenser. 

Russiske RS-24-missiler under en militærparade i Moskva i fjor. Nå ruster Russland opp med testutskytninger og nye missiler. FOTO: AFP PHOTO / POOL / HOST PHOTO AGENCY RIA NOVOSTI
Skre er frilansjournalist. rs@middleoak.org

Nato-alliansen har opplevd indre strid flere ganger tidligere: I 2003 med Irak-invasjonen, og i 2011 med Libya-krigen. Begge ganger mislyktes forsøkene på å få Nato til formelt å ha kommandoen. Samtidig viser meningsmålinger at betydelige deler av befolkningen er imot å bruke militærmakt for å hjelpe et annet Nato-land. Hva skjer dersom Nato-alliansen mister sin legitimitet?

Hurtighet og mer effektiv militær beslutningstakning var blant reformforslagene da forsvarsministrene møttes i Brussel den 10.–11. februar for å diskutere alliansen. En mulighet som vurderes er å gi Natos generalsekretær stående mandat til å aktivere medlemslandenes militære styrker i en akutt krisesituasjon, ifølge Matthias Dembinski, seniorforsker ved Fredsforskningsinstituttet i Frankfurt (PRIF).
«Man kan tenke seg prosedyrer der generalsekretæren vil være i stand til å gi ordre. I en krig vil øverstkommanderende for Europa, SACEUR, ha kommando over alle Nato-styrker, men man kan også se for seg at generalsekretæren vil ha et stående mandat til å aktivere styrkene. Men det vil være opp til hver enkelt lands regjering å beslutte når første skudd skal løsnes,» sier han.
Et av de mest aktuelle scenariene som blir diskutert, er en krise i Baltikum initiert av den russiske minoriteten i landene, eller aksjoner gjennomført av russiske agenter.
«I en slik situasjon kan man regne med en rask beslutning om å sende forsterkninger. Det vil signalisere besluttsomhet. Hvis generalsekretæren kan ta en slik beslutning, vil det skape fortgang i Natos respons og forhindre potensielle langvarige diskusjoner i Det nordatlantiske råd.»
Men ville det ikke også bety at den demokratiske prosessen ble kortsluttet?
«Riktig, og det er derfor dette er et svært sensitivt spørsmål. Jeg har ikke fulgt dette tett, men jeg tror ikke det er tatt noen beslutning ennå. De fleste land vil beholde kontrollen, og de vil nøle veldig med å delegere makt til Natos generalsekretær.»
Hvis mer beslutningsmyndighet var lagt i de militæres hender, vil ikke det øke faren for uforutsett maktbruk?
«I Natos historie har det alltid vært en balansegang mellom å avverge risk for uforvarende maktbruk, og samtidig en evne til å reagere raskt på det uforutsette. Mitt syn er at vi ikke trenger en så veldig effektiv trigger. Vi trenger å gjøre vår forsvarsstruktur mer i stand til å stå imot uforvarende bruk av makt,» sier fredsforskeren.

Minkende legitimitet kan torpedere alliansen. Hvis et Nato-land angripes og hjelp uteblir, vil det etter all sannsynlighet bety slutten for alliansen. Europeiske land vil søke andre sikkerhetsgarantier.
Det var forskningssenteret Pew som sommeren 2015 fant at et flertall av de spurte i Tyskland, Frankrike og Italia var imot å bruke militærmakt for å hjelpe et annet Nato-land. Har alliansen et legitimitetsproblem?
«Det vil jeg ikke si,» svarer Dembinski. «Jeg ser at støttenivået er høyt over hele alliansen, unntatt i Hellas, men grekerne har alltid vært mer kritiske. Det som kanskje er på spill her, er hvor mye troverdighet avskrekkingspolitikk har. Jeg er ikke sikker på om folk vil si ja til å bruke sitt lands militære hvis de samtidig vet at det kan utløse en atomkrig.»
Pews undersøkelse tok utgangspunkt i krigen i Ukraina. Spørsmålet de stilte, skisserte spesifikt opp et scenario der Russland angrep et av sine naboland som er Nato-medlem. Det vil i klartekst si Polen eller et av de baltiske landene.
Et annet scenario som er nærmere i tid, er en hendelse i Syria. I november skjøt Tyrkia ned et russisk bombefly som krysset dets territorium, og i januar skal en ny russisk grensekrenkelse ha funnet sted – noe Russland bestrider.
De siste årene har vi sett en opptrapping av militærøvelser fra både Natos og Russlands side. Nato hadde den største øvelsen på ti år, Trident Juncture, med mer enn 36 000 soldater fra mer enn 30 land. Før det igjen gjorde de en serie øvelser under fellesbetegnelsen Atlantic Resolve. Samtidig med dette har vi sett meningsmålinger innad i Russland som klart viser at de føler seg truet av Nato, og slutter opp om Putin som leder. 69 prosent av russerne mener det var synd at Sovjetunionen gikk i oppløsning, og 61 prosent mener at deler av andre land egentlig tilhører Russland.

