Ny Tid, 5 år og Braanens usannheter

Fem år er gått siden Ny Tid, hvori opptatt Orientering, ble helt partipolitisk uavhengig, samt magasin og prisbelønt. Det er det ikke alle som liker. Siden januar 2006 har enkelte gjentatte ganger spredt usanne påstander om denne radikale og globalt orienterte ukeavisa.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

UTVIDET VERSJON AV LEDER I NY TID 11.02.2011

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Ekskluderende. Forrige uke kunne Ny Tid feire som fem år som Norges første nyhetsmagasin, etter den gullbelønte lanseringen 27. januar 2006.

Og det er også fem år som helt partipolitisk uavhengig, etter at SV – som største eier – vedtok å selge sine siste aksjer i avisa til forlaget Damm. Dette var noe som også en nærmest enstemmig generalforsamling sa seg enig i å gjøre 24. januar, tre dager før omleggingen fra tabloidformat til magasinformat.

Dermed var ringen sluttet for avisa: I februar 1953 ble den startet opp som det uavhengige og internasjonalt orienterte Orientering – lenge før det fantes noe partieierskap – og åtte år før Orientering-kretsen ble ekskludert fra Arbeiderpartiet, noe som førte til opprettelsen av SF.

Nettopp partiuavhengighet og en udogmatisk søken etter en 3. vei, med et kritisk blikk mot både øst og vest, var da også selve målsettingen og fanesaken for avisas første redaktør – forfatteren Sigurd Evensmo (1912-1978).

For fem år år siden ønsket SV og et klart flertall heller at avisa forble uavhengig med et forlag som eier, enn at den for eksempel ble et bilag i det tidligere AKP (ml)-kontrollerte Klassekampen – som ennå har partiet Rødt som hovedeier. Det valget var forståelig, samt en styrke for mediemangfoldet og ytringsspennet i Norge. Et fåtall drømte dog om en sammenslåing med Klassekampen, som ble dannet i 1969 da SUF (ml) brøt med Orientering, SF og Sigurd Evensmo-tradisjonen. Men Arbeidernes Kommunistiske Parti (AKP) nektet også i 2005 å oppgi sitt eierskap i Klassekampen, og da ble dét sammenslåingsalternativet umulig for en 3. vei-orientert avis.

«Fornuftige forslag»

Likefullt: Denne avisas kritiske uavhengighet provoserer tydeligvis, også overfor enkelte som ønsker en mer ensporet radikalitet i landet. Enkelte har da også gjort sitt beste for å spre feilinformasjon, rykter eller usannheter om Ny Tid, i 2006, 2008 og 2010 – og som nå i 2011. Om ikke annet er det ikke så ulikt det avisa opplevde fra enkelte også på 70-tallet. Samtidig er det noe fornøyelig med denne aggresjonen og de avslørende anklagene som fremmes mot vår avis, fra det sedvanlige hold.

Og desto mer gledelig er det å se at Ny Tid – hvori opptatt Orientering – de siste tre år (2008-2010) har vært Norges mest siterte ukeavis og periodiske publikasjon. Også ekspertkommentatorenes vurdering av de første fem år gir økt motivasjon for fortsettelsen. For en av Ny Tids viktigste prioriteringer de siste år har vært å løfte fram andre perspektiver enn majoritetetens, som når det gjelder minoritetsspørsmål. Ny Tid ble da også lansert som nyhetsmagasin midt under den såkalte Muhammed-karikaturkrisen i januar 2006. Vi kan i den saken kanskje også søke en del av motviljen mot Ny Tids perspektiver.

Ett eksempel på hvor sentral denne såkalte kulturkampen er i norsk offentlighet, kom onsdag denne uka. Da la Arbeiderpartiets «Integreringsutvalg», under ledelse av utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap), fram sitt mye omtalte programforslag.

Selve forslagene er ikke så overraskende. Dette er god Frp-politikk, et tidstypisk utslag av den ånd som så ofte siger inn over et Europa i krisetider: Kreftene settes inn på innvandrere, innvandring og mangfold som et «problem» som skal «løses». Og dette gjøres best ved at majoriteten forbyr ymse «praksiser» overfor minoritetene.

