Nasjonalismens avkom

Møt tenåringen som vil ta tilbake et Sverige hun er for ung til å ha opplevd – et Sverige som aldri har eksistert.

Miranda – En politiker blir til

Mats Ågren

Sverige

Det kulturelle søkelyset har vært vendt ekstra hardt mot den politiske høyresiden de siste årene, og ikke uten grunn. I Mats Ågrens dokumentar treffer vi den politisk aktive fjortenåringen Miranda, som er medlem i det nasjonalistiske ungdomspartiet Sverigedemokratenes Ungdomsforbund (SDU) i Sölvesborg. Det er i dette tettstedet at moderpartiet Sverigedemokratene (SD) har størst oppslutning i hele Sverige, noe Miranda mener simpelthen skyldes en kombinasjon av at barna her lytter til foreldrene sine og at partilederen, selveste Jimmie Åkesson, kommer derfra. Det vi får servert er ikke bare et innblikk i livet til en svensk ungdom, men små drypp fra hennes familie, venner, partifeller og en landsby som alle mener at det er innvandrerne som har skylden i stort sett alt som er galt med landet.

Innsiktsfullt portrett. Miranda – En politiker blir til har absolutt et interessant og viktig utgangspunkt. I møte med de høyrepopulistiske kreftene som har gjort seg stadig mer dominerende i dagens politiske virkelighet spør vi oss selv, gang på gang, det samme spørsmålet: Hvordan oppstår egentlig det xenofobiske og hatske mennesket?

Svaret er enkelt og komplekst på samme tid. Dokumentaren viser nemlig enkle mennesker med enkle behov i en verden som ikke alltid er fullt så enkel. Det er nettopp i konfrontasjon med denne enkelheten at dokumentaren blir kompleks; den tilsynelatende enhetlige overflaten rundt Miranda krakelerer mens hun konfronteres av spørsmål hun ikke kan svare på, synspunkter hun ikke kan forsvare og et parti i krise. Portrettet vinner på at så mange spørsmål tillates å forbli ubesvarte. Regissør, fotograf, klipper og produsent Mats Ågren feller ingen moralske dommer på seerens vegne, og deri ligger mye av dokumentarens kvalitet. De forenklingsstrategiene som høyrepopulistene har vært avhengige av for å få stor oppslutning, er en fallgruve som enhver seriøs filmskaper må styre unna. For det enkle er aldri fullt så enkelt som man tror.

Forenklingene som høyrepopulistene har trengt for å få oppslutning, er en fallgruve som enhver seriøs filmskaper må styre unna.

Ta situasjonen i hjemmet, for eksempel. Mirandas mor er en håpløs nostalgiker som savner det «ekte» Sverige hun vokste opp i. Ifølge henne er innvandring ikke et resultat av at verden har forandret seg, men verden er heller annerledes på grunn av alle innvandrerne. Det oppstår mang en diskusjon mellom henne og hennes britiske ektemann, som snakker en vittig blanding av engelsk og gebrokken svensk – 23 år etter at han kom til landet. Han mener at forskjellen mellom de to er at han kun er litt rasistisk, mens hun er det fullt og helt. For han synes faktisk synd på noen av innvandrerne, forteller han oss når ikke kona er tilstede. Miranda selv sliter med å se paralleller mellom farens status som innvandrer og de innvandrerne hun ikke vil ha i Sverige. Situasjonen kan føre tankene hen til USA, et land bygget opp av innvandrere, som nå ledes av en mann som vil stanse innvandring til tross for at hans egen kone ikke er født amerikansk. For noen fremstår dette som logisk sammenhengende, for andre grenser det mot surrealisme.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here