Et flertall av de spurte i Tyskland, Frankrike og Italia var imot å bruke militærmakt for å hjelpe et annet Nato-land. Har alliansen et legitimitetsproblem?

Opprustning. Obama-administrasjonen varslet 2. februar en firedobling av amerikansk militært personell og materiell langs Russlands vestgrense. Det vil omfatte både nytt materiell og personell, nye våpensystemer og treningsprogrammer for østeuropeiske land samt Tyrkia.
Samtidig ruster både USA og Russland opp atomarsenalene. USA har planer om en ny atomubåt, et nytt bombefly som kan bære atomvåpen, en ny luftavfyrt smart atombombe, opprusting av silobaserte Minutemen – en plan som sammenlagt vil det koste 348 milliarder dollar.
Russland på sin side planlegger 16 testutskytinger av atomraketter i år. Et nytt missil – RS-28 «Sarmat» – vil bli utprøvd. Dette er arvtakeren til R-36M, missilet som i Nato-sjargong kalles «Satan». Landet planlegger også å introdusere et modernisert «atomtog», som vil være i drift fra 2018. Sovjet hadde over 50 slike missiler rullende rundt i tilforlatelige togvogner på slutten av 1980-tallet – vanskelig å oppdage fra luften.
De russiske varslingssystemene for missiler er i dårlig stand, og det er fare for falsk alarm og misforståelser, som ved utskytingen av en forskningsrakett fra Andøya i januar 1995.

Taktiske atomvåpen. Beslutningen om å styrke Natos østlige flanke vil føre til at Russland baserer seg på lagrene av små, taktiske atomvåpen. Russlands offisielle militærdoktrine er at man forbeholder seg retten til å bruke slike våpen hvis den russiske stats eksistens er truet av overveldende konvensjonelle styrker. Nato bygger nå opp overveldende konvensjonelle styrker langs Russlands grenser, og ifølge Stephen F. Cohen ved New York University gjør Obamas beslutning at vi i dag står i en mye farligere situasjon hva gjelder fare for atomkrig enn vi har vært siden Cuba-krisen i 1962.
Hvordan vil en krig mellom Nato og Russland arte seg?
«Dét er det mye debatt om nå i strategiske fagtidsskrifter. Vi befinner oss i omvendte posisjoner. Under den kalde krigen var Sovjetunionen overlegen i konvensjonelle styrker. Det var derfor Nato baserte seg i så stor grad på atomvåpen. I dagens situasjon er bildet snudd på hodet. Nato er overlegen i konvensjonelle styrker, og derfor baserer Russland seg mer på atomvåpen. Hvis du ser på det baltiske teateret, er Russland også overlegen konvensjonelt.»
Et av «krigsspillene» er at Russland vil prøve å sikre en rask seier i for eksempel Baltikum, og deretter prøve å avskrekke vestlig intervensjon med atomvåpen i tilfelle Nato angriper. Fortsettelsen på scenariet er at Nato kan se en mulighet til å avskrekke med et nukleært motangrep, og så er vi tilbake i den gamle debatten om kredibiliteten i gjensidig avskrekking, gitt at man vet at slike angrep kan utløse verdens undergang. Men slike scenarier er for en stor del spekulative.
Dommedagsklokken i regi av Bulletin of the Atomic Scientists ble nylig revurdert, men de beholdt viseren på tre minutter før midnatt. Er du enig i dette?
«Jeg er enig. Jeg vil hevde at konfrontasjonen vi har med Russland fortsatt er grunnleggende politisk. Den har noen militære overtoner, men jeg kan ikke forestille meg at Russland er villig til åpent å bruke militærmakt mot et Nato-land. Hvis du ser på den siste utviklingen i Ukraina, så har de gitt opp fantasiene om å okkupere stripen langs Donets til Krim. Dette ga de opp fordi det er for kostbart. Min lesning er at de vil søke kompromiss, at de har lidd nok, og at de erkjenner at Russland er et svakt land som er avhengig av oljeeksport. De handler ut fra en posisjon av svakhet i stedet for styrke. Vi bør derfor ikke reagere for hysterisk på atomtrusselen.»

---
DEL