Fokuset er på innvandrernes plikter, samt på majoritetens rettigheter: Innvandrere må bestå pliktig eksamen for å få norsk statsborgerskap. Og et eget team fra myndighetene skal, ifølge VG, ringe på dørene for å få innvandrere ut i arbeid. Ikke uten grunn ønsker Frp å ta æren for forslagene.

Mer overraskende, sett fra et radikalt perspetkiv, er det muligens at Klassekampens ansvarlige redaktør, Bjørgulv Braanen, allerede 9. februar skriver en svært positiv leder om forslagene. Avisa skriver på lederplass at Ap-forslagene generelt ser «fornuftige ut».

Her kjøpes argumentene om å forby søskenbarnekteskap, som Klassekampen-redaktøren mener ikke vil stigmatisere noen, siden forbudet vil «utelukkende gjelde for framtidige ekteskapsinngåelser» (som om noen skulle ha tenkt tanken å tvangsoppheve frivillig inngåtte ekteskap i Norge).

Faneflukten

Helt overraskende er Braanens argumentasjon likevel ikke. I 2009 støttet han på lederplass også servilt Aps danskinspirerte krav, da om minimum fire års arbeid for å få lov til å oppnå familieetablering i Norge:

«Vi mener også forslaget om å innføre en regel om fire års arbeid eller utdanning som vilkår for familieetablering (ikke gjenforening) er positivt» (Klassekampens leder 10.10.2009).

Konklusjonen: «Det er bra for dem og bra for integreringen».

Det viktigste for Braanens linje er nemlige «det nasjonale fellesskapet». Dette settes i argumentasjonen foran andre verdier, som grenseoverskridende solidaritet, internasjonale menneskerettigheter eller likebehandling av individer.

Det er sikkert strategisk lurt å knytte seg opp til Arbeiderpartiets verdensbilde – Braanen skal jo ifølge PR-slagordet gjøre den tidligere AKP-ml-publikasjonen til «hele venstresidas dagsavis». Da er det nok godt for økonomien å argumentere for det som folk flest vil nikke forståelsesfullt til.

Men samtidig foretar Klassekampens redaktør en gradvis faneflukt fra grunnleggende radikale perspektiver. Avisas gamle motto «arbeidere i alle land, foren eder», er da også forsvunnet fra førstesiden. I en nasjonalkonservativ strategi må nødvendigvis globalradikale verdier kastes på båten. Det blir ikke så viktig lenger om man i praksis støtter Ap eller Frp, bare alle «tas inn i [det nasjonale] fellesskapet», som det het denne uka.

God nordmann først, solidarisk verdensborger en annen gang.

Og slikt kan man jo gjerne stå for – for det bare synliggjør behovet for Ny Tid og Orienterings globalradikale perspektiver, og for en tredje vei også for vår tid. For det internasjonale Orientering ble ikke grunnlagt for å tale de innadvendtes sak. Perspektivet til Orientering-redaktør og senere SF-leder Finn Gustavsen var noe helt annet enn samling rundt «nasjonale fellesskap». Eller som Gustavsen skrev i Orientering våren 1961: «Vi ER internasjonalister.»

Gustavsen åpnet også for at Norge kunne bli med i «et forbund med andre nasjoner, også i forbund hvor norske nasjonale interesser måtte vike for fellesskapet». For hans globale perspektiv, ikke så ulikt Evensmos, var å vise og arbeide for «solidaritet med alle folk. Sann internasjonalisme er i dag global, verdensomspennende uten gjerder mot andre politiske systemer, nasjoner eller raser.»

