Den amerikanske regjeringen registrerte at flyvåpenet deres var nær sagt intakt etter andre verdenskrig. Det skapte et politisk-økonomisk maktforhold mellom USA og Europa. De kunne sikre sin frihandel over Atlanterhavet, med Europa som marked for amerikansk over-produksjon av varer etter krigen.
Men i NATOs (North-Atlantic Treaty Organization) nye strategidokument (NATO 2022 Strategy Concept) er noe vesentlig endret: «NATO is determined to safeguard the freedom and security of Allies. Its key purpose and greatest responsibility is to ensure our collective defence, against all threats, from all directions. We are a defensive Alliance.» I utgangspunktet var NATO imidlertid aldri rigget for et kollektivt forsvar, mot alle trusler, fra alle retninger.
Opprinnelig besto NATO av tolv europeiske likeverdige medlemsland med erfaring fra andre verdenskrig. Traktaten skulle sikre at ingen av medlemmene på nytt skulle angripe hverandre, og hvis det skjedde, skulle de andre medlemmene kollektivt hjelpe med forsvar mot angriperen. Så hvorfor har en traktatfestet defensiv forsvarsallianse i dag behov for et strategidokument?
Security, strength, deterrence, nuclear
De strukturelle endringene i det nye NATO kommer tydelig til uttrykk i språklige vendinger. Hvert 44. ord i strategikonseptet 2022 er «security», det er brukt 98 steder mot 61 i 2010. «Strength» brukes langt oftere i 2022, det samme med ordet «deterrence». «Instability» brukes fem ganger oftere, og ordet «nuclear» dobbelt så hyppig. Bruken av ordene «deter» og «global» er nå firedoblet. Derimot forekommer ordet «democracy» bare to ganger i begge strategidokumentene.
Det er i stor grad en helt ny militær og politisk organisasjon vi nå ser, bygget opp i traktatens rammeverk fra 1949. Fra å være en vesteuropeisk og nordamerikansk defensiv allianse ser NATO nå ut til å ha blitt en pan-europeisk organisasjon med global sikkerhetsinteresse, ledet av USA, men under løfte om at oppgaven er den samme: «to ensure that the Alliance remains an unparalleled community of freedom, peace, security and shared values.»
Men hva menes med dette, og hvilke «fellesverdier» har NATO?
Helt frem til 1992 var NATO en defensiv allianse som skulle garantere en stabil sikkerhet i Europa. Under Fogh Rasmussens periode som generalsekretær ble NATO en multinasjonal konserndrevet sikkerhetsorganisasjon med politiske formål, hvor vekst var en målbar suksessrate. Den raske utvidelsen østover etter Sovjetunionens oppløsning var et svar på utviklingen av det globale NATO.
Den raske utvidelsen østover etter Sovjetunionens oppløsning var et svar på utviklingen av det globale NATO.
NATO ble en unik sikkerhetsallianse som gjorde «military forces able to operate together in any environment, that can control operations anywhere through its integrated military command structure», som for eksempel å sikre «freedom and security of its members». Noe som ifølge NATO-konseptet vanskelig kunne gjennomføre individuelt (2010:36). Konsekvensen var at den nasjonale sikkerheten ble ofret.
Så stabil var situasjonen at Fogh Rasmussen i 2008 omtalte NATO som verdens mest suksessfylte fredsbevegelse. Freden i Europa hadde vart i 70 år – med unntak av da NATO uten FN-mandat bombet sivile mål i Beograd i 78 dager. Begrepet «fredsbevegelse» brukes ikke i NATO-leder Jens Stoltenbergs strategi-dokument.
Politisk virksomhet
Nå i 2022 forsikrer NATO om at «the Alliance remains an unparalleled community of freedom, peace, security and shared values». Ingen blir NATO-medlem uten å dele NATOs verdier. NATO er først og fremst en militær organisasjon, og spørsmålet er hvorfor en militær organisasjon skal drive freds- og demokratiutvikling. Blandingen av NATOs militære og politiske virksomhet er oppsiktsvekkende. Hvilke verdier har egentlig militærorganisasjonen NATO?
