Nasjonalismens avkom

Møt tenåringen som vil ta tilbake et Sverige hun er for ung til å ha opplevd – et Sverige som aldri har eksistert.

Miranda – En politiker blir til

Mats Ågren

Sverige

Det kulturelle søkelyset har vært vendt ekstra hardt mot den politiske høyresiden de siste årene, og ikke uten grunn. I Mats Ågrens dokumentar treffer vi den politisk aktive fjortenåringen Miranda, som er medlem i det nasjonalistiske ungdomspartiet Sverigedemokratenes Ungdomsforbund (SDU) i Sölvesborg. Det er i dette tettstedet at moderpartiet Sverigedemokratene (SD) har størst oppslutning i hele Sverige, noe Miranda mener simpelthen skyldes en kombinasjon av at barna her lytter til foreldrene sine og at partilederen, selveste Jimmie Åkesson, kommer derfra. Det vi får servert er ikke bare et innblikk i livet til en svensk ungdom, men små drypp fra hennes familie, venner, partifeller og en landsby som alle mener at det er innvandrerne som har skylden i stort sett alt som er galt med landet.

Innsiktsfullt portrett. Miranda – En politiker blir til har absolutt et interessant og viktig utgangspunkt. I møte med de høyrepopulistiske kreftene som har gjort seg stadig mer dominerende i dagens politiske virkelighet spør vi oss selv, gang på gang, det samme spørsmålet: Hvordan oppstår egentlig det xenofobiske og hatske mennesket?

Svaret er enkelt og komplekst på samme tid. Dokumentaren viser nemlig enkle mennesker med enkle behov i en verden som ikke alltid er fullt så enkel. Det er nettopp i konfrontasjon med denne enkelheten at dokumentaren blir kompleks; den tilsynelatende enhetlige overflaten rundt Miranda krakelerer mens hun konfronteres av spørsmål hun ikke kan svare på, synspunkter hun ikke kan forsvare og et parti i krise. Portrettet vinner på at så mange spørsmål tillates å forbli ubesvarte. Regissør, fotograf, klipper og produsent Mats Ågren feller ingen moralske dommer på seerens vegne, og deri ligger mye av dokumentarens kvalitet. De forenklingsstrategiene som høyrepopulistene har vært avhengige av for å få stor oppslutning, er en fallgruve som enhver seriøs filmskaper må styre unna. For det enkle er aldri fullt så enkelt som man tror.

Forenklingene som høyrepopulistene har trengt for å få oppslutning, er en fallgruve som enhver seriøs filmskaper må styre unna.

Ta situasjonen i hjemmet, for eksempel. Mirandas mor er en håpløs nostalgiker som savner det «ekte» Sverige hun vokste opp i. Ifølge henne er innvandring ikke et resultat av at verden har forandret seg, men verden er heller annerledes på grunn av alle innvandrerne. Det oppstår mang en diskusjon mellom henne og hennes britiske ektemann, som snakker en vittig blanding av engelsk og gebrokken svensk – 23 år etter at han kom til landet. Han mener at forskjellen mellom de to er at han kun er litt rasistisk, mens hun er det fullt og helt. For han synes faktisk synd på noen av innvandrerne, forteller han oss når ikke kona er tilstede. Miranda selv sliter med å se paralleller mellom farens status som innvandrer og de innvandrerne hun ikke vil ha i Sverige. Situasjonen kan føre tankene hen til USA, et land bygget opp av innvandrere, som nå ledes av en mann som vil stanse innvandring til tross for at hans egen kone ikke er født amerikansk. For noen fremstår dette som logisk sammenhengende, for andre grenser det mot surrealisme.

Arv og miljø. Dynamikken som oppstår i hjemmet på grunn av farens ståsted i den politiske diskusjonen viser at slett ingen steder eller størrelser – ikke engang kjernefamilien selv – er helt homogene. Etterhvert oppstår en langt mer alvorlig splid mellom SD og SDU, uten at jeg skal røpe hvilke konsekvenser dette får. Den gjennomgående tematikken er at fullstendig harmoni ikke finnes, og heller ikke kan skapes. De mange helikopterbildene av Sölvesborg viser stedet i miniatyr, og veksler ambivalent mellom de fredelige nabolagene og de frosthvite åkrene. I stedet for ønsket om gjenopprettelsen av en tapt, svensk gullalder, peker disse metaforene heller mot at det er fremmedhat og dommedagsangst som holder denne befolkningen samlet.

Like tvetydig er portrettet av Miranda selv: Venner og familie roser henne opp i skyene som en dyktig og fremadstormende ung kvinne med garantert plass i den svenske Riksdagen når hun blir voksen – ja, hun kan godt bli den som overtar etter Jimmie Åkesson i partiledelsen, mener moren. Men samtidig maler filmen et helt annet portrett av den unge jenta; dette er slett ingen bastant og karismatisk skikkelse som går i fronten for partiet eller fekter med meningsmotstandere. Miranda er tilbaketrukken, avventende og nølende hver gang hun får anledning til å uttale seg. Hun innehar ingen kimer til de aggressive trekkene som kunne utviklet henne til en leder som Marine Le Pen eller Geert Wilders, og derfor blir det også vanskelig å dømme henne.

Miranda innehar ingen av de aggressive trekkene som kunne gjort henne til en Le Pen eller en Wilders.

Miranda er så ung. Hun har aldri kjent noe annet enn sitt eget avgrensede miljø, og det virker problematisk å skulle stille henne til ansvar for holdninger som kanskje ikke fullt og helt er hennes egne. Det ville slett ikke overrasket om hun en dag endret synspunkter ganske så radikalt.

Kanskje er det politiske engasjementet til denne skoleflinke tenåringen rett og slett en forlengelse av hennes generelle pliktoppfyllenhet og prestasjonsjag i livet. Hun er ikke noe annerledes fra en norsk fjortenåring som får fem i alle fag og drar på FpU-møter på fritiden. Selv om holdningene som råder i hjembygden hennes klart er mer ekstreme, er det ikke Miranda sin skyld at hun har vokst opp i dette miljøet. Men man biter seg i leppen når hun kritiserer skolen og samtidig påpeker at det meste hun vet om verden har hun lært gjennom SDU. Det vi ikke kan vite enda, er i hvilken grad holdningene hennes vil endres etterhvert som hun blir voksen, hvorvidt hun holder på planene om å flytte fra Sölvesborg, om hun får synspunktene sine utfordret og utvikler sitt eget moralske kompass.

Til tross for at ingen av Sverigedemokratenes ideologiske motstandere får ta ordet i denne korte dokumentaren, er det som om dens kunstneriske form danner en ideologisk antitese til det politiske innholdet. For der hvor politikerne påstår å ha den universelle sannheten og de ubestridelige fakta, innrømmer filmen at det eneste den kan gjøre er å lete etter de rette spørsmålene.

---