Slike visjonære tanker synes mer fremmede nå enn da. Samtidig så enkelte uavhengige hvordan Braanen tidlig ønsket å skrive fortida og nåtida om i sitt bilde. Den tidligere Rød Ungdom-lederen (1979-1983) prøver tydeligvis også å ta sin bit av Orientering-tradisjonen og selveste Sigurd Evensmo-arven fra 1953, påpekte historiker og journalist Trond Gram i et innlegg på trykk i Klassekampen, fem dager før Ny Tid i januar i 2006 ble formelt uavhengig ethvert partieierskap.

Etter en massiv, negativ Klassekampen-dekning av forlaget Damms mulige redning av Ny Tid, skrev den nevnte historiker Gram 19. januar 2006 under tittelen «Alternative agendaer?»:

«Litt bak barrikadene har to herrer ved navn Bjørn Smith-Simonsen og Bjørgulv Braanen stilt seg. Begge har interesse av at Ny Tid forblir minst i det alternative avisnorge…

Braanen trenger ikke si noe for å gi uttrykk for hva han mener. Det gjør nemlig avisen for ham. Klassekampen var avisen som først skrev om Damms interesse for Ny Tid, og har siden fulgt saken tett. Det underlige er bare at hittil har stort sett kun motstanderne av Damm-kjøpet fått komme til orde i avisens spalter, under overskifter som «- Tankeløst Ny Tid-salg» og «Tror ikke på Damm» har kritikerne fått komme til orde. Men få av de som står for den motsatte linjen har uttalt seg (…) Hvilken agenda har Braanen egentlig?»

Noen mente at svaret på dette agenda-spørsmålet kom allerede lørdag 28. januar 2006: Dagen etter Ny Tid og Orientering-lanseringen som magasin tok Klassekampen-redaktøren i bruk Orientering-logoen for å illustrere en ny spalte, som han nå hver lørdag trykker under navnet «Orientering».

Orientering-logoen er vel merke forsvunnet, men Braanen har aldri beklaget eller erstattet logomisbruket – selv om et lignende logotyveri vel ikke har funnet sted i norsk presse i moderne tid.

Gustavsen-løftet

Klassekampen-redaktørens maniske opptatthet av vår avis kan nok oppfattes som noe søt eller komisk – da noen vil si han ikke lenger virker stolt av sin fortida til sin egen avis – men om ikke annet står angrepene (se nedenfor) på vår avis i tradisjonen fra 1970-tallet: I august 1977 skrev Klassekampen at «revisjonistorgana Ny Tid og Friheten er eksempler på statsfinansiert arbeiderfiendtlig propaganda».

Nettopp. Omtrent slik enkelte formulerer det i dag, muligens, bortsett fra at i dag er det Klassekampen som får tiltalls millioner i støtte fra staten, fagbevegelsen og partiet.

Både Orientering (fram til august 1975) og Ny Tid (fra 1975) var nemlig i Klassekampen lenge omtalt som «revisjonistorganer» og samfunnsskadelig propaganda – de sto jo for en demokratiorientert radikalitet som var Mao- og marxist-kritisk. Klassekampen ble da også grunnlagt i februar 1969 etter at en «muldvarp» (begrep fra Birgitte Kjos Fonns bok Orientering [Pax, 2011], s. 223) fra marxistmiljøet hadde vært ansatt i Orientering, samtidig som sekretæren brukte tid på å bygge opp de nye organene Tjen Folket og Klassekampen.

SUFs og det kommende AKP (m-l)s avis sto nettopp i opposisjon til SF, Orientering og Sigurd Evensmos udogmatiske 3. standpunkt. Derfor ble det da også sunget nidsanger mot bl.a. Gustavsen. Evensmo og den tredje vei ble allerede i 1969 regnet som utspilt og utdatert. I Klassekampen gjaldt heller det 2. standpunkt: hyllest av østregimer og «væpna revolusjon» mot vest-demokratier. Ikke til å undres over at Evensmo og Orientering/Ny Tid var dypt mislikt i Klassekampens spalter. Og ikke til å undres over at SF- og Orientering-nestor Finn Gustavsen (1926-2005) i 1986, da han var kortvarig Ny Tid-redaktør og undertegnede var innom for å gå i journalistlære, satt ved plassen til Ny Tids sekretær – som ennå arbeider for vår avis – og sa: «Lov meg at dere aldri lar Ny Tid bli en del av Klassekampen!»

