Er nasjonalstaten ute av takt med verden?

Nasjonalstaten strever med å kontrollere klimautfordringer, internasjonal kriminalitet og epidemier, mens byene har mer politisk makt enn noensinne. Byer agerer der nasjonale myndigheter bare snakker.

erikberg
Erik Berg arbeidet i Utenriksdepartementet/NORAD fra 1978 til 2013. Nå leder han Habitat Norge.
Email: erikberg@gmail.com
Publisert: 03.01.2018

Å tenke seg en verden uten nasjonalstater er vanskelig. Forståelsen av hvem vi er, vår lojalitet, våre rettigheter og forpliktelser er bundet opp i den. Det er ganske påfallende, da nasjonalstaten ikke er særlig gammel. Inntil midten av det 19. århundre besto verden av noen imperier, av store landområder som ingen stormakter hevdet krav på, samt noen bystater og fyrstedømmer. Industrialisering, kampen om internasjonale markeder og framveksten av sentraliserte byråkratier skapte «nasjonale interesser». Den franske og den amerikanske revolusjonen bidro også med sine idégrunnlag. Nye kommunikasjonsmidler skapte felles kulturer, identitet og språk. Imperialistisk ekspansjon spredte senere nasjonalstat-modellen globalt. I dag er 193 land medlem av De forente nasjoner. Mens 211 er medlem av Den internasjonale fotballføderasjonen.

Hvorfor forandring? Karl Marx påpekte at dersom du endrer den dominerende produksjonsmåten som er grunnlaget for ethvert samfunn, så vil sosiale og politiske strukturer endre seg. Så spørsmålet blir: Er nasjonalstaten i dag med sine grenser, sentraliserte myndigheter og suverenitet ute av takt med verden?

Angrepene mot nasjonalstaten er ikke nye. For 20 år siden varslet et spennende, nytt internett om en framtid som var fri, uten grenser og identitet. Samtidig syntes det umulig for staten å kontrollere klimautfordringene, internasjonal kriminalitet og epidemier. Framtidsforskere varslet at makten ville ende hos overnasjonale fora som EU og FN eller i byer og regioner. «Slutten på staten»-teorien døde hen av seg selv rundt tusenårsskiftet. Nå er den tilbake og kan vise seg å være riktig.

Alle trender som hemmer nasjonalstatens utvikling styrker byen.

Da nasjonalstaten ble erklært død i 1995, var bare noen titalls millioner mennesker i verden «online». I 2020 vil det være flere enn 4 milliarder. Digital teknologi liker ikke nasjonalstaten. John Perry Barlows Declaration of the Independence of Cyberspace (1996) sier det slik: internett er en teknologi som bygger på libertarianske prinsipper. De vektlegger friheten til å handle og tale, uten sensur, grenseløs og desentralisert – og tilstede nesten overalt. Utfordringen for nasjonalstaten er at den baserer seg på kontroll. Uten kontroll av informasjon, kriminalitet, økonomiske transaksjoner, grenser eller pengetilførsel slutter den å levere det innbyggere forventer.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)

Ny Tid i julegave

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.