Å tenke seg en verden uten nasjonalstater er vanskelig. Forståelsen av hvem vi er, vår lojalitet, våre rettigheter og forpliktelser er bundet opp i den. Det er ganske påfallende, da nasjonalstaten ikke er særlig gammel. Inntil midten av det 19. århundre besto verden av noen imperier, av store landområder som ingen stormakter hevdet krav på, samt noen bystater og fyrstedømmer. Industrialisering, kampen om internasjonale markeder og framveksten av sentraliserte byråkratier skapte «nasjonale interesser». Den franske og den amerikanske revolusjonen bidro også med sine idégrunnlag. Nye kommunikasjonsmidler skapte felles kulturer, identitet og språk. Imperialistisk ekspansjon spredte senere nasjonalstat-modellen globalt. I dag er 193 land medlem av De forente nasjoner. Mens 211 er medlem av Den internasjonale fotballføderasjonen.
Hvorfor forandring? Karl Marx påpekte at dersom du endrer den dominerende produksjonsmåten som er grunnlaget for ethvert samfunn, så vil sosiale og politiske strukturer endre seg. Så spørsmålet blir: Er nasjonalstaten i dag med sine grenser, sentraliserte myndigheter og suverenitet ute av takt med verden?
Angrepene mot nasjonalstaten er ikke nye. For 20 år siden varslet et spennende, nytt internett om en framtid som var fri, uten grenser og identitet. Samtidig syntes det umulig for staten å kontrollere klimautfordringene, internasjonal kriminalitet og epidemier. Framtidsforskere varslet at makten ville ende hos overnasjonale fora som EU og FN eller i byer og regioner. «Slutten på staten»-teorien døde hen av seg selv rundt tusenårsskiftet. Nå er den tilbake og kan vise seg å være riktig.
Alle trender som hemmer nasjonalstatens utvikling styrker byen.
Da nasjonalstaten ble erklært død i 1995, var bare noen titalls millioner mennesker i verden «online». I 2020 vil det være flere enn 4 milliarder. Digital teknologi liker ikke nasjonalstaten. John Perry Barlows Declaration of the Independence of Cyberspace (1996) sier det slik: internett er en teknologi som bygger på libertarianske prinsipper. De vektlegger friheten til å handle og tale, uten sensur, grenseløs og desentralisert – og tilstede nesten overalt. Utfordringen for nasjonalstaten er at den baserer seg på kontroll. Uten kontroll av informasjon, kriminalitet, økonomiske transaksjoner, grenser eller pengetilførsel slutter den å levere det innbyggere forventer.
Hvem kan erstatte nasjonalstaten? Byene synes å være sterkeste konkurrent. Det finnes allerede byer med samme uavhengige, suverene myndighet som stater: Monaco og Singapore. Bystaten er nylig hilst velkommen av Forbes magazine («A new era for the City-State», 2010), Quartz («Nations are no longer Driving Globalization – Cities Are», 2013), The Boston Globe («The City State Returns», 2015), og Gates Foundations prosjekt «How we can get to the next?» (The Rebirth of the City-State, 2016).
Alle trender som hemmer nasjonalstatens utvikling styrker byen. I en sammenvevd verden nesten uten grenser, er de sentra for handel, vekst, innovasjon, teknologi og finans. Ifølge Bruce Katz ved Brookings Institute, Washington DC og forfatter (med Jeremy Nowak) av boka The New Localism: How Cities can Thrive in the Age of Populism, er det «akse»-funksjonen til de store byene som er viktig. I vår moderne økonomi skjer innovasjon gjennom samarbeid og det krever nærhet. Det trengs tette urbane øko-system, og hyper-«forbindelighet» (connectivity) forsterker konsentrasjon. Generelt har byer også fordel av demografisk vekst. For første gang i historien (2014) lever flertallet av verdens befolkning i byer.
Byer = mer politisk makt. Dette gir byene mer politisk makt enn noen gang tidligere. Og de blir mer og mer ivrige på å bruke den. Byene presser på i spørsmål som klimaendring og migrasjon. Utfordringer som nasjonalstatene generelt har sviktet overfor. Verden er allerede på etterskudd i forhold til Paris-målene. Siden 2006 har C40-initiativet samlet mer enn 60 byer for å fremme samarbeid og teknologiutvikling med sikte på å redusere CO2-utslipp. I USA, hvor Donald Trump har trukket føderale myndigheter fra arbeidet med Paris-erklæringen, overoppfyller de store byene landets klimaforpliktelser. De er også sterke motstandere av snevrere innvandringslover, avhengig som de er av høyt utdannet, utenlandsk arbeidskraft. App-teknologier som Uber og Deliveroo har skapt en plutselig vekst i den såkalte «gig» økonomien – basert på korttids – og ikke faste kontrakter. Utviklingen anslås før 2020/21 å ville koste den britiske regjering 3,5 milliarder pund. Millioner av mennesker bruker allerede «bitcoin»- og «blockchain»-teknologier for å vri kontrollen av pengetilførsel bort fra sentralbanker og regjeringer. Prosessene skaper nye identiteter og verdigrunnlag som ikke er nasjonale. Flere og flere ser seg primært som «globale borgere».