(BILDE: Gustavsen og Kjell Cordtsen i 2003, i møte med Ny Tid.)

Mye vann har rent i vannet siden hans glansdager, og mye er endret også i pressen, men Gustavsens journalistiske og politiske innsikter har det med å stå seg. Slik sett har de siste fem års mange merkverdigheter ikke vært så overraskende. Lite er nytt under solen for den som kan sin historie. Bare noen måneder etter at Braanen ble ny Klassekampen-redaktør, etter ett tiår i DN, gikk han i februar 2003 ut og påsto at det var hans avis som skulle «føre det beste i arven fra Orientering videre og gjøre vårt for at råka fremdeles holdes åpen!»

Agget mot Ny Tid startet altså lenge før senere eierskifter eller nyere tider. De første årene av Braanens angrepsstrategi var det Ny Tids journalister som på lederplass ble anklaget for å skrive ting som «i første rekke er svært dårlig tenkt». Men allerede i juli 2004 påpekte Ny Tid-kulturansvarlige Halvor Finess Tretvoll problemene med Braanens nasjonalkonservative strategi, i en Dagbladet-kronikk med tittelen «Er det radikalt å være konservativ?». Ikke til å undres over at Ny Tid- & Orientering-perspektivet utfordret. For Braanens linje – med uklar eller problematisk forhold til det totalitære, det flerkulturelle eller det grønne standpunkt – står i liten grad i forlengelse av tradisjonen denne avis er forpliktet til å følge, i henhold til vedtektene.

Men Braanens store ord fra 2003, ved i retorikken å ta på seg å forvalte en annen avistradisjon enn sin egen, forplikter. Lite ville vel glede oss, som har stått for 3. vei-standpunktet i en årrekke, mer enn at Evensmo-tradisjonens åpne, flerkulturvennlige og anti-totalitære linje ble hyllet av flest mulig i dette land. Slik at det beste fra Orientering-arven kan føres videre, som vedtektene i Ny Tid & Orientering AS nå lyder. Men dessverre ser vi ved Klassekampen-redaktørens gjentatte flerkulturfiendtlige og Ap-servile linje at Orientering-arven ikke bare ivaretas på en dårlig måte, men også direkte brytes. Derav disse ord.

For de nevnte eksempler viser hvordan Braanen ikke bare kan støtte den nye istiden som siger inn over vårt land, med stadig flere nasjonale påbud. Han bryter også med Orienterings idé om en demokratisk «tredje vei» – der målet var å kunne være kritisk til makten både i øst og i vest.

«Braanens agenda»

Ifølge Braanen er nemlig Iran under mullaene en «rettsstat» (Klassekampen 23.06.09). Og journalister som skriver om regimets motstandere, henges ut som deltagere på «terroristtur». Cuba har Braanen aldri våget å skrive om, langt mindre har han ymtet frampå noe småkritisk om Castro-brødrene, som ennå holder seg ved makten uten å la arbeidere og det cubanske folk få si sin mening.

Slik lefling med diktaturer, populisme og statspåbud kan man kalle for mye rart – men noen god ivaretagelse av det beste fra Orientering-tradisjonen, med maktkritikk, inkludering og en åpen råk, er det neppe.

Samtidig er Braanen svært dyktig til å spre rykter om Ny Tid, hvori opptatt Orientering. 26. januar 2006, rett etter at hans meningsfeller ikke klarte få kontroll på avisa, påsto han i Klassekampens leder at det nye magasinet skulle få «100 millioner kroner på å lansere Ny Tid» (sci!), og det fra forlaget Damm. Hinsides fornuft og virkelighet – eller anslagsvis 99 prosent feil. Interessant nok avslører Braanen allerede 26. januar, før omleggingen og etter gjentatt feilframstilling av fakta, at han ville støtte av Orientering-navnet i «samarbeid med Klassekampen», som da var kontrollert av partiet AKP.

