Gulf-krigen fant ikke sted, skrev den franske filosofen Jean Baudrillard i en serie provokative essays i 1991. Poenget hans var ikke at krigen ikke var reell, men at formidlingen av hendelsene var gjenstand for manipulasjon.
Dagens Ukraina er en synliggjøring av Baudrillards tankegang. I fravær av sikre fakta gror spekulasjonene.
Hvilken rolle spiller journalister i slike sammenhenger? Bidrar vi til å klare opp i fakta, eller benytter vi oss av tolkningsrommet for politiske formål?
Nettmagasinet NATO Review kastet seg nylig inn i krigståken med en dokumentarfilm om brannen i Odessa den 2. mai 2014.
Hendelsene den dagen gikk i korte trekk som følger: En fotballkamp mellom en lokal klubb og et lag fra den vestlige byen Kharkiv tiltrekker seg hooligans. To mengder braker sammen. Den ene støtter den nye regjeringen i Kiev som har kommet til makten ved kuppet to måneder tidligere; den andre mengden er russiskvendte aktivister og betydelig færre i antall. Slagvåpen og skytevåpen brukes av begge sider. Seks mennesker dør (to pro-ukrainske, fire pro-russiske). Så beveger den pro-ukrainske mengden seg til en plass der det er en protestleir for pro-russiske. De pro-russiske søker tilflukt i den såkalte fagforeningsbygningen. Alle inngangene sperres. Det kastes molotovcocktails fra begge sider, og bygningen tar fyr. 42 mennesker dør, åtte av dem grunnet fall fra stor høyde.
«Jeg er helt overveldet over hvor primitiv filmen var.»
«Kjempet tilbake.» Mens EU, FN og en gruppe eksperter på oppdrag for Europarådet har ropt varsko om at mangelen på skikkelig etterforskning av årsakene til tragedien truer samholdet i det etnisk sammensatte ukrainske samfunnet, går NATOs infoskriv ut og omtaler dagen for dødsbrannen som «dagen da Odessa slo tilbake angrepene fra den pro-russiske befolkningen».
Dokumentarfilmen Odessa: Ukrainas hemmelige våpen? ble lansert i midten av januar under overskriften «Odessa viser hvordan man kjemper tilbake», ledsaget av et bilde av de pro-russiske aktivistene i vinduskarmene på det brennende fagforeningshuset.
«Hybride angrep på Ukraina har vært nesten konstante de siste årene – men én region ser ut til å ha funnet en ny måte å håndtere dem på. NATO Review ser nærmere på hvordan Odessa-regionen har snudd angrepene fra noe negativt til noe potensielt positivt,» skrev NATO Review. Filmen viser hvordan havnebyen ved Svartehavet har forsøkt å skape utvikling og motvirke russisk påvirkning, blant annet ved å forby russiske tv-kanaler.
NATOs nettsider ble senere endret, og filmen fikk en mildere presentasjon. Redaktør Paul King i NATO Review ble flere ganger bedt om å kommentere måten filmen ble presentert på, med sin kombinasjon av brennende hus og desperate mennesker i vinduskarmen, og teksten om å «kjempe tilbake». Han fikk også spørsmål om hvorfor denne første vinklingen senere ble endret, men ingen forsøk på å få kommentarer førte frem.
Roping i skyttergravene. Professor i russisk ved Universitet i Kent Richard Sakwa sier han er sjokkert etter å ha sett den 15 minutter lange filmen.
«Jeg er helt overveldet over hvor primitiv den var, og hvor overforenklet propagandaen var. Jeg var i Odessa kort tid etter brannen ved fagforeningskvarteret, og jeg snakket med mange av dem som var der da det skjedde. Filmen er sjokkerende først og fremst fordi den er en nesten åpenlys løgn. For eksempel sto det en anti-Maidan teltleir utenfor fagforeningsbygningen i flere uker, og dette blir ikke nevnt.»
Selv om sammenstøtene i Odessa for to år siden aldri har blitt grundig etterforsket, er det mye som er dokumentert. FN var raskt ute med en rapport fra egne observatører. En lokal gruppe journalister har også samlet materiale. En gruppe eksperter på oppdrag for Europarådet la sist november frem en gjennomgang av hva som har blitt gjort av hvilke instanser – konklusjonen er at nivået av handling er håpløst utilstrekkelig, men det som finnes av informasjon, er oversiktlig listet opp.