Ifølge Bruce Katz beveger verden seg nå «bortenfor» nasjonalstaten. Det må tenkes nytt fordi vi befinner oss i en «midt i mellom»-tilstand hvor byer ikke er uavhengige av sine nasjonalstater, men heller ikke underordnet. Han skriver: «Byer er ikke underlegne nasjonalstatene, de utgjør mektige nettverk av institusjoner og aktører som driver fram økonomisk utvikling. Makten i det 21. århundre tilhører de som løser problemer. Nasjonale myndigheter snakker mesteparten av tida. Byer agerer. Makten kommer i økende grad fra byene og opp. Den leveres ikke fra nasjonalstaten og ned». I det nye verdenssystemet som vokser fram blir urban og rural utvikling komplementær. Vekst i byene skaper vekst på landsbygda og omvendt. Bymigrantenes overføringer («remittances») til landsbygda investeres i mer effektiv produksjon som igjen bidrar til ny utflytting. Gjennom tettere samspill og sammenheng inngår landsbygda på den måten i urbane megaregioner som sikrer gjensidig økonomisk vekst
Noen ønsker å bygge nye byer flytende i internasjonalt farvann.
Nye byer må til. Men nasjonalstaten gir ikke frivillig fra seg makt, skatteinntekter og ressurser. Å skille ut nye former for suveren maktutøvelse fra en etablert stat er ikke lett. Det er derfor det er spennende å skape helt nye by-statuser, mener Paul Romer, tidligere sjeføkonom i Verdensbanken. Han har lenge tatt til orde for å skape «byer med chartere». Det vil si: særlige, administrative bysoner som i stor grad opererer uavhengig. Byer som fungerer har riktig størrelse, hevder han. En by med eget charter, bygd på ubebodd land, vil gi mulighet til å eksperimentere med innovative regler og systemer som tiltrekker seg investeringer og mennesker. Romers ideer bygger på samarbeidet som Kina og Storbritannia har om Hong Kong. Særlig økonomiske eksportsoner, som har eksistert noen tiår, er et annet eksempel. De er geografiske områder som er fysisk sikret av vertslandet, men fungerer med andre sett av økonomiske lover, skattlegging og arbeidsbestemmelser. Formål: å oppmuntre til utenlandske investeringer.
«Seasteads» og «Liberland». Å bygge nye byer på nytt land blir nødvendig også pga. klimaforverring og hav som stiger. Særlig storbyene i Asia er utsatt. Noen ønsker å bygge nye byer flytende i internasjonalt farvann – «seasteads» – slik at de ikke kan nås av stater og deres militærvesen. Andre leter fram enklaver i grenselandet mellom stater, som Kroatia og Serbia, hvor et «Liberland» er under etablering. 100 000 personer har tegnet seg som borgere villig til å innvandre dersom Kroatia slipper dem til. En grunnlov, en valuta, en president og et landslag i fotball er allerede på plass. «It is a tax heaven, not a tax haven and a paradise of freedom,» ifølge grunnleggeren Vit Jedlica. Digital teknologi vil muliggjøre slike «frihavner» for de økonomiske elitene i verden.
Mohsen Mostafavi, rektor ved Harvard Graduate School of Design, oppsummerte byenes historie med følgende analogi fra frokostbordet. Først kom det hardkokte egget – oldtidens og middelalderens byer – omgitt og beskyttet av murer. Deretter fulgte det stekte egget – byene på 1800- og 1900-tallet uten beskyttende murer og et sentrum omgitt av ekspanderende omland med boliger og industri. Til slutt vokste den moderne byen fram. Mostafavi framstilte den som eggerøre: et delikat rot, men likevel et rot som brer seg utover fullt av muligheter, teknologi og forvirring. Er det der vi er?
Artikkelen bygger bl.a. på et essay av Jamie Bartlett,
direktør ved tenketanken DEMOS, London.