Og dét sto på trykk én uke etter at historiker Gram skrev i Klassekampen og Ny Tid:

«Er det sånn å forstå at Braanen aller helst ser at det ikke sprøytes frisk kapital inn i venstresidens lengstlevende avisprosjekt? Om Damm bestemmer seg for å legge litt penger bak Ny Tids trykksverte, vil avisen kunne bli en betydelig konkurrent til «Venstresidens dagsavis». Hvilken agenda har Braanen egentlig?»

Gram påpekte at «Braanen trenger ikke si noe for å gi uttrykk for hva han mener. Det gjør nemlig avisen for ham». Og hvis ikke det holder, så kan man jo få sin livsledsager til å gjøre det for en. Sommeren 2006 fikk så Braanens samboer, Lena Lindgren, et essay på trykk i Samtiden med tittelen «Det Gode, Det Onde og Det Nye» – den hittil første og eneste teksten hun skal ha hatt på trykk i et norsk tidsskrift, ifølge tidsskriftsbasen Idunn.

Konklusjonen i 2006-artikkelen var at Ny Tid var døden nær, ja, samt forresten at avisa også var en «toegget tvilling» av høyrevridde Memo (sic!). Ingen andre klarte å se at de to motpolene i ukeavismarkedet var toeggede tvillinger, så fantasi er det i det minste ikke noe mangel på i det braanske hjem. Lindgren opplyste i Samtiden-artikkelen at hun var kulturredaktør i Morgenbladet, men unnlot tilfeldigvis å informere om at hun var Klassekampen-redaktørens samboer.

Braanens samboer konkluderte i 2006 med at det utskjelte og saksøkte Memo, som var på nedleggelsens rand da artikkelen hennes ble trykket, var «et bedre produkt enn Ny Tid». Selvfølgelig. Så Lindgren kunne med tydelig glede avslutte Samtiden-artikkelen sin slik:

«Det er ikke alltid noen må dø til slutt. La oss bare antyde at av Memo og Ny Tid, vil Memo dø først. Det er bare å si som Edward R. Murrow, reporteren som felte Joseph McCarthy: ‘Good night, and good luck.’»

Man trenger ikke være rakettforsker eller freudianer for å oppdage at Døden er et generelt gjennomgangsmotiv når Ny Tid omtales også i Klassekampen, før som nå. Da Ny Tid i 2008 fikk Mentor Medier som eiere – vel å merke i likhet med Klassekampens eget Le Monde diplomatique-bilag – så var dette også som selve syndefallet å regne: Da var det nemlig «en trist dag, det er slutten på Ny Tid som vi kjenner det», skrev Braanen på Klassekampens lederside 15. februar 2008. Intet mindre.

Men om ikke annet var vel da ikke Damm som ny eier i 2006 djevelen selv, likevel. Eller som historiker Gram påpekte etter kampanjejournalistikken dengang:


«Klassekampen var avisen som først skrev om Damms interesse for Ny Tid, og har siden fulgt saken tett. Det underlige er bare at hittil har stort sett kun motstanderne av Damm-kjøpet fått komme til orde i avisens spalter, under overskifter som «- Tankeløst Ny Tid-salg» og «Tror ikke på Damm» har kritikerne fått komme til orde. Men få av de som står for den motsatte linjen har uttalt seg.»

Det manglende ytringsmangfoldet i 2006 var nok ikke underligere enn at det flertallet som sto for det motsatte syn, av den da AKP-eide avisa, av merkelige årsaker ikke kom på trykk når de ble oppringt av avisas ivrige medarbeidere. Så mye for mediemangfoldet. (Red. anm.: Redaksjonen og den redaksjonelle linje har også i Ny Tid hele tiden hatt kontinuitet uavhengig av eier, som i de fleste andre norske aviser.)