Sakwa reagerer på at NATOs film unnlater å nevne viktige opplysninger, som at de pro-russiske aktivistene gikk inn i bygningen fordi de søkte tilflukt fra den mye større mengden pro-ukrainske aktivister. Han kritiserer også at NATO-filmen viser maidanister som hjalp folk ut av det brennende huset, men ikke nevner at noen av maidanistene angrep brannofrene idet de kom ut av det brennende huset.
«Det var en veldig fordreid fremstilling av hva som faktisk skjedde. Vi har film av noen av menneskene som rømte fra bygningen, og som blir slått ihjel av maidanistene. De hopper ut fra bygningen og ligger på bakken, og der blir de angrepet og slått.» En ytterligere fordreining Sakwa peker på, er at kronologien er stokket om, sånn at seeren får inntrykk av at brannen 2. mai 2014 inntraff etter en serie terrorbomber som fant sted i 2015, og som en respons på disse. I sum er det «en utrolig fordreid og uærlig film», mener Sakwa.
Mye av mediedekningen av Ukraina er politisk vinklet. Hvorfor er det slik?
«Et sett av fordreininger sporer an til et annet sett av fordreininger. De henter næring fra hverandre. Vi har kommet inn i en situasjon jeg kaller aksiologisk, som innebærer at dialog har tatt slutt – man bare roper til hverandre. Det viser også at Vesten har støttet den udemokratiske regjeringen i Ukraina.»
«Svina fortjente å dø.» To uker etter at NATO lanserte filmen på nett, kom en annen dokumentarfilm om samme tema, laget av den franske journalisten Paul Moreira, og som ble vist på Canal+. Moreiras film heter Ukraina: Revolusjonens masker, og bygger på kilder som er synlige i videoene fra den fatale dagen – personer som beviselig var til stede. En av de sentrale personene i filmen er Mark Gordienko, leder for en av de nasjonalistiske gruppene som ledet an i mengden pro-Kiev-aktivister.
NATO Reviews ord om å «slå tilbake» får en annen og skremmende betydning gjennom Gordienkos ord, som lyder slik:
«De svina prøvde å påtvinge oss russiskheten sin. De fortjente å dø. Jeg synes ikke synd på dem, ikke et sekund. Dessverre slapp de største svina unna. De brant ikke inne i fagforeningshuset. Men disse ofrene utgjør en advarsel: Ikke kødd med Odessa eller andre byer. Hvis noen går imot oss, kommer vi til å reagere så voldelig at alt ender i blod. Terningen er kastet. Det er den positive siden ved den dagen.»
Filmskaper Moreira – som ble møtt av en storm av kritikk for vinklingen, men ikke har blitt tatt i faktafeil – skrev i en kommentar at det som ansporet ham til å lage filmen, var at så mange mennesker kunne dø under grusomme omstendigheter, samtidig som årsakene deretter ble feid under teppet. Hovedpoenget var ifølge ham selv å vise at nasjonalistgruppene i Ukraina er en trusset mot landet selv – et monster som vokser seg større jo lenger problemet neglisjeres.
Oppløsning. Mens de høyreekstreme militsene og de russiskvennlige griper etter symboler og retorikk fra henholdsvis nazismen og Sovjetunionen, er det lite som tyder på at spenningene i Odessa vil avta fremover. Nylig tvang militsen en lokal påtaleadvokat til å gå av ved å sperre inngangen til bygningen der han jobbet. Politistyrkene viste seg ikke å være sterke nok til å holde styr på nasjonalistene, som ikke likte at påtaleadvokaten ga politibeskyttelse til pro-russiske demonstranter under en årlig kransnedleggelse ved et sjøforsvarsmonument.
I en videotale på nett sa guvernøren, den tidligere georgiske presidenten og Maidan-aktivisten Mikheil Saakasjvili, at Ukraina er i ferd med å gå i oppløsning som stat.
Se filmen her: Filmen Odessa: Ukrainas hemmelige våpen?