I strategidokumentet fra 2010, artikkel 32, fremheves partnerskapet mellom NATO og EU: «EU is a unique and essential partner for NATO. All members of both organizations share common values» (2010:32). Siden «alle medlemmer av begge organisasjoner deler samme verdier», har NATO og EU felles verdier, og dermed må NATO-medlemmene også dele EUs verdier. Militær standardisering er kun ett av kravene NATO-land må oppfylle.
Assosiasjoner til «de allierte»
Begrepet «allies» brukes dobbelt så mange ganger i 2022 som i 2010. Strategidokumentet fra 2010 brukte «parties» og «allies» om hverandre, men nå gjennomføres begrepet «allies» konsekvent.
Den opprinnelige NATO-traktaten fra 1949 omtalte ikke medlemslandene som «allies», men som «parties», som innbyrdes likeverdige parter i en traktatbestemt defensiv allianse. Det er først etter Bush-omdefineringen av artikkel 5 i 2001 at «allies» blir en retorisk mulighet i NATO, og ikke før etter 2010 at det blir en retorisk nødvendighet etter omriggingen av NATO. «Allies» skaper assosiasjoner til «de allierte» under andre verdenskrig.
I 2022 beskrives Russland som hovedtrusselen for NATO. Det retoriske «vi» som «de allierte» overbeviser oss om at «vi» står på riktig side og kommer til å vinne krigen. Men de allierte under andre verdenskrig (fra 1941) utgjorde først og fremst Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og USA, i en felles kamp mot nazisme og fascisme.
Dessuten er frihetsbegrepet som militærorganisasjonen NATO forsvarer i dokumentet EUs fire friheter – som fri flyt av kapital, varer, tjenester og personer. Dette ii sterk motsetning til frihetsbegrepet som Roosevelt formulerte som viktigst: ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet fra nød og frihet fra frykt (Atlanterhavserklæringen, 1941).
Definisjonen av NATO-medlemmene som USAs «allierte» skiller seg heller ikke nevneverdig fra hvordan det romerske keiserriket omtalte sine klientstater.
USA – et fullverdig demokrati?
Stoltenbergs NATO-dokument definerer verdiene mer presist som de transatlantiske båndene mellom våre nasjoner, uunnværlige for vår sikkerhet: «We are bound together by common values: individual liberty, human rights, democracy and the rule of law.» Men Stoltenberg er generalsekretær i NATO, og ikke i FN.
Et slikt Hobbes-samfunn står langt fra et nordisk fornuftsstyrt representativt demokrati.
Det er i Stoltenbergs strategidokument at ordet «bulwark» («bolverk») for første gang i NATOs historie kommer til syne, og det brukes hele tre ganger, blant annet i forordet. «Rule of law» brukes oftest om «rettsstaten», likevel er det umulig ikke å tenke på Thomas Hobbes’ beskrivelser av et rent materialistisk samfunn («a war of all against all»), hvor loven (suverenens vilje) er det eneste bolverket mot anarkiet, iverksatt av den militære makten. Men et slikt Hobbes-samfunn står langt fra et nordisk følsomt og fornuftsstyrt representativt demokrati.
Timothy Snyder definerte i boken Om tyranni (2017, norsk utgave 2022) hvor lite som skiller den amerikanske statsforfatningen fra despotiet, hvor tredelingen av det amerikanske samfunnet består av president (suverenen), folk(emassen) og militæret – som representeres som en egen maktnasjon i staten. USA regnes ikke lenger som et fullverdig demokrati, men som et feilaktig demokrati, blant annet på grunn av mangelfull ytringsfrihet (demokratiindeksen 2022). Likvideringen av Osama Bin Laden (2011) og Abu Ibrahim al-Qurashi (2022) er ikke en rettsstat verdig.