Det viste seg at Klassekampen også høsten 2007 hadde en dobbeltrolle: Avisa meldte seg som interessert i å kjøpe avisa fra Damm/Egmont. Klassekampen ble dog avvist som useriøs budgiver, da den politisk eide avisa foreslo å nedlegge Ny Tid & Orientering som publikasjon – og ha den innlemmet som et par ekstra avisflak i uka. Til gjengjeld ga Klassekampens administrasjon vridd intern-informasjon fra forhandlingene videre til sine journalister, som det kom fram i nettavisa med det passende navnet Propaganda.

Braanen påsto så i 2008 at avdøde Ny Tid nå var blitt et «foreløpig sluttpunkt for bestrebelsene på å skape et talerør for en strømning som har markedsført seg under merkelappen global-venstre’». Påstanden sier mye om skribenten. Det gjør også erklæringen om at Ny Tids påståtte «ambisjoner nå likevel ligger i ruiner». Ikke bare «død», men nå også «ruiner», altså.

I samme kommentar i februar 2008 fremmer Klassekampens redaktør så usanne påstander om at «Ny Tid ikke lenger vil forvalte den venstresosialistiske arven fra SF og Orientering». Og avisa knyttes uten belegg til Ja til EU og annen styggedom.

Braanen påsto så feilaktig at Ny Tid ble underlagt avisa Vårt Land og «kristne verdier», og fortalte ikke at Klassekampen-vedlagte LMD da fikk samme eierkonstellasjon i Mentor-huset – dét ville selvfølgelig være helt uproblematisk.

Men Klassekampen-dekningen følger om ikke annet opp tradisjonen sin fra på 70-tallet, den gang SUF-erne sang nidviser mot Gustavsen og Evensmo: For Ny Tid er vel ennå for et «revisjonistorgan» å regne.

Marx & «ky-gutt»

Ifølge Marx gjentar Historien seg: først som tragedie, til slutt som farse. Og i dette tilfellet stemmer utsagnet – «farse» i KK-framstillingen blir det. Som da gikk Ny Tid ut av storkonsernet Mentor Medier, inkl. Vårt Land/Dagsavisen, ved hjelp av idealister og de som ønsket hjelpe redaksjonen ved oppstarten av det uavhengige og Ny Tid & Orientering AS fra 1. mai 2010.

Men igjen ble det fremmet en rekke usanne og spinnville påstander om Ny Tids påståtte eierskap, deler av det nå også på forsiden av Klassekampen. Braanen skriver nå en ny leder, «Svart på hvitt», 15. mai 2010 – der han både feilsiterer undertegnede fra hans egen avis, fremmer uriktige opplysninger om hvem som eier avisa og for sikkerhets skyld får seg til nå å knytte avisa vår til «CIA» (sic!) fordi en minoritetsaksjonær hadde navnet Halvorssen.

De nye usanne eierskapsaanklagene mot vår avis ble først fremmet på Klassekampens førsteside 10. mai 2010. Og den første siterte kritikeren i denne stråmannssaken blir ingen andre enn en av Braanens tidligere kolleger, som styrer et AS som i 2007 selv tok i bruk Orientering-navnet for å sende ut nyhetsbrev der det promoteres for kommersielle bokutgivelser.

(NB! Anklagene og påstandene mot vår avis var i mai 2010 så hinsides de faktiske forhold at de vanskelig lar seg imøtegå i kortformat. Det henvises også til Ny Tids informasjonsside for fakta om vår avis, der Ivar Evensmo og tidligere Orientering-skribenter nå er blant medeierne. Braanens og Marsdals anklager om «utflukter» og allianser med CIA, eller andre UFOer, bør falle på sin egen urimelighet. Hvis ikke: Send mail til tips@nytid.no.)

Klassekampen-redaktøren var også personlig tidlig ute og sendte ut gledesspredende twittermeldinger om avisas selvkomponerte førsteside 10. mai 2010: «Man bør kjenne igjen en CIA-lignende Ky-gutt når man ser han,» skrev Braanen på twitter samme dag. Da noen lurte på om fakta om Ny Tids eierskap nødvendigvis stemte med Klassekampens førstesideoppslag, skrev han: «Tror det er snakk om pynting av bruden på overtid, etter bryllupsnatten.»

Det viktigste for enkelte er altså ennå å tro, ikke å vite. Trykk først, spør siden. De kryptiske twitter-meldingene ovenfor kan være vanskelige å fortolke, men tydeligvis er det Ny Tid som er «bruden» her, og da i live. Og dét er i det minste en framgang fra 2008 – da Ny Tid jo både var død og i ruiner. Og om ikke annet vekket Ny Tid-saken Klassekampen-redaktørens twitter-lyst til live – hele 37,5 prosent av hans twittermeldinger (3 av 8 stk.) omhandlet fram til sommeren 2010 Ny Tids død eller fordervelse. Om ikke annet skaper vår mangeårioge sotteseng liv og næring til andre.


Nye tider

Samtidig som det er trist for norsk presse at løse rykter er en så sentral del av mediedynamikken, er det også gledelig at personer og miljøer med naturlig tilhørighet til denne avisa ser viktigheten av å støtte publikasjonens utadvendte, demokratiske og inkluderende tradisjon. Det er også inspirerende at en forsker som Birgitte Kjos Fonn denne våren utgir en egen bok om Orienterings historie.

Slikt er viktig for å holde det beste fra arven ved like for nye generasjoner. Det er når isen siger på, at det som mest handler om å holde råken åpen. Hver utgivelse av et nytt nummer av avisa blir slik en bekreftelse på at det nytter, at ryktesprederne og dommedagsprofetene tok feil.

For dette handler om mer enn en avis. Det handler om ideer som ikke bør dø.

******

(Info: Ny Tid har de siste årene ikke publisert artikler om Klassekampens eier- eller utviklingsforhold – denne teksten (en langt kortere versjon på papir) er det eneste oppsummerende redaksjonelle motsvaret gitt til flere spaltemeter med påstander i ulike Ny Tid-oppslag i Klassekampen siden januar 2006, red. anm. Klassekampens redaktør har de siste årene gjentatte ganger takket nei til å svare eller komme til orde i Ny Tid).

******

Leserinnlegg:

På trykk i Klassekampen 19.01.2006. Trykket i Ny Tid 20.01.2006.

http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20060118/alternative_agendaer/

AV TROND GRAM:


Alternative agendaer?

Kapitalister snuser på Ny Tid. Museumsvokterne skjelver, og i kulissene lurer Bjørn og Bjørgulv. Det er grunn til å tro at de har andre agendaer enn de gamle SF-erne.

Tradisjonen tro blåser det rundt en av venstresidens aviser. Denne gangen er det Ny Tid som skaper brann i rosenes leir.

Etter å ha slitt med inntektene i en årrekke, har Ny Tid fått napp hos Damm. Forlaget vil kjøpe avisen og videreutvikle den. Eid av det danske mediekonsernet Egmont, og med lommene stappfulle av Harry Potter-millioner, ønsker forlaget å bygge en kulturprofil. Tidsskriftet Vagant ble kjøpt og Kraftsentrum startet for å styrke satsingen på norsk litteratur. Nå vil de styrke profilen med kjøpet av Ny Tid.

Det dansk-eide forlaget ønsker å redde venstresidens ukeavis fra en smertefull død. Det er det mange på venstresiden som ikke ønsker. Forlaget kommer i grevens tid. De røde tallene i regnskapene har blitt stadig flere. Opplaget gått nedover, og Posten struper samtidig til med økt porto.


Når redningen nå har materialisert seg i form av et forlag med velfylt lommebok, går det kaldt nedover ryggen til den gamle garde SV-ere. De såkalte museumsvokterne som husker godt tiden da avisen het Orientering og partiet het SF. Kjøpet er omstridt blant mange av dem som snakker høyest på venstresiden av norsk politikk. Kjøpet støttes av styret, avisens ansatte og SVs sentralstyre, men museumsvokterene er derimot ikke fullt så positive. Berge Furre, Tore Linné Eriksen og Dag Seierstad ønsker ikke et kapitalistisk foretak som Ny Tid-eier. Positive ord om hvordan Damm vil støtte avisen hjelper ikke gamlekara. De tok frem den retoriske kanonen og maktet å utsette mandagens ekstraordinære generalforsamling i en uke.


I kulissene lurer en lang rekke profiler på venstresiden, spørsmålet er om de har samme agenda? «Det er ikke derfor vi har kjempet for Sosialismen», sa Furre. Litt bak barrikadene har to herrer ved navn Bjørn Smith-Simonsen og Bjørgulv Braanen stilt seg. Begge har interesse av at Ny Tid forblir minst i det alternative avisnorge. Bjørn Smith-Simonsen er mannen bak det gamle venstrefolaget Pax. Han var sammen med stiftelsen Fritt Ord og Dagsavisen med i trioen som sto bak oppkjøpet og revitaliseringen av Morgenbladet for et par år siden. En avis som har doblet opplaget etter at stiftelsen la sine millioner på bordet. Men han er ikke bare Morgenbladet-aksjonær.

Smith-Simonsen har også aksjer i Ny Tid, og dermed stemmerett på generalforsamlingen. Og han har ytret interesse for å åpne pengepungen for å sikre seg aksjer i Klassekampen, om AKP skulle selge seg ut. Han er en av flere som ønsker at Ny Tid skal slås sammen med Klassekampen. Det er en løsning flere andre har ivret for. Berge Furre er en av dem. Og heller ikke Bjørgulv Braanen er ukjent med den problemstillingen. Men som redaktør i Ny Tid-konkurrent Klassekampen, holder han klokelig nok munnen lukket denne gangen.

Men Braanen trenger ikke si noe for å gi uttrykk for hva han mener. Det gjør nemlig avisen for ham. Klassekampen var avisen som først skrev om Damms interesse for Ny Tid, og har siden fulgt saken tett. Det underlige er bare at hittil har stort sett kun motstanderne av Damm-kjøpet fått komme til orde i avisens spalter, under overskifter som «- Tankeløst Ny Tid-salg» og «Tror ikke på Damm» har kritikerne fått komme til orde. Men få av de som står for den motsatte linjen har uttalt seg.


Er det sånn å forstå at Braanen aller helst ser at det ikke sprøytes frisk kapital inn i venstresidens lengstlevende avisprosjekt? Om Damm bestemmer seg for å legge litt penger bak Ny Tids trykksverte, vil avisen kunne bli en betydelig konkurrent til «Venstresidens dagsavis». Hvilken agenda har Braanen egentlig? Ny Tid er en avis som frykter konkurs. Om motstanderne klarer å samle nok stemmer til å sperre for Damm-kjøpet, kan det bli resultatet. For hvor stor er egentlig sannsynligheten for at Smith-Simonsen, Braanen og de andre klarer å stable nok penger på bena for å etablere et levedyktig Ny Tid?

Hvis avisen kjøpes av Damm, har de ansatte fått garantier om at avisens radikale tradisjoner videreføres ved overdragelsen, og de gis full redaksjonell frihet til å drive avisen videre. Det vil bidra til å styrke alternative medier i Norge, noe som utvilsomt vil være positivt for meningsdannelsen her til lands. Om «Klassekampen-sporet» kjøres fullt ut, risikerer vi det motsatte. Er det det dere ønsker, museumsvoktere? Å kjøre en løsning som kan ende i nedleggelse, er etter min mening absurd.


Et revitalisert Ny Tid vil kunne bli en kraft i norsk samfunnsdebatt, journalistikken er for lengst frikoblet fra partipolitikken og Ny Tid er for lengst frikoblet fra SV. Partiets eierskap i avisen har kun historiens interesse, men avisen har likevel livets rett. Da er det feil å overføre avisen fra et politisk parti til et annet. Ingen av dem har uansett de pengene som skal til for å gi avisen nytt liv.


Trond Gram er journalist

(Leserinnlegg på trykk i Ny Tid 20.01.06.)


---
